Skrantesjuken på Hardangervidda er blodig alvor

I høst skjedde det som absolutt ikke måtte skje: 10. september ble skrantesjuke påvist på en villreinbukk felt 3. september sør på Hardangervidda, som det første tilfellet av klassisk skrantesjuke utenfor Nordfjella sone 1.

Professor Atle Mysterud ved Universitetet i Oslo mottok beskjeden med sjokk.

– Dette er så å si det ultimate marerittet og en tragisk dag for alle som er glade i hjortevilt, sier Mysterud, som i 2017 forfattet rapporten Skrantesyke – en kunnskapsoversikt.

Under fjorårets villreinjakt på Hardangervidda ble det totalt felt 1247 bukker og tatt rundt 1200 hjerne- og lymfeprøver uten å finne smitte – før nå.

– Alle vurderinger av spredning har indikert lav, men ikke fraværende risiko siden man tok ut stammen i Nordfjella i en tidlig fase. Likevel har smitten nådd Hardangervidda, sier han.

Mysterium

Ifølge beregninger er det færre dyr med smitte på Hardangervidda enn det var i Nordfjella sone 1.

– Vi antar derfor at Nordfjella sone 1 er smittekilde, men det er et mysterium hvordan smitten kom til Hardangervidda.

– Kan det være snakk om et enkeltstående tilfelle?

– Neppe. Bukken kan i teorien ha stukket ut fra Nordfjella før februar 2018 da de siste dyrene ble tatt ut, siden den er gammel nok til det.

Mysterud framhever at med smitte kun i lymfeknutene, er det stor sannsynlighet for at bukken er smittet på Hardangervidda av et annet dyr.

– Vi har mangelfull kunnskap om inkubasjonstider hos norsk villrein, så helt sikre kan vi ikke være. Men bukken hadde en slaktevekt som mer samsvarer med opphav på Hardangervidda enn Nordfjella, og bukken kan uansett ha spredd smitte videre.

Smittespredning via infiserte hjortevilt

Det er kjent at hjort og elg som beiter i Nordfjella om sommeren kan vandre langt på våren og høsten.

På spørsmål om slike dyr kan ha spredd smitten til Hardangervidda, sier Mysterud at erfaringer fra Nord- Amerika viser at smitten i hovedsak spres via bevegelser av infiserte hjortevilt.

– Men vi har jo ikke påvist smitte hos elg eller hjort. Smitten kan også i teorien spres med f.eks. rovfugler og rovdyr, men dette virker usannsynlig. Det har neppe vært store mengder infiserte kadaver i Nordfjella, og smitten skal jo ikke bare nå Hardangervidda i møkk, men også infisere en rein.

– Kan smitten spres med fjellstøvler?

– Sannsynligheten er liten, men ja – i teorien.

Smitten vil spres

Mysterud mener sjansen for å bli kvitt skrantesjuken nå er kraftig redusert. Å ta ut villreinbestanden på Hardangervidda anser han som urealistisk – i hvert fall på kort sikt.

– Det blir spennende å se hva myndighetene velger av tiltak, sier Mysterud og tilføyer at

villreinbestanden på Hardangervidda vil bli overvåket videre.

Det vil bli igangsatt smittereduserende tiltak og vi vil få svar hvis smitten sprer seg – noe Mysterud tror den vil gjøre.

Det er viktig at jegere skjønner alvoret og gjør sin del av den viktige oppgaven, påpeker han.

– Jegere på Hardangervidda vil nå kunne komme i kontakt med smittefarlig materiale på en helt annen måte enn resten av befolkningen.

Færre enn 10 smittede dyr

I en Aftenposten Viten- artikkel i fjor skrev Mysterud, seniorforsker Hildegunn Viljugrein ved Veterinærinstituttet og forsker Olav Strand ved Norsk institutt for naturforskning:

«Det er framtiden til norsk villrein og annet hjortevilt som i verste fall står på spill».

– Er det der vi er nå; i et verste fall- scenario?

– Det er for tidlig å konkludere. Det har vært over 3600 negative prøver fra Hardangervidda. Foreløpige beregninger antyder svært få smittede dyr, mest sannsynlig under 10 dyr. Med et så lite antall infiserte individer kan tilfeldigheter bety veldig mye, det er et lite halmstrå per nå. Men ja, jeg har et pessimistisk syn på at vi skal klare å utrydde skrantesjuke etter funnet på Hardangervidda.

– Vil skrantesjuke spre seg til annet hjortevilt?

– Det er ikke gitt med det første, men konsekvensene av spredning til annet hjortevilt vil være dramatiske. Skrantesjuke er vanskelig å oppdage i tidlig fase, så det kan ta årevis før vi får sikre svar.

