100 års overfiske årsak til kollaps

Tenk deg at fjord- og havområdet Oslofjorden-Skagerrak lå på tørt land, slik at alle med egne øyne kunne betrakte det hele. Jo da, det finnes fremdeles litt reker, makrell og småhvitting, men havområdet ligger der som et spøkelse sammenliknet med hva det en gang var.

– Jeg har vokst opp ved Oslofjorden, og sett utviklingen de siste 40 åra: Det har stadig gått nedover, med en fullstendig kollaps for 15-20 år siden. Tidligere kunne jeg invitere gode venner på en nyfisket fiskemiddag – i dag er det umulig, sier sportsfisker Petter Skudal fra Moss, nå bosatt i Oslo. Han har tatt oss med en tur til Sjøstrand i Indre Oslofjord – for bildenes skyld.

Reketråling

Det mangler ikke på hypoteser om hvorfor fjorden er bunnskrapt for fisk. Men sjelden har forskernes konklusjoner vært klarere enn i rapporten «Krafttak for kysttorsken» fra Havforskningsinstituttet (HI) mfl. fra januar i år. Hovedårsak: Høyt fiskepress gjennom 100 år – og en storstilt teknologisk utvikling av fiskeriene siden 1950.

Rapporten går langt i å utpeke den omfattende bunntrålingen som en av hovedkildene til påvirkning av økosystemet. Oslofjorden-Skagerrak er det eneste havområdet i Norge der reketrålerne har lov til å bifangste torsk og annen bunnfisk under trålingen.

– Det er lite sannsynlig at man vil kunne gjenoppbygge bunnfiskbestander dersom bunntråling fortsetter som før – på alle tilgjengelige arealer i Ytre Oslofjord, sier forsker og hovedforfatter bak rapporten, Even Moland ved HI.

Mest intenst i verden

Rapporten beskriver hvordan myndighetene av fiskeripolitiske årsaker har tillatt kystnær bunntråling fra Jæren til Svenskegrensen, i et omfang som er langt større enn i resten av Norge. På Vestlandet er det ikke lov til å tråle grunnere enn 100 meter, og i Nord-Norge ikke grunnere enn 170 meter – og heller ikke inne i fjordene.

I Oslofjorden-Skagerrak derimot, er det lov til å tråle overalt, helt opp til 60 meter – noe som inkluderer de fleste fjorder.

Rapporten er tydelig på at bunntråling er den enkeltfaktoren som har påvirket havområdet mest de siste 100 åra, og at Skagerrak er blant de mest intenst trålte kystområder i verden.

Teknologien truer

En av havforskernes utfordringer, er at folk flest vet lite om hvordan økosystemene henger sammen.

– Hvis du spør mannen eller kvinnen i gata om hva som er den største trusselen mot livet havet, så vil svaret ofte være «plast». Få er klar over at fiskeriene har desidert størst påvirkning, sier Moland. Tidligere foregikk f.eks. brislingfisket med robåter og notkast for hånd. Etter den teknologiske utviklingen etter krigen, med bruk av lys, ekkolodd, vinsjer og kraftblokker – og i nyere tid GPS og kartplottere – har brislingstimene i fjordene liten sjanse til å slippe unna.

Stedegne bestander

I prosjektperioden har havforskerne også hatt et gjennombrudd i den genetiske kartleggingen av brisling. Hovedfunnet er at fjordbrislingen er genetisk forskjellig fra den som lever i Skagerrak og Kattegat. Rapporten konkluderer derfor med at fjordbrislingen – som mange fritidsfiskere har hevdet i en årrekke – er stedegne og sårbare bestander.

– Brisling utgjør en viktig kobling i næringskjeden, som bindeledd mellom dyreplankton, fisk og sjøfugl. Det er svært viktig å bevare denne funksjonen i fjordøkosystemet, sier Moland.

Fire årsaker

Tilbake på Sjøstrand i Asker: Petter Skudal kikker utover i tåkelandskapet. Han har fisket langs det meste av norskekysten. Som konkurransefisker har han vært på det norske landslag i tre forskjellige grener, og har en rekke EM-titler. 

