Er dette redningen for ørret og harr på vandring?

Håkon Stræte Bjørnstad og Ole Eivind Ovnan Fjeldstad studerer naturforvaltning og skogsøkologi ved Norges miljø-og biovitenskapelige universitet (NMBU) og oppsummerer her forskning på fisketrapper og fiskevandringer.

Blant innlandsbestander av laksefisk er det mange steder betydelige vandringer mellom nærings- og gyteområder. I Glomma er det rapportert om lange vandringer av harr og ørret. Før kraftutbyggingene på 1970-tallet er det, til tross for begrenset datamateriale, rimelig å anta at harr og ørret hadde svært utbredte og komplekse vandringsmønstre.

Historisk overvintret harr i Storsjøen i Rendalen, før den i april-mai startet sin nedstrøms gytevandring mot Glomma. Gytingen skjedde trolig flere steder både i Renaelva og Glomma. Etter gyteperioden dro harren på næringsvandring i Glomma, til Solør i sør og nord til Barkaldfossen i Alvdal kommune. I løpet av seinsommeren vandret den såkalte «gangharren» tilbake til Storsjøen og Renaelva for overvintring.

Fra gammelt av har oppfatningen vært at også ørreten kan vandre langt. Lokalkjente i Solør mente fisken som gikk ned til Braskereidfossen nord for Våler, var den samme fisken som gikk lenger nord i vassdragssystemet.Vandringsmønsteret til en del av ørreten fra Storsjøen skal ha vært lignende som hos harren, men i noe mindre omfang.

På 1970-tallet ble det bygd en rekke demninger og kraftverk i Glomma mellom Kongsvinger og Alvdal. For å sikre kontinuitet i fiskevandringene, ble det konstruert fisketrapper (kulpetrapper) ved demningene. Unntaket er Storsjødammen, der det ble bygd en motstrømstrapp.

Nedgang i fiskevandringer

På 1980-tallet ble det gjort omfattende undersøkelser for å kartlegge hvordan reguleringene i Glomma og Renaelva påvirket vandring hos harr og ørret. Fisken ble merket og gjenfanget i fisketrappene ved reguleringsmagasinene. Resultatene viste at både harren og ørreten fikk splittet opp sine områder betydelig etter at kraftverkene kom på plass.

Spesielt i Løpsjøen har registreringer av oppvandrende harr og ørret gått betydelig tilbake fra 1985. Særlig problematisk er det for harren, da fisketrappene åpnes først etter vårflommen og gytevandringen.

Glomma-veteran Roy Bjørnstad fra Elverum vokste opp et steinkast unna Strandfossen i Glomma. Han begynte å fiske aktivt på slutten av 1960-årene, og fisker fortsatt mye i landets lengste elv.

Bjørnstad konstaterer at fiskebestandene etter kraftutbyggingen er sterkt redusert. Hardest rammet er bestanden av harr. Under isfisket på Glomma på 1970-tallet, kom det store stimer med stor gangharr under isbruene. Seinere års isfiske tyder på at den tidligere forekomsten av stor gangharr nærmest er borte.

Problemene ved oppvandring

En demning er et betydelig hinder for fisk på vandring oppstrøms, selv om det er etablert fisketrapp. I Norge er de fleste fisketrapper utformet for å passe behovene til atlantisk laks, og er laget som kulper med tverrvegger og fall mellom.

Les også: Frykter tidobling av pukkellaks i Finnmark

Ørreten hopper gjerne når den er på vandring, og derfor er kulpetrappene relativt effektive. Harren er derimot ingen springer. Dessuten har harr en dårligere svømmekapasitet enn ørret, og krever en mindre fallhøyde mellom kulpene, og en dypere kulp for å få fart.

Ved demningen på Høyegga ble fisketrappa ombygd til spaltetrapp i 2016. Den tidligere kulpetrappa fikk skåret ut en dyp og smal åpning mellom kulpene, og bunnen ble fylt med substrat for å ligne mer på en elvebunn. Fisketellinger før og etter ombygging viste en markant økning av både harr, ørret og sik. Antallet harr som brukte trappa økte fra 971 til 2 139 individer.

Antallet ørret økte fra 584 til 697 individer. Den største forskjellen var antallet sik som brukte trappa, med en økning fra 18 til 243 individer. Det kan tenkes at ombygging av de andre trappene i Glomma og Renaelva kan gi lignende resultater.

Turbinmat

Både fisk som er på gyte- og næringsvandring vil på et tidspunkt vandre tilbake, vanligvis nedstrøms elva, hvor den følger den sterkeste strømmen. I reguleringsmagasiner leder denne strømmen inn i turbininntaket. Resultatet er høy dødelighet.

Les også: NJFF vil øke minstemålet for sjøørret

Tidligere brukte fisken i Glomma og Renaelva tømmerlukene på demningene som nedvandringsvei. Etter bortfallet av tømmerfløtingen i 1985, har denne muligheten delvis forsvunnet.

