Hjortebrøleren

– Å, hørte du det!

Oktobermånen stiger over trærne, mens tåka driver i flak gjennom skogen. Rundt oss lyder langtrukne brøl fra hjortebukker i brunst.

Andreas setter hornet til munnen og brøler tilbake. Han snur seg mot oss, smiler stort.

– Dette er brølejakt på sitt beste, det er kongebra! i

Andreas er hjortejeger. Kanskje ikke helt i tradisjonell forstand; det er lokkehorn som er hans fremste våpen. Men han legger en lidenskap i det som få andre.

Etter en ny lokkeserie, og nye svar fra bukkene, ser Andreas ganske fornøyd ut.

– Jeg vil nok si at jeg er blant topp 10 i Telemark på hjortelokking, hvisker han.

Nærkontakt med bukken

Siljan-gutten fikk hornet i gave til konfirmasjonen. Selve lokkingen har han øvd inn selv.

Den første opplevelsen sitter som spikret:

– Det var sammen med mamma, pappa og brødrene mine. Jeg satt i bilen og lokket ut av vinduet. Plutselig kom en bukk rett bak bilen – bare fem meter unna! Vi svarte hverandre fram og tilbake. Heldigvis satt jeg inne i bilen! humrer han.

Andreas har en egen evne til å sette pris på tilværelsen. Han snakker ofte om ting han gleder seg til. Da smiler han og ler høyt. Og denne kvelden skal bli skikkelig fin.

Lillebror Petter er nemlig også med på brølejakta, og han har tatt med vedkubber og deig til pinnebrød. Det tas en pause i lokkinga, og snart er det fyr i bålet. Andreas lyser opp.

– Dette skal bli koselig! gliser han.

Håpet om klarvær

Andreas jobber tre ganger i uka i en bedrift som heter Grep Grenland AS – en såkalt arbeidsinkluderingsbedrift.

– Der trives jeg kjempebra – kunne ikke hatt en bedre jobb! Jeg har veldig hyggelige arbeidskollegaer også, skryter han.

Men i dag har han hatt fri, og ventet hele dagen på at det skulle bli kveld. Tåka kommer og går. Når stjernehimmelen til syne, blir Andreas fornøyd.

– Ja, det er helt perfekt. Det var meldt tåke, men jeg har vært på yr.no sikkert 200 ganger i dag! sier han.

Andreas setter hornet til munnen igjen. Få sekunder etter svarer bukkene rundt ham med langtrukne brøl.

En glad gutt

Williams syndrom skyldes en kromosomfeil som kun inntreffer hos tre til fem fødte barn i Norge årlig. Andreas er én av dem. Totalt regner man med at det finnes 170 mennesker med tilstanden.

– Kan du forklare leserne litt mer?

– Ja, det er jo sånn livet er noen ganger, at du blir født med en sykdom som du helst ikke skulle hatt. Men jeg er veldig glad for at jeg har den sykdommen, for da vet jeg hva det er, sier han.

– Men hender det at noe ikke er så bra?

– Jeg kjenner en del med den samme sykdommen. De er greie, men noen av dem kan jo være litt sure og grinete. De har liksom ikke det smilet som jeg har, sier Andreas.

Kjører stil

Alle i Siljan kjenner Andreas Hagen. Kanskje fordi han er så blid. I tillegg er han høflig – og alltid pent kledd. Gjerne nyklipt, og med genser av merket Gant.

– Du er ikke beskjeden?

– Nei, det første jeg sier når jeg kommer på butikken, er «Hei, hvordan har du det i dag?» Da smiler de pent, og svarer kanskje «jeg har det strålende!»

– Det er ikke så mange som tør å spørre folk om hvordan de har det?

– Nei, men jeg er en av dem som tør, smiler han.

Traktor og caps

Om sommeren er familien Hagen ofte på hytta i skogene sør for Skrimfjella. Her liker Andreas å fiske. En sommerdag får Jakt & Fiske være med en tur. Pappa Runar finner fram stang, og Andreas rusler ned til bredden.

