Annonse
Som 17-åring gikk Stian Norge på langs. I dag lever han av friluftslivet.

Friluftsliv ||

Den nøysomme vandrer

Mens moderne friluftsliv stadig handler mer om teknologi, gramjakt og nye duppeditter, har Stian Opsahl (22) gjort det til sitt varemerke å klare seg med gammelt og velbrukt utstyr.

Publisert Sist oppdatert

Det lukter bål av klærne til Stian Opsahl. Vi finner ham i en gyngestol hjemme på Skullerud gård i Oslo, hvor han lapper en tilårskommen ullgenser. Røyklukta sitter i ulltøyet. I den slitte anorakken som henger ved døra. I sekken med reparert bunn. I de svidde sokkene han fortsatt ikke har klart å kaste.

– Jeg har egentlig alltid likt å klare meg med det jeg har, sier han og setter opp et bredt glis.

Veien ut

På videregående holdt det på å gå galt for unggutten. Stian sleit med å finne seg til rette i skolehverdagen, og motivasjonen var i ferd med å forsvinne. Da kom ideen om å gå Norge på langs. Til slutt fikk han lærerne med på opplegget, og turen ble godkjent som en del av skolegangen. Det som skulle hjelpe ham gjennom videregående, ble samtidig starten på noe større. Som innholdsskaper og foredragsholder og har han gjort turene til både levevei og livsstil. Nøysomhet synes å være en rød tråd i det hele.

Folk kan nok klare seg med mye mindre enn de tror. På gulvet ligger noe av turutstyret hans. En svart kaffekjele, sotet etter hundrevis av kaffebål. Den har selskap av et gammelt liggeunderlag fra farens tid i Forsvaret. Flammetunger har tatt en god jafs av underlaget, men for Stian funker det fortsatt.

Godt brukt, men langt fra utslitt.
Anorakken kostet 300 kroner på loppemarked. Etter litt lapping og impregnering ble den med over Hardangervidda midtvinters.

Lappverk

Vi slår følge med ham på en liten skogstur i nærområdet. Rundt ham har friluftslivet blitt en industri av membraner, titan og gramjakt. Selv går Stian fortsatt langt i klær andre for lengst ville gitt opp. Den gamle anorakken kjøpte han på loppemarked for 300 kroner. Etter litt lapping og impregnering ble den med over Hardangervidda midtvinters. Turbuksa han brukte gjennom en seks ukers tur til Nord-Sverige er reparert så mange ganger at det begynner å bli vanskelig å skille originalstoff fra lappverk.

– Jeg får alltid hull i rumpa på turbukser, sier han.

Han ler mye når han forteller. Litt kaotisk. Litt omstendelig. Men når praten glir inn på langturer, sult og det å klare seg ute lenge, blir stemmen roligere. Han liker den delen av friluftslivet der erfaring betyr mer enn utstyr.

Nål og tråd forlenger livet til en ullgenser som har vært med på hundrevis av netter ute.
Hull i rumpa er ingen grunn til å gi opp ei god turbukse.

Tingenes historie

På mobilen blar han gjennom bilder fra turer han har vært på. Nakne fjellvidder. Dype skoger. Fisk stekt over bål. En støvete og solbrent Stian fra Afrika under et opphold hos Hadzabefolket i Tanzania, et av verdens siste jeger- og sankersamfunn. Ei tynn skjorte med avrevne ermer går igjen på flere av bildene. Den har vært med ham siden ungdomsskolen.

– Den tørker så fort. Det er jo egentlig en perfekt turskjorte.

Mye av utstyret hans har lignende historier. Svartkjelen fikk han til dåpen. Stekepanna har han arvet etter faren, som lagde den selv i sine yngre dager. Skiskoene fikk han gratis etter at den forrige eieren hadde gitt dem opp.

– De har kanskje én sesong igjen. Men det holder jo.

Det meste repareres underveis. Rifter, hull og slitne sømmer bøtes med nål og tråd.

– Når du er på langtur, så må du jo bare fikse det.

Det er bestemoren som skal ha æren for at han er blitt en habil nålsvinger. På TikTok har hun nærmest blitt kjent som «reparasjonsbestemor». Ingenting skal kastes hvis det fortsatt kan brukes.

Tørre sko og tørre sokker slår alt. Og fisk!

Digger Dahle

Stian begynte å dra på turer alene som tenåring. Da var det også smått med penger.

– Når du er 17 år, så kjøper du ikke bare ny sekk når den du har ryker. Da reparerer du den. Av norske eventyrere har han særlig latt seg fascinere av Hjalmar Dahle, Helge Ingstads læremester og makker.

– Det sies litt humoristisk at Hjalmar Dahle kryssa tundraen med fire spiker og en halv sekk mel. Poenget er at han hadde lite utstyr, men visste hvordan han brukte hver jævla ting.

Gassbrenneren blir igjen hjemme. Stian sverger til levende flammer.

Dømmer ingen

I dag er «Stian på Stien» blitt et kjent navn for mange som følger friluftsliv på sosiale medier. Videoene hans er fulle av bål, tarp og lange turer gjennom skog og fjell. Ikke produkttester og topplister. Han snakker heller om leirbål, granbarsenger og det å finne gode områder å dra til uten nødvendigvis å dele posisjonene med resten av verden.

Samtidig er han forsiktig med å dømme andres måte å drive friluftsliv på. Han snakker varmt om folk som freser gjennom marka på stisykkel og om ungdom som spiller musikk ved vann nær byen.

– Folk får utøve friluftslivet på sin måte. Likevel er han ikke i tvil om at mange ville hatt glede av å gjøre ting litt enklere. Ikke nødvendigvis billigere eller dårligere. Bare mindre komplisert.

– De dyreste teltene ser du som oftest minst slitasje på.

Han sier det mer som en observasjon enn kritikk. Selv er han ikke særlig opptatt av gramjakt. Han fyrer helst bål framfor å bruke gassbrenner, og han har aldri eid et oppblåsbart liggeunderlag.

– Jeg tør nesten ikke prøve det. Det er som snus. Har du først begynt, så slutter du ikke.

I stedet handler det om kaffebål og tørre sokker.

– Det er luksus på tur. Tørre sko og tørre sokker slår alt. Og fisk!

På reisen gjennom Afrika tilbrakte Stian tid hos Hadzabefolket i Tanzania.
En ørret på kroken kan fort bli festmåltid på langtur.

Fisk er luksus

På langtur har han gjerne med to fiskestenger. Én til mark og én til sluk.

– Når du er ordentlig sulten på tur, så er det noe helt eget å få fisk. Da spiller det ingen rolle om fisken er liten. Har du gått lenge nok, så kan et par små ørreter føles som verdens beste middag.

På den seks uker lange turen gjennom Nord-Sverige, valgte han å basere seg på fisk underveis.

– Det var sikkert litt tullete, men også spennende. Du kjenner veldig på det. Og når fisken først kommer, handler det mindre om bilder og mer om middag. Bare mat. Ordentlig mat.

Ute i skogen er det lett å forstå hva han mener. Bålet knitrer foran ham. Anorakken er falmet etter år med vær og vind. Og i sekken ligger fortsatt klær og utstyr som for lengst kunne vært byttet ut med noe lettere, dyrere og nyere. Likevel virker det ikke som om Stian savner noe. Snarere tvert imot.

– Tenk hvor deilig det er å kunne være komfortabel med minst mulig, sier han.

Kort tid etter møtet vårt pakket Stian sekken igjen. Neste stopp: tre måneder alene gjennom Canada. 

Powered by Labrador CMS