Når han skal peke på årsakene til kollapsen i fisket i Oslofjorden-Skagerrak, trekker han fram fire saker:

• Lysfisket etter sild og brisling, som kan tømme en hel stim på ett notkast. Etter Skudals erfaring tar det to-tre år før den lokale bestanden er tilbake.
• Reketrål, som tar bifangster av en rekke fiskearter.
• Sprengningen av Oslofjordtunnelen på slutten av 90-tallet. Skudal mener at mye av fisken forsvant på samme tid. F.eks forsvant vassilda fra Drøbakområdet samtidig som det ble sprengt, og har aldri kommet tilbake.
• Sprengingen av grunner og skjær i Indre Oslofjord i 2016, for å øke innseilingsdybden fra 11 til 14 meter. Krepsdyr, børstemark og andre mindre byttedyr forsvant, ifølge konkurransefiskeren.

All fisk i ett kast

Ettersom generasjonene går, er det stadig færre som husker hvor rikt det opprinnelige fisket var i Oslofjorden-Skagerrak.

Nettopp lysfisket etter sild og brisling, som begynte på slutten av 1940-tallet, har vært sterkt kritisert av mange fritidsfiskere opp gjennom åra.

• På 40-50-tallet ble det tatt 2000 tonn brisling årlig – noe som la grunnlag for drift av hele 41 hermetikkfabrikker rundt Oslofjorden.
• I 1948 deltok 304 farkoster og i alt 20 026 mann på sildefiske.
• I rekordåret 1956 ble det tatt opp 1,1 millioner tonn sild – hele 36 prosent av all fiskefangst i Norge.
• Allerede i 1958 var det så lite brisling igjen at fisket ble sett på som ulønnsomt. Men lysfisket har fortsatt siden.
• I 2018 ble det kun fisket 139 tonn, tatt av én enkelt båt.
  
  Les hele rapporten og dens anbefalinger på Havforskningsinstituttets hjemmesider.

Sel og skarv frikjennes

På folkemunne har økte bestander av sel og skarv ofte fått skylda for torskefiskenes endelikt. Den nye rapporten hevder at dette er feil.

Tellinger av steinkobbe har vist en jevn økning på 12 prosent per år, siden en dødelig virusinfeksjon rammet området i 2002. (Les for øvrig vår sak «Stor uenighet om kvotene» i J & F nr. 3/21.)

Ny forskning viser imidlertid at disse dyra er langt mer mobile enn tidligere antatt. Et av dyra frekventerte jevnlig en strekning mellom Horten i nord og Väderöarna utenfor Fjellbäcka i Sverige, som utgjør en avstand på ca. 100 km. Dyr merket høsten 2020 har pendlet mellom Jomfruland og Koster.

Dette tyder på at det er felles kobbebestand i hele Oslofjorden – Indre Skagerrak, og at de samme dyra kan observeres i en rekke skjærgårdsområder.

Større bestand tidligere

Ny forskning på steinkobbenes diett i tidligere Telemark- og Aust-Agder fylker, viser også at torsk bare utgjør 2 prosent av steinkobbens diett i området, mens de mest vanlige artene på matseddelen var øyepål, sei, lyr og hyse, samt flatfisk. Forskerne har beregnet at steinkobbenes årlige konsum av torsk utgjør 7 tonn i de to fylkene, sammenliknet med det kommersielle fiskets konsum på 141 tonn.

– Det er en myte at steinkobbebestanden har økt så sterkt. De ca. 900 dyra fra Agder til svenskegrensen er bare rester av en historisk bestand, som ble gjenstand for nedskytning i årene 1889–1927. Denne nedskytningen ble ikke satt i gang fordi fiskerne mente selbestanden utgjorde en trussel mot fiskebestandene, men fordi selen ødela verdifulle fiskeredskaper, påpeker havforsker Even Moland ved HI.

Roser rapporten

NJFFs fylkessekretær i Østfold, Ole-Håkon Heier, støtter konklusjonene i «Krafttak for torsk».

– Rapporten er veldig to the point. Tidligere utredninger har vært mer diffuse, mens denne er rett på sak, sier NJFFs fylkessekretær i Østfold, Ole-Håkon Heier.

– NJFF Østfold, NJFF Vestfold og Telemark har vært svært opptatt av sel og skarv, men lite av bunntråling?

