Hvite vinger i vinterferien

Vinterferien er etterlengtet. Endelig kan vi suse på ski etter hundene innover hvite, kalde vidder. Først i kveldingen er vi fremme øverst i «Rypedalen» – rypas vinterland. Det er her fjellbjørkeskogen slutter og vierkjerrene fortsetter endeløst innover Finnmarksvidda.

Endelig skal vi få oppfylt drømmen om en ukes fangstliv her inne. Februar kan by på mange, kalde blå, så vi har fått fraktet inn en gamme med vedovn. Nå graver vi ut både benker og inngangsparti i snøen. Det tar sin tid å få alt rigget, men det er verdt slitet når vedovnen går for fullt i gamma og får opp temperaturen.

Rimfrosten ligger i et tykt lag på teltduken når vi våkner. Varm kaffe og havregrøt er en god start på dagen. Nå starter fangstmannslivet! Først må snarene klargjøres. Det er fint å ha varme fingre til jobben med snaretråden.

Ungene lager en ladning hver under veiledning fra oss foreldre. Snarene legges i lua, da holder de formen og er forhåpentligvis medgjørlige under oppsetting. Skisko og votter varmes foran ovnen mens vi pakker sekkene og gjør oss klare for en lang og kjølig tur på vidda.

Hvite vidder
Vinterlandet stråler mot oss idet vi slår opp gammedøra. Kulda river i nesa. Vi spenner på oss skia og labber innover for å finne gode vierkratt. Vi trenger ikke gå langt før rypeføtter har tegnet buktende snorer av spor mellom buskene. Dette virker lovende!

Ungene er raskt i gang med å tråkke en plattform i snøen til snarehekken mens vi voksne ordner «porten». Ida finner fram en snare fra lua og rekker den til pappa Lars. Det blir litt småplundring og kalde fingre før snaren står skikkelig på snareporten. Nå mangler bare lokkemat til rypene.

Vi bygger en snarehekk av frisk vier og ungbjørk på begge sider av porten. Om rypa kommer for å beite på denne hekken, kan det jo hende at den får lyst til å gå gjennom åpningen …

Lovende plasser
Vi jobber oss oppover langs elva og finner stadig lovende plasser med rypetråkk eller rypedokker. Det har visst vært livat her i morgentimene. Etter et par timer har vi fått laget ni forlokkende snarehekker langs elvekanten.

Dette må da kunne tiltrekke seg sultne ryper! Sola stråler, men det er ingen varme i februarsola og det begynner å bli nokså småkaldt i skiskoa. Tilbake til gamma for lunsj og varming av kalde føtter.

Når sola kryper under horisonten tar vi en liten skirunde i området bak leiren for å få oversikt over mulighetene i terrenget der. Jo da, også her er det ferske rypespor. Vi rekker å sette et par snarer til før lyset forsvinner helt. Litt bekymringsfullt er det at det også er en annen som har krysset den urørte snøflata. Revespor. Det betyr konkurranse om rypene.

Rev på røvertokt
I grålysningen vekkes vi av rypeskratt. Det høres ut som det er flere stegger i ivrig samtale. Kanskje de allerede diskuterer det nye mattilbudet i dalen? «Tror dere de går i snaren?» hvisker Runa nesten lydløst. Ingen svarer, alle lytter. Rypedalen lever opp til navnet sitt nå. «Vi må sjekke snarene», samtykker Ida og Sunniva, og er nesten på vei ut av posene.

Men vi voksne bedyrer at rypene trenger tid. Tid til å finne snarene og tid til å beite. Nå er det tid for å sove litt til.

Først når de første solstrålene treffer teltet, formaner vi den unge jegertroppen ut av posene. Første snare står urørt, men ved den neste har det tydeligvis vært aktivitet. Rypeskitt og bjørkeknopprester ved hekken vitner om at rypa har funnet snaren og likt maten.

Dessverre for oss har den ikke sett behov for å gå gjennom porten. Vi etterfyller med friske kvister før vi beveger oss videre.

På en liten haug ser vi at snøen er helt flattråkket av rypeføtter nær snaren. Her må det da være fangst? Overraskelsen er stor da snaren viser seg å være tom. Så ser vi det, snaren er borte. Og bak snareporten – rester av en rypevinge. Rev. Vi må innse at de ekstra timene med søvn kanskje kostet oss den rypa.