Ny VKM- rapport

Mysterud var også deltaker i ekspertgruppen som sto bak rapporten fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) i 2017.

Der ble det anbefalt å skyte all rein i Nordfjella sone 1 og legge området brakk i minst fem år.

«Sykdommen vil spre seg til andre deler av landet dersom det ikke raskt settes inn effektive og omfattende tiltak», het det i rapporten.

Hos Mattilsynet opplyser beredskapskoordinator i Region Øst, Harald Øverby, at de har bestilt en ny VKM- rapport med spørsmål om langtidsstrategien på Hardangervidda.

– Kan det bli aktuelt å ta ut hele villreinbestanden?

– Det er for tidlig å svare på de store spørsmålene. Vi må i alle fall avvente VKM- rapporten og se hvilke råd som kommer der, sier han.

Rask bestandsreduksjon

Den kortsiktige strategien er basert på råd fra Veterinærinstituttet (VI) av brev 16. september.

– Mattilsynet har et mål om å opprettholde friske hjorteviltbestander i Norge. Veterinærinstituttet anbefaler derfor at det er nødvendig med strakstiltak, sier Øverby, som påpeker at smittebekjempelsen vil være komplisert fordi villrein er et flokkdyr.

Følgende strakstiltak skisseres av VI:

* Rask bestandsreduksjon, inkludert økt uttak i siste del av jakta samt ekstraordinært uttak så snart som mulig.

* Innføring av buffersone, for å begrense bevegelsene til villrein mellom Hardangervidda og omkringliggende områder.

* Supplerende tiltak, som GPS- merking, testing av både levende dyr og felte hodyr og økt patruljering av området.

Skremmende potensial

Avslutningsvis i brevet står det at bruk av helikopter for å se etter syke dyr, samt mulighet for rask avliving og fjerning av kadaver, vil styrke overvåkingen.

– Under jakta vil villreinjegerne være en viktig brikke i smittebekjempelsen ved uttak og innhenting av prøver. Ellers må turfolk som ser syke dyr straks melde ifra, understreker Øverby.

Sykdommen har for øvrig eksistert lenge i USA. Der øker forekomsten stadig, både i andel syke dyr og geografisk utbredelse. Potensialet er skremmende:

– I Nord- Amerika finnes det eksempler på hjorteviltpopulasjoner som ikke lenger er høstbare, sier Harald Øverby.

Syltynt faktagrunnlag

– En tragedie. Etter smitteoppdagelsesmodellen nærmet vi oss nå 95 prosent sikkerhet for fravær av skrantesjuke på Hardangervidda.

Slik reagerer sekretær Svein Erik Lund i Hardangervidda villreinutval på funnet av bukken med skrantesjuke. Lokalt er frustrasjonen og fortvilelsen stor.

– Mattilsynet legger til grunn samme faktagrunnlag som ble brukt som grunngivelse for utskytingen av villrein i Nordfjella. Et faktagrunnlag som kun synes å bygge på antakelser etter erfaringer fra USA. Det virker nå å være et ensidig fokus på bestandsreduksjon og uttak av bukk.

Lund mener strategien med valgfritt dyr på kontrollkortet for voksen bukk i slutten av årets jakt ikke vil ha noen praktisk effekt, fordi det kun vil felles simle og kalv.

– En skrantesjukeprøve fra voksen bukk regnes av veterinærmyndighetene å ha tre ganger så høy verdi som prøver fra simler mht. å oppdage eventuell skrantesjuke i bestanden. Villreinbukker begynner å komme i brunst sist i september. Kjøttet fra en brunstig villreinbukk er ikke menneskemat. Ingen villreinjeger vil dermed felle voksen bukk i denne perioden.

Feilslått strategi

– Så hvilken strategi bør velges?

– Det er vanskelig å si, men strategien som er fulgt til nå har beviselig ikke fungert. En ensidig utskyting av villrein og annet hjortevilt blir for enkelt.

Lund tror det er svært lite sannsynlig at dyr fra Nordfjella kan ha spredd smitten til Hardangervidda de siste årene.

– Hvis smittespredningen eventuelt har skjedd for mange år siden, kan heller ikke sykdommen være så smittsom som veterinærmyndighetene legger til grunn.

Lund spør seg om det kan finnes andre smitteveier.

– Hvis smitten kan spres med annet hjortevilt, mennesker, sau eller rovvilt, har vi et kjempeproblem.

Nå frykter Lund for hva som vil skje dersom beslutningen blir at bestanden skal skytes kraftig ned og det ikke lenger vil være en villreinbestand igjen på Hardangervidda, stor nok til å forsvare jakt.