– Jeg liker best å fiske med sluktstang fra land, sier Andreas. Og mens han kaster, forteller han litt mer om interessene sine.

– Jeg har jo samla på caps´er. Nå har jeg over 1200 stykker, så det er jo veldig bra, smiler han.

I dag har han valgt seg ut en Valtra-caps.

– Ja, det er det traktormerket jeg synes er best i Norge, slår han fast.

Bestefaren til Andreas har både småbruk og traktorer. Ingen Valtra riktignok, men det gjør ikke så mye.

– Jeg pleier å få lov til å kjøre litt med traktoren hans. Jeg har prøvd rundballpresse også, forteller Andreas.

Villmarks-kjendiser

Ifølge pappa Runar Hagen er det tre høydepunkter for Andreas: Bursdagen hans, Dyrsku´n i Seljord, og brølejakta. I tillegg er han på Camp Villmark – tidligere Villmarksmessa – hvert år.

Når Andreas er rundt på disse arrangementene, hilser han gjerne på kjendiser. Den siste var Svein «Charter-Svein» Østvik, som han traff på travbanen på Biri.

– Jeg visste ikke at han var der engang, men så skulle jeg på toalettet. Også tenkte jeg, jøss, er ikke det Svein Østvik. Jeg fikk snakket med ham på travbanen etterpå. Da fikk jeg også tatt noen bilder, og det var ganske show. Han klappa meg på skuldra, og var veldig hyggelig, forteller Andreas.

Det er imidlertid enda mer stas med Lars Monsen og Christoffer Klausen. Andreas har hilst på dem begge flere ganger. Og det var etter et møte med Klausen at han lærte seg å bruke rådyrlokk.

Den største jaktopplevelsen

Allerede første bukkejakta ble det suksess.

– Vi var jo uti skauen, meg og pappa. Pappa sier: «Begynn å lokke, du Andreas.» Det gjør jeg, og da kommer bukken fram, bare 30 meter unna. Jeg blir dritnervøs, håper at den ikke skal stikke av. Jeg tar på meg øreklokker, fordi det kanskje smeller snart. Og så smeller det, og da jubler jeg så høyt at jeg trur nesten alle i skauen hører meg!

Pappa Runar nikker til det Andreas forteller.

– Selv om jeg har jaktet i 40 år, er nok dette også den største jaktopplevelsen min. Det å ha med Andreas på post, også kommer bukken hoppende rett mot oss, smiler pappa Hagen.

Men det stopper ikke der, for Andreas kan flere kunster som han gjerne vil fortelle om.

– Jeg har lokka inn elg også, jeg.

Vi spør om han kan demonstrere. Andreas tar hendene over nesa og grynter kontaktlåt.

– Jeg kan det utenat, vettu!

Hjortebukken Trond

– Mange har spurt meg om hvilket dyr i skogen jeg liker best, av rådyr, elg og hjort – og da synes jeg nok hjorten er aller best, proklamerer Andreas.

– Hvorfor synes du det?

– Det er fordi jeg synes den har mye finere pels enn elgen, sier han.

– Jeg er vel kanskje litt for glad i hjort noen ganger – men det er jo liksom favorittdyra mine, legger han til.

Det har seg også slik at Andreas Hagen har fått lov til å bli gårdsgutt på en hjortefarm i bygda, Siljanhjort AS.

Daglig leder og Andreas´mentor heter Morten Nystad. Men den egentlige sjefen på farmen heter Trond. Og det er han Andreas er ivrigst på å møte. Trond er kronhjort blant 30 hinder med kalver.

Da Trond slo seg vrang

I det vi rusler bort til hegnet, blir Andreas litt nervøs. Trond er i brunst, og hva vil skje hvis vi går inn i hegnet nå?

Geviret til Trond er imponerende. Fjorårets utgave henger på veggen hos Siljanhjort. Det blir saget av hvert år før feiing, slik at han ikke skal skade andre.

