En flue­binders erind­ringer

Der drev piperøyken i rommet, mens han tryllet fram de fineste tørr- og våtfluer. Mens han bandt, fortalte han om sine opplevelser med fluestanga langs elver og vann. Min interesse for fiske og friluftsliv ble vekket der og da.

Han innprentet betydningen av å fare forsiktig fram for ikke å skremme fisken. Helst skulle en står en seks-sju meter fra vannkanten, og gjerne skjult bak et tre. Hvert skritt måtte settes forsiktig ned så ikke vibrasjonene skulle forplante seg ut i vannet.

Som fluebinder var farfar sjøllært, og etter dagens målestokk var utstyret primitivt. Ei liten skrustikke til å feste kroken i. Fjær fant han i naturen og noe fikk han av fuglejegere. Ble det helt prekært, kunne han sprette opp ei gammel pute og finne den duna han trengte der. Bare en type fjær ble kjøpte, det var gullfasan som ble brukte til hale på en del mønstre.

Etter hvert fikk jeg lyst til å binde fluer sjøl, men det var dårlig med penger, så noen bindestikke så jeg meg ikke råd til å kjøpe. Løsningen ble original; jeg fant ei gammel baufil som jeg monterte på ei treplate. Når vingemutteren ble skrudd til ved hjelp av ei tang, satt kroken godt fast.

Hackleklemme ble laget av et stykke stiv telefontråd. Denne klemma er fortsatt i bruk, og den er bedre enn mange av dem som selges i dag. Bivoks til å vokse bindetråden hadde jeg ikke, men Blå Swix gjorde samme nytten.

En tur med bussen til Elverum Fjærfeslakteri skaffet meg nok hacklemateriale for mange år framover. Jeg lærte meg å farge fjær med Dylon fargepulver. Kroppsmateriale var heller ikke noe problem. Juletrepynten ble endevendt, de lange metallbåndene var perfekt til mitt formål.

Ullgarn i mange farger ble knabbet i mors stoppekurv, og brodergarn viste seg å være like bra som flossilke. Turer i skog og mark skaffet det jeg trengte av vingematerialer. Skulle jeg lage ei flue med grå hareull til kropp, måtte gamlekatta under saksa.

Nå ble det fluebinding i stor stil. Da bestefar så at jeg fikk dreisen på det, forærte han meg Gunnar Jahns: Om binding av ørretfluer.

Fluefiskeren Gunnar Jahn var en av landets samfunnstopper. Han var blant annet medlem av Administrasjonsrådet i 1940, en av lederne i motstandsbevegelsen seinere i krigen, finansminister i Gerhardsens regjering og sjef for Norges Bank. Boka utkom i 1938, og det er tydelig at forfatteren var påvirket av engelsk fluebinderteknikk.

Snart kom det bestillinger på fluer fra både kjente og ukjente, og jeg ble etter en tid nektet å kjøpe kroker hos Dalseng & Bækkelund på Hamar. De var åpenbart bekymret for at jeg skulle gå dem i næringen.

Da det primitive utstyret var benyttet noen år, hadde jeg lagt til side såpass mange kroner av fluesalget at jeg skrev til Veniard i England etter katalog. (Firmaet er fortsatt leverandør av fluebindermateriell). Snart var jeg den lykkelige eier av ei fin bindestikke til ett pund, tolv shilling og seks pence. Pundet sto i tretten kroner den gangen, på slutten av 50-tallet. Baufila ble kassert med lett hjerte, det var en nytelse å ta den nye stikka i bruk. I dag, 60 år og noen tusen fluer seinere, er stikka fortsatt i bruk.

Som utdannet lærer seinere i livet, fant jeg stor glede i å lære bort fluebinding til interesserte elever. Turer opp til Åsta i juni for å prøve sjølbundne fluer var et høydepunkt, og fisk fikk de fleste. I de årene jeg bodde på Koppang holdt jeg fluebinderkurs både i Stor-Elvdal og i Rendalen.

I dag har jeg fem barnebarn, av dem har flere blitt ivrige fiskere som binder sine egne fluer. I en alder av 75 år er synet mitt fortsatt såpass bra at jeg kan hygge meg med denne fine aktiviteten. Favorittflua er Red Quill, bundet både som våtflue, tørrflue og nymfe.

Farfar vandret til de evige fiskevann for 40 år siden. Han skal ha takk for at han la grunnlaget for en livslang interesse for fiske, fluebinding og friluftsliv i et vart guttesinn.