Vi bryr oss ikke om å sette ut en ny snare. Reven har nok skjønt denne middagsinvitasjonen. Den neste snaren har hverken rype eller rev funnet. Men så har tyven vært på røvertokt igjen. Bare rypehodet ligger tilbake. Skuffelsen står malt over ansiktet til de unge fangerne. Det eneste som nytter nå er «spiseplaster» på såret i form av kakao og ostesmørbrød i gamma.

Nytt håp
Det tar en stund å fordøye skuffelsen, men vi har ennå ikke vært oppover dalen der de beste vierkrattene befinner seg. Optimistisk legger vi i vei. Første snare står urørt. De neste tre også. Så er det ny elendighet. 3–0 til reven! Vi har tydeligvis både hatt uvanlig rypeflaks – og uvanlig uflaks.

– Det blir rype. Reven kan ikke ha funnet alle, trøster jeg. Lillebror Narve er nesten på gråten. Hverken rev eller rype har funnet snarene. Til tross for mye rypespor og noe fugl i terrenget, står snarene akkurat som vi forlot dem dagen før.

I en liten bekkedal setter vi opp en aller siste snare i rekka. Kanskje dette blir selve lykkesnaren? Etterpå rusler vi videre innover, men nå virker det som om vi beveger oss ut av de gode rypeområdene. Krattene er mer spredte og det er lite fugl og spor å se. Mens kveldslyset siger på, fyrer vi bål av knusktørr vier.

Det gode viddeliv
Til tross for nedturer er fangstlivet på vidda godt. Vi kommer inn i en fast rytme; før frokost tar vi en runde til de nærmeste snarene. Seinere blir det en lengre tur langs fangstrekka. Reven leder fortsatt fangststatistikken. Vi har også vært litt plaget med riming som gjør snarene synlige for rypene.

Det blir flere turer i ulike retninger for å gjøre oss bedre kjent i fjelldalen vår. En dag pakker vi med pilkeutstyr og legger turen over til et vann noen kilometer mot sør. Heldigvis har vi bedre fiskelykke enn rypelykke. Det tar ikke lang tid før en flott røye hogger på kroken til far. Det resulterer i større fiskeengasjement hos den yngre garde. Fersk røye til middag er en bra bonus.

Endelig fangst
Det gir en egen ro å ferdes langs vierkrattene i grensen mellom fjelldalen og viddelandskapet. Ungene er spente hver gang vi kommer fram til snarene. Men de har nok begynt å miste troen på fangst. Heldigvis har heller ikke reven hatt hell de siste dagene.

En morgen skvetter det opp ryper både her og der i krattene. Skal dette være vår dag? Og svaret ligger i den ytterste snaren. Lykkesnaren. På lang avstand ser vi den hvite fjærbylten i snareporten. Endelig har vi lyktes som rypefangere! Når det også er rype i den neste snaren er lykken komplett. At far også kniper en med hagla setter prikken over i-en.

Mens nordlyset danser over den glitrende stjernehimmelen, fyrer vi i gamma til ovnen gløder og har fest i teltet. Rypene tilberedes etter beste evne. Sjelden har en rypemiddag smakt bedre.

De blir vel neppe heltids rypefangere disse barna. Men de har fått med seg mange erfaringer fra fangstlivet. Og fått kjenne på følelsen av å endelig lykkes.

Snarefangst – fakta

Alle som driver snarefangst må ha jegerprøve og ha betalt jegeravgift og jaktkort. Ungdom mellom 14 og 16 år kan drive rypefangst dersom det foreligger samtykke fra foresatte. Fangsten må foregå under tilsyn fra erfaren jeger med jegeravgift/jaktkort.

Kun ryper kan fanges med snarer. Snarefangst er tillatt fra 1. november og ut jaktsesongen på rype (utenom tiden mellom jul og nyttår). Sjekk lokale regler for gjeldende kvotebegrensninger. Ansvarlig jeger skal ha jevnlig tilsyn med snarene, minst hver andre dag. Alle snarer skal være fjernet innen fangsttidens utløp.

Miljødirektoratet fastsetter hvilke kommuner det er lov å fangste ryper med snare. Pr. 1/12 -18 er det tolv fylker som har noen kommuner med snarefangst.

Skriftlig melding skal sendes til fangstkommunen ti dager før fangst med opplysninger om brukerens navn, adresse, fangstområde og fangstperiode. Seinest ti dager etter utløpet av jaktperioden for rype skal jegeren rapportere fangstresultatet på fastsatt skjema fra kommunen eller hos fylkesmannen.

Mer informasjon om snarefangst finner du her: http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Jakt-og-fiske/Jakt-og-fangst/Fangst-og-fangstredskaper/Feller-som-avliver-viltet/