Grunnen til at Andreas er anspent, er en hendelse som skjedde i fjor. Da skulle Morten og Andreas sage av Tronds gevir. Først skulle en veterinær bedøve ham, men ifølge Morten er det vanskelig å vite nøyaktig hvor mye bedøvelse som skal til. Da de skulle begynne å sage, spratt Trond plutselig opp.

– Ja, vi ble kastet mellom trærne, sier Andreas.

– Jeg tror det var mest at Trond prøvde å komme seg vekk, beroliger Morten.

Blir aldri lei

At det er krefter i en storbukk, er det ingen tvil om. Morten forteller om en episode i et annet hegn på Østlandet, der en storbukk tok tak i en spissbukk med geviret og kastet den over ryggen.

Heldigvis er Trond i det rolige lunet i dag. Selv om han er uten gevir, er det tydelig å se hvem som er sjefen. Kroppen svulmer av muskler; han snuser etter hindene og sparker etter spissbukkene. Storbukken har full kontroll. Og Andreas blir aldri lei av å kikke på matadoren som troner rundt i sitt harem.

God på sosiale medier

Andreas kjenner ikke bare alle i Siljan, han har også 5000 venner på Facebook. Han sender stadig meldinger til vennene sine. Og med jevne mellomrom plinger det også i undertegnedes mobil:

«Går det bra, Torgeir?»

«Jeg gleder meg til neste Jakt & Fiske?»

«Hvor mange sider er det?»

Det var på denne måten vi redaksjonen ble kjent med Andreas, ved at det begynte å tikke inn meldinger til flere av oss:

«Jeg håper jeg kommer i Jakt & Fiske en gang»

«Du er flink»

Og: «Ha en fin dag videre.»

I Norgestoppen

I Siljans mørke skoger nærmer klokka seg 22. Andreas har «ropt» i luren sin i to timer, og bukkene har svart ham med sine villeste brøl. En av bukkene har vært ganske nært innpå oss. Lokkemesteren sjøl er i fyr og flamme.

– Er det Siljans beste hjorteterreng? Ja, jeg trur dette må være Siljans beste hjorteterreng!

Andreas kan nok ikke sies å være så veldig beskjeden på egne vegne.

– Jeg trur nok jeg er Telemarks beste til å lokke hjort – ja, kanskje til og med Norges beste, oppsummerer han.

Orker ikke tellekanter

Undertegnede journalist står og lytter ut i mørket. Opp gjennom åra har jeg laget flere hundre reportasjer om jegere, fiskere og friluftsfolk. Men det å bli kjent med Andreas har vært noe helt spesielt.

Det er tid for hjemtur for Andreas og broren Petter. Huset ligger i Opdalen – den vakreste delen av Siljan-bygda. Selv om Andreas bor i foreldrenes sokkelleilighet, klarer han seg fint sjøl.

– Jeg er veldig dårlig på å vaske klær – det må jeg innrømme! sier han og ler godt.

– Gidder du ikke?

– Nei, jeg gidder ikke det. Og klesbretting er jeg grusomt dårlig på, jeg bare stapper dem inn. Men da blir mamma sur, sier han.

– Men det at du alltid er så pen i tøyet – er det for å imponere damene?

– Ja! sier Andreas og ler lenge.

Flytte før 50

25-åringen kunne ikke tenkt seg å bo noe annet sted enn i Siljan. Men han kunne nok tenke seg å flytte ut fra foreldrenes hus etter hvert.

– Jeg kan jo ikke bo der til jeg er 50 år – det ville vært rart. Men jeg tror ikke mamma og pappa skjønner det helt, sier han.

– Hvor kunne du tenkte deg å flytte da?

– Ikke til Skien i alle fall – det ville bare blitt kaos å bo i en by. Men det måtte i alle fall vært nærmere hjortefarmen! sier Andreas Hagen og ler godt.