Fôring av rev kan gi mer skogsfugl

Hvor bra det blir med kyllinger om høsten bestemmes i stor grad av hvor mange reir som blir røvet og hvor mange kyllinger som faller fra de første ukene etter klekking. De viktigste reir-predatorene på skogsfugl, er rev og mår. For å redusere tapet av egg og kyllinger kan man enten fjerne predatorene, eller prøve å få dem til å spise noe annet.

Å redusere bestandene av rev og mår til et så lavt nivå at merkbart flere reir og kyllinger overlever, er vanskelig innenfor dagens jaktlovgivning. Men ved å fôre reven i den kritiske perioden fra egglegging og fram til 3–4 uker etter klekking, kan man kanskje endre revens matsøk slik at færre reir og nyklekte kyllinger blir tatt?

Denne tanken lå til grunn for et langsiktig forsøk i Fjella i indre Østfold. Fôringen i dette området startet i 1996. I tillegg gjorde vi et forsøk i to andre områder i Fjella over 6 år. Vi la kun ut fôr i det ene området i 3 år, og byttet deretter om til kun å fôre i det andre. I alle områder ble det gjort takseringer av skogsfuglbestanden i august med stående fuglehund for å dokumentere produksjonen av kyllinger.

Trafikkdrepte elg og rådyr, samt slakteavfall fra jakta, ble lagt ut på faste steder i nærheten av skogsbilveier – avstanden mellom fôringsplassene var ca. 2 km. Ved hver stasjon ble det lagt ut rundt 10 kg med nytt fôr én gang i uka fra tidlig mai til slutten av juni, den aktuelle tiden da egg og små kyllinger er mest utsatt for predasjon.

Fôret ble samlet inn om høsten og vinteren og oppbevart i dypfrysere nær studieområdet. For å registrere hvem som tok fôret, satte vi opp viltkameraer ved noen av stasjonene. I tillegg til å sammenligne skogsfuglproduksjonen før og etter fôringen startet, sammenlignet vi med et lignende skogsområde i Kongsvinger kommune (Varald statskog).

Klar økning i kyllingproduksjon

Rødrev, grevling, musvåk, nøtteskrike, ravn og kråke var blant artene som ble fotografert på fôrplassene. Rødreven var den vanligste gjesten, og den tok brorparten av fôret. Fôring førte til større produksjon av kyllinger om høsten, og effekten var tydeligst hos orrfugl. I snitt økte produksjonen av kyllinger med nesten 50 prosent.

Mens økningen hos storfugl først og fremst skyldtes at flere røyer fikk fram kull, var flere kyllinger i kullene hovedårsaken til større produksjon hos orrfugl. Forsøkene i de to andre områdene i Fjella (hvor det ble fôret og ikke foret i omvendte 3-års perioder), ga liknende resultater: 

Når begge arter ble slått sammen, var økningen i kyllingproduksjonen 43 prosent, en statistisk sikker forbedring. Også her virket det som om økningen var størst hos orrfugl.

Hos skogshøns (som også hos andre fuglearter) er det vel kjent at hønekyllingene forlater oppvekstområdet og drar lengre av gårde om høsten enn hanekyllingene, som gjerne rekrutteres inn i den lokale bestanden. Dette er antakelig årsaken til at bestanden av voksen tiur og orrhane økte litt etter at fôringen startet og reproduksjonen ble bedre, mens bestanden av røy og orrhøne forble uendret.

Liten effekt på stamfugl

Resultatene fra forsøkene var oppløftende fordi de viste at fôringen ga økt overlevelse hos skogsfuglegg og -kyllinger. Men gevinsten var kortvarig. Fôringen førte i første rekke til økt mengde kyllinger tidlig på høsten i og rundt fôringsområdet, dvs. økt mengde fugl for de lokale jegerne.

På grunn av utvandringen av røy- og orrhønekyllinger hadde fôringen liten effekt på den lokale stamfuglbestanden av hunnfugl – noe som er felles for alle typer viltstelltiltak som gjennomføres på et begrenset areal.

Det er røy- og orrhønebestanden i nabo-terreng (5-25 km vekk) som på lengre sikt profitterer mest på den lokale fôringen. Hvis fôringen bidrar til å bygge opp nabobestandene, vil det i prinsippet kunne gi økt immigrasjon av hunnfugl tilbake til fôringsområdet.

Forståelig skepsis

En skepsis mot fôring som viltstelltiltak, er at det vil kunne øke den lokale bestanden av rev og derfor etter hvert øke predasjonen på både voksne og kyllinger.

I det langsiktige forsøket vårt i Fjella (22 år) tyder ikke den lokale jaktstatistikken på noen slik økning, trolig fordi foringa foregikk i en kort periode lenge etter paringstida. Vi ser likevel ikke bort fra at lokal fôring kan bidra til at flere valper lever opp, men at disse i løpet av høsten vil forsvinne gjennom naturlig utvandring.

Finansiering og samarbeid:

Skogsfugltakseringene i Fjella er i en årrekke blitt finansiert av Fylkesmannen i Østfold, Østfold fylkeskommune og de lokale kommunene. Trygve Gotaas Fond har støttet arbeidet med en vitenskapelig publisering av resultatene fra fôringsforsøket, som er gjort i samarbeid med Jørund Rolstad ved NIBIO og Per Wegge ved Universitetet på Ås. Artikkelen ble publisert i Wildlife Biology i 2019.

Kilde:

Finne, M. H., Kristiansen, P., Rolstad, J., & Wegge, P. (2019). Diversionary feeding of red fox in spring increased productivity of forest grouse in southeast Norway. Wildlife Biology, 2019: 10.2981/wlb.00492.

Skrevet i samarbeid med Jørund Rolstad (NIBIO) og Per Wegge (NMBU).