Gramkampen

OL- og VM- medaljetettheten på Voss savner sidestykke på global basis. Vi skylder likevel å gjøre oppmerksom på at i isfiskesammenheng står VM naturlig nok for Vossamesterskapet.

Voss JFL hadde planer om å invitere til utebursdag i anledning 150- årsjubileet til NJFF nå i vinter, men i disse koronatider ble arrangementet utsatt.

VM i isfiske – lokaloppgjøret som årlig går av stabelen på Lønavatnet, ti minutters kjøretur fra Vossevangen – fungerer som et fint plaster på koronasåret.

Klokka 10.00 viser gradestokken sju blå og sola truer snart med å titte gjennom skydekket. Nestleder Geir Johansen i Voss JFL hever en 9 mm US Army Colt.

Nord i vannet henger allerede de 64 deltakerne klare over isborene – med behørig koronaavstand. Startskuddet går. Isfiskeentusiastene har tre timers fisketid til rådighet, før årets mester kan kåres.

Rosa lokkelys

Isfiske har ellers lange tradisjoner på Voss. På 1980- tallet var Vangsvatnet viden kjent i isfiskekretser med ei røyesnittvekt på 350 gram.

To år på rad ble det arrangert isfiskefestival med over 100 deltakere fra hele landet, og det ble satt opp egne «isfisketog» fra Oslo med destinasjon Voss.

Milde vintrer uten is på det store Vangsvatnet utover på 1990-tallet medførte imidlertid at isfiskerne måtte parkere stikkene – og kvaliteten på røya sank.

På Lønavatnet er isforholdene langt sikrere.

– I dag kan hvem som helst vinne, traller kvinnekontakt i Voss JFL, Turid Soldal. Hun fisker sammen med dattera Ronja (7), som sitter godt innpakket i en jervenduk.

På spørsmål om familien er i konkurransemodus, får vi latter til svar.

– Nei, vi konkurrerer egentlig mest mot pappa når han er med.

Ronja har deltatt på isfiske siden barnevognstadiet. Jenta synes det er kjekt med napp – og sjokolade.

– Vi bruker røyeblink, maggot og rosa lokkelys, får vi vite.

Mangler mormyshka

Frode Stalheim er regjerende VM- mester, men i dag går det visst usedvanlig trått.

To timer ut i konkurransen har han kun lurt fire fisk fra like mange hull. De har tatt på kobberfarget Lysdraken, maggot, opphenger og lokkelys.

Frode har ferdigrigget fire stikker for å spare tid, men har glemt mormyshkastikka hjemme.

– Røya står langs bunnen på 15 meters dyp og er treg. Jeg burde husket mormyshkastikka og forsøkt på grunna i stedet, sier han ettertenksomt.

Heller ikke knepet med å la blinke ligge i ro på bunnen en tid før den heves forsiktig litt opp, ser ut til å gjøre susen.

Mesteren lurer på om han skal skifte til en mer nøytral blink, mindre kroker og øke fortomlengden.

– Men dette oppsettet pleier da å fungere, undrer han før ansiktet sprekker i et smil.

– Jeg anser Trond Johansen som min argeste konkurrent. Så lenge ikke Trond stikker av med seieren, er alt greit, humrer han.

Åndenes Makt

Trond Johansen er kjent for å ha et konkurranseinstinkt over normalen, og har definitivt ikke tid til å posere for fotografen. Her skal det bores og fiskes. Konstant.

Natta før drømte konkurransefiskeren at han kom til å få tolv fisk. Nå har han hanket opp elleve. Men tror du ikke Trond er sanndrømt?

Idet den tolvte fisken spreller opp av hullet hans, flirer sidemannen:

– Kanskje du bør kontakte Åndenes Makt.

Trikset til Trond er å bruke wolfram mormyshka inne på grunna, et velkjent grep når røya er forsiktig. Jo da. Like før sluttsignalet lurer han nok ei røye og befinner seg absolutt i tetsjiktet.

En annen fisker med utpreget konkurranseinstinkt er Ingvild Aurdal, kaptein på kvinnelandslaget i fluefiske. Av taktiske hensyn sitter hun nær Terje Røthe, bygdas grand old man i isfiskesammenheng.

– Mange tror mesterskapet er sosialt og vennskapelig, men egentlig er dette blodig alvor. Jeg elsker å fiske og konkurrere. Når fisket går trått, blir jeg rastløs.

Halvveis ut i konkurransen ser isen rundt henne ut som en sveitserost.

Legenden Røthe

Landslagskapteinen forteller at hun har fått fire røyer. Hun var nedpå isen også i går. Da fikk hun åtte stykker i løpet av et par timer.

– Isfiske er et kjempebra alternativ til fluefiske, smiler Ingvild Aurdal.

– Og dessuten har du sikret dagens middag?

– Nei, fisken havner på reveåtet mitt i Ulvik.

Legenden Terje Røthe har 30 års isfiskeerfaring og pilker daglig. Han er vanligvis førstemann utpå om morgenen.

– Røyebestanden i Lønavatnet er for stor og fisken er blitt magrere. Første dagen i vinter fikk jeg 53 røyer, opplyser han.

68- åringen mener det er for mye aktivitet på isen i dag, noe som kan forklare det dårlige bettet.

– Det er derfor jeg holder meg litt i utkanten, påpeker Røthe, som har satset på røyeblink, rød maggot og lokkelys.

Nysveen VM- mester

Så spiller Colten opp igjen, sluttsignalet. Nå gjenstår innveiing og premieutdeling. Fiskeutvalgsleder Magnar Dale styrer digitalvekta. Det viser seg å bli en kamp om grammene: Eiliv Nysveen veier inn 1615 gram, knepent foran Trond Johansen med 1595 gram.

– Takk og lov, humrer regjerende VM- mester, Frode Stalheim.

– Fantastisk morsomt, jubler Eiliv Nysveen, nybakt VM- mester.

Nysveen forteller at han fikk 14 fisk og deltar på fjerde året, med en tidligere andreplass som beste notering.

– Bettet var heller dårlig. Jeg brukte røyeblink, maggot, lokkelys og én opphenger som jeg slapp til bunns. Det sosiale aspektet ved isfiske er det aller viktigste, smiler han.

Andre klassevinnere på Voss: Camilla Myrli vant dameklassen med 904 gram. Marius Helleve var best av juniorene med 784 gram. Liv Steen- Olsen i damenes veteranklasse med 155 gram, mens Terje Røthe tok seieren i veteranklassen for menn med 981 gram.

Vinn-vinn-situasjon

Vossamesterskapet i isfiske har vært arrangert på Lønavatnet i drøyt ti år. I 2020 ble imidlertid konkurransen avlyst pga. mangel på is.

– Mesterskapet er en fin måte å møtes for store og små, og selvsagt også for å kapre nye medlemmer, sier leder i Voss JFL, Jan Christian Jersin.

Han framhever også foreningens nye skytebane som prima vervearena.

– Skjervet elg- og leirduebane kan tilby løpende elg, og i april står en compak- bane klar til hagleskytterne.

Lokalforeningen har hatt god hjelp fra Voss vidaregåande skule i byggeprosessen. En vinn- vinn- situasjon.

– Elevene får eierskap til skytebanen, så tar de jegerprøvekurs og dukker opp igjen på banen for å trene, sier Jan Christian Jersin.