Fisketrappene er den beste muligheten for sikker nedvandring, men fordi trappene ikke fører mer enn en prosent av den totale vannføringen, er det vanskelig for fisken å finnet trappene. Dette forsterkes ytterligere, da fisketrappene og turbininntakene ofte er plassert langt fra hverandre. Dette gjør det enda vanskeligere for fisken å finne trappa.

Styrer laksesmolten

Ved et reguleringsmagasin i Mandalselva har man forsøkt å skape turbulens i vannet utenfor turbininntaket, for å styre laksesmolten mot en sikker nedvandringsvei. Dette ble gjort ved å sette ut vertikale ledegjerder med riller.

Turbulensen ledegjerdene skapte, fikk en stor andel av smolten til å svinge rundt turbininntaket. Resultatene har vist seg å være svært gode, og en har reddet mye laksesmolt med denne løsningen. Lignende tiltak i Glomma og Renaelva, vil kunne gi tilsvarende resultater.

Tørrlagte elveløp

Minstevannføring er også en viktig faktor i regulerte elver. Vannføringen i elva virker inn på leveområdene til fisken, ved at det blant annet blir mindre mat og færre skjulesteder. Om vinteren kan elveleiet nedenfor reguleringsmagasinene bli delvis tørrlagt, da det i flere tilfeller ikke er krav til minstevannføring. Dette er tilfellet i Skjefstadfossen sør for Elverum.

Utformingen på elveleiet her gjør at det blir stående igjen vannfylte kulper i det tørrlagte elveløpet. Disse er dødsfeller for fisk som blir stående under oksygenfattige forhold i lengre tid.

Oppblomstring av «hvitfisk»

Jan Erik Gundersen har vært elverksmontør ved Elverum Elektrisitetsverk og var med på støpningen av nytt tømmerløp i Skjefstadfossen på første halvdel av 1960-tallet. Han forteller at det ble dannet mange små kulper i elveløpet etter at det gamle tømmerløpet ble stengt. I august, da vannstanden var på sitt laveste, ble det flyttet ørret på 6–7 kg fra disse kulpene.

Gundersen påpeker også at mange av de gamle elvestrekningene har blitt endret til sakteflytende partier, hvor arter som gjedde, abbor og mort trives. Disse artene var nærmest fraværende før utbyggingen.

Vinteråpne fisketrapper?

I tillegg til lav vannføring vintertid, brytes også sammenhengen i vassdraget som følge av stengte fisketrapper. Mellom Alvdal og Solør er dette tilfellet i alle trappene, med unntak av Høyegga, Skjefstadfossen og Strandfossen. Disse trappene har de seinere årene holdt åpent hele året, og det har ikke gitt store problemer med isdannelse.

Ved de øvrige magasinene åpnes trappene så fort de er isfrie. Trappene er holdt stengt vintertid, da det viser seg å være lite fisk som benytter dem. Det kan likevel tenkes at vinteråpne trapper kan bedre forholdene til fisken som står på minstevannføringsstrekket gjennom vinteren, da det gir et noe høyere vannspeil og større gjennomstrømning av oksygenrikt vann, der fisken står fast i små kulper.

I flere tilfeller blir trappene også stengt under vårflommen for å forhindre at de tettes til med kvist og annet rusk. Da mye av kvisten kommer i de øverste vannlagene bør det være mulig å få stoppet kvisten, før det havner i fisketrappa.

Fisketrapper som er åpne, særlig i vårflommen, samt strengere krav til minstevannføring om vinteren, er viktig for å gjøre hele elva tilgjengelig for fisken.

Et spørsmål om vilje

De store fiskevandringene hos harr og ørret er unike og lokaltilpassede prosesser. I tillegg har de historisk vært grunnlaget for et rikt fiske. Dagens løsning for fisketrapper i innlandselver som Glomma og Renaelva viser seg å fungere dårlig. En oppgradering til spaltetrapper vil kunne øke antallet vandrende harr og ørret.

Å sette søkelys på samlokalisering av turbininntak og nedvandringsvei, samt å undersøke mulighetene for bruk av ledegjerder, er viktige tiltak som øker overlevelsen ved nedvandring.

Fisketrapper som er åpne, særlig under vårflommen og kanskje hele året, samt krav til minstevannføring, vil forhindre fiskedød og sørge for bedre forbindelse og forhold i elvene. Til tross for et økt predasjonspress fra gjedde som følge av reguleringene, kan man tenke seg at tiltak som åpner opp for vandring i elvene vil føre til mer vandrende fisk.

Tilstanden i Glomma og Renaelva kan absolutt forbedres med tiltak som kan gjennomføres i dag. Dersom viljen til handling er til stede, kan det tenkes at vi igjen kan få oppleve de storslåtte fiskevandringene i, og mellom Glomma og Renaelva.