Rødreven er en nøkkelpredator, og har økt kraftig i antall utbredelse de siste tiårene. Det har imidlertid vist seg vanskelig å finne ut hvor mye rev som finnes i forskjellige områder. Nye metoder kan nå gjøre forskerne bedre i stand til å kartlegge forekomstene. Foto: Dmitrynd/iStockphoto

Gjennom­brudd for reve­taksering

DNA fra møkk, kombinert med statistiske modeller, kan gi forskerne langt bedre oversikt over rødreven enn tidligere.
Tirsdag, 12. februar 2019 - 14:28

Reven er problematisk. Den er antakelig den viktigste predatoren på hønsefugl, den er vanskelig å redusere, og ikke vet vi hvor mange det er av dem. For å kunne forstå Mikkels innvirkning på det matnyttige viltet – og for å kunne utvikle praktiske forvaltningstiltak – må vi ha kunnskap om størrelsen på bestanden i området.

Mange metoder blir brukt; snøsporing, telling av lort på stier og veier og kameraovervåking, men disse metodene gir kun en indikasjon på den relative mengden dyr i terrenget.

Har knekket koden
De siste årene har et samarbeid mellom genetikere og statistikere og viltøkologer langt på vei klart å knekke koden for å beregne tettheten av sjeldne og truete dyrearter, som har vært umulig å telle med vanlige takseringer.

Ved å bestemme DNA-profilen på de enkelte individene fra biologisk materiale (vanligvis ekskrementer) samlet inn på forskjellige steder innen studieområdet, kan man nå ved å ved bruk av spesielle statistiske modeller analysere den romlige fordelingen av disse, og på den måten beregne bestandsstørrelsen ganske nøyaktig.

Det er også mulig å gjøre dette ved bruk av kameraovervåking istedenfor fra DNA-prøver, men da må individene kunne skilles fra hverandre basert på fargemønster og andre kroppstegn. I dag blir mange lokale bestander av store kattedyr (tiger, leopard, jaguar og snøleopard) og andre «vanskelige» arter taksert ved bruk av viltkameraer eller fra DNA i lortprøver.

Testet og tilbakevist
Merkelig nok har denne metoden ennå ikke blitt utviklet på rødreven. Riktignok kom det en artikkel for noen år siden, som hevdet at også rev kunne individbestemmes ut fra fargetegningene på forbeina, og derfor var egnet for taksering ved hjelp av viltkameraer, men dette ble seinere testet og tilbakevist.

Det har også vært vanskelig å utvikle genetiske markører (DNA-sekvenser) som er spesifikke for rødrev.

DNA-forsøk på Varaldskogen
I forbindelse med skogsfuglstudiene våre på Varaldskogen, har vi lenge lurt på hvor mye rev det er i området. I 2015 fikk vi i gang et samarbeid med genetikkavdelingen til NIBIO i Finnmark (Svanhovd). Der har de i årevis utviklet topp kompetanse på DNA fra bjørnemøkk, og var nå interessert i å utvikle tilsvarende på rev.

Seinvinteren 2015 samlet vi inn lortprøver på skogsbilveiene, samtidig som vi også hadde viltkameraer plassert ved de samme veiene. Resultatet var over forventning. Etter å ha utviklet en såkalt analyseprotokoll for rødrev, kunne NIBIO rapportere resultatet: av 184 lortprøver hadde 126 prøver nok DNA til sikker artsbestemmelse.

Nærmere halvparten av disse hadde nok DNA av god nok kvalitet til at de kunne amplifiseres (dvs. synliggjøre DNA sekvensene) tilstrekkelig for individbestemmelse. Resultatet var 25 forskjellige individer (12 hanner og 13 hunner) innenfor et område på cirka 60 km.

Den statistiske analysen basert på den romlige fordelingen av individene og deres gjenfangster, ga en beregnet tetthet på 0.4 rever per kvadratkilometer. Vi hadde ikke ventet en så stor bestand! På Varaldskogen har vi ganske god oversikt over tiurbestanden. Nå viste resultatet fra revelortene at det var nesten like mange rever som tiurer der!

Overvåking i fire år med 17 viltkameraer i i 1.5 måned viste mellom 5,5 og 6,9 døgn mellom hver gang en rev ble fotografert, med en svak tendens til lengre intervall – dvs. noe mindre rev de to siste årene.

Veien videre
Genetikk kombinert med statistisk modellering er utvilsomt framtidens metode for taksering av rev. Vår utprøving og test var veldig oppmuntrende. Men metoden er krevende. For at resultatet skal bli nøyaktig, må lortprøvene være ferske – ikke mer enn 2 måneder gamle – og antall prøver bør være minst 150, helst jevnt fordelt i området som takseres.

Videre bør området være nokså stort, større enn det vi prøvde ut på Varaldskogen. Siden de genetiske analysene er nokså kostbare, bør vanlig forekomst-taksering med viltkameraer utføres samtidig, slik at man kan sammenlikne resultatet derfra med tetthetsberegningen basert på lort-genetikken. Kameraovervåking utført på nøyaktig samme måte kan så brukes i den videre overvåkingen av bestanden inntil en ny intensiv taksering på et seinere tidspunkt.

Per Wegge er professor emeritus ved NMBU.

Kilder: Wegge, P., Bakken, B.B., Odden, M. og Rolstad, J. 2018. DNA from scats combined with capture-recapture modeling: a promising tool for estimating the density of red foxes. Mammal Research, November 2018.

Emneord: 

På forsiden nå