– Dette kan nok ha sammenheng med at en del av våre engasjerte medlemmer ser mye sel og skarv når de er ute – og har sterke meninger om det. Trålingen har kanskje gått litt under radaren, sier Heier.

Ønsker sterkere engasjement

Fylkessekretæren støtter rapportens konklusjoner og anbefalinger. Han mener imidlertid at når bestandene er så lave som nå, så har alle påvirkningsfaktorer en betydning – også sel og skarv.

– Kunne NJFF ha engasjert seg mer for fiskebestandene i Oslofjorden-Skagerrak?

– Jeg skulle ønske at organisasjonen hadde en mye sterkere stemme for kyst- og havfiske. Utenom en del sjøørretfiskere, mangler vi den gruppa som medlemmer hos oss, og dermed engasjementet. De som har opplevd det fantastisk rike fisket her på kysten, begynner å bli gamle – og de unge har ingen erfaring med hvordan det faktisk var, sier Ole-Håkon Heier.

Fiskeriministeren peker på fritidsfiskerne

Fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen peker på fritidsfiske som den største trusselen. Han nevner ingen konkrete planer om begrensninger av næringsfisket.

Jakt & Fiske har stilt fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen følgende spørsmål, basert på forskernes anbefalinger i «Krafttak for kysttorsken»:

Vil regjeringen i Oslofjorden og indre Skagerrak:

1. Redusere omfanget av bunntråling, og etablere større trålfrie soner?
2. Kreve sorteringsrist uten oppsamlingspose ved reketråling?
3. Forby lysfiske etter brisling?

Statsråden svarer i en e-post at prosjektet «Krafttak for Kysttorsken» har gitt ny og relevant kunnskap om forholdene i Oslofjorden. Han er opptatt av at forvaltningsrådene gjelder flere sektorer, og at forvaltningen må jobbe sammen på tvers for å bedre situasjonen.

Ingebrigtsen skriver videre at årsakene til situasjonen for torsken er sammensatte, men nevner ikke fiskeriene spesielt – verken bunntråling eller lysfiske.

Peker på fritidsfisket

Odd Emil Ingebrigtsen nevner både fiskedødelighet og miljøforholdene som årsaker. Han peker også på temperatur, at større torsk unngår varmere vann. Våre spørsmål velger han å ikke kommentere. Det han derimot trekker fram spesielt, er omfanget av fritidsfiske:

– Som kjent har forskerne dokumentert at fritidsfisket i Oslofjorden står for det største uttaket av torsk. Vi innførte derfor i 2019 strenge tiltak spesielt for fritidsfiskere i Oslofjorden.

Litt forenklet framstilt er det slik at to av tre torsk dør årlig, og at fiskeri skyldes i overkant halvparten av denne dødeligheten. Analyser av torsk i perioden 2005–2013 viste at yrkesfiske sto for 15,1 prosent, mens fritidsfiske med krokredskap sto for 33,7 prosent og fritidsfiske med garn og andre faste redskaper 6,8 prosent, skriver han i e-posten til Jakt & Fiske.

– Norsk fiskeforvaltning er gammeldags

Asgeir Alvestad er oppgitt over hvordan norsk saltvannsfisk forvaltes, og mener fiskerinæringen går foran alle andre hensyn.

– En fisk tatt på stang står for en langt større verdiskaping – kanskje 20 ganger høyere enn for en fisk som er tatt med trål. Likevel blir det kun tatt hensyn til næringsfisket når forvaltningsreglene lages, sier sportsfiskeprofilen fra Lillesand.

Han er oppgitt over det han kaller gammeldags forvaltning. Asgeir Alvestad har reist verden rundt i sportsfiskesammenheng, og ser hvordan moderne fiskeforvaltning gjennomføres i mange land, fra vårt naboland Danmark, til Cuba og Kenya.

– Ved å innføre virkemidler som fang og slipp, minstemål og bag limit, kan man drive aktivt sportsfiske og samtidig øke bestandene. I Norge derimot, stenges alt, påpeker Alvestad.

Han bruker Lillesand som eksempel, der hensynet til torsken har ført til at 50 andre arter er fredet for sportsfiske.

– Det er helt bak mål. Tre yrkesfiskere går altså foran hensynene til 10 000 innbyggere, sier han oppgitt.