Kvotekampen

Klokka 07:03 – Stormfulle høyder

– Er det ikke gaupespor oppover der? 

Jaktleder Roger Reinslo sukker tungt der han står i morgenkulda på den glatte og svingete veien ned mot Hovin brygge i Telemark. Om sporene som skimtes i lyset fra taklampa på bilen er ferske, kan hele gårsdagens saumfaring av bilveier, stier og kjente krysningspunkt være forgjeves. 

Et titalls kvotejegere på hjul, ski, truger og til fots har samarbeidet i flere dager om å «ringe inn» gaupa. Jaktlag i Tinn og Notodden var ute i samme ærend. 

Går sporene inn i et terreng uten å gå ut, vet jegerne hvor gaupa mest sannsynlig ligger og hviler på dagtid. Med nysnø fra i går og helt ferske spor i terrenget, lå alt til rette for en lovende jaktstart. Helt til gaupa fant det for godt å rusle ut akkurat her. 

– Har vi uflaks nå, er ringen brutt, sier Reinslo mens han følger sporene et stykke innover i det bratte terrenget. 

Etter noen minutter kommer han glisende tilbake. 

– Gaupa vinklet oppe i lia og gikk tilbake. Ringen er ikke brutt. 

Telefonen ringer. 

– Hvor langt er du kommet oppover stien? Fint. Fortsett med det, og se etter ferske spor, sier Roger og legger på.

Den neste timen ringer jaktlederens telefon nærmest uavbrutt. Jaktlaget i Tinn melder om intakt ring. Det samme gjør laget i Notodden. Også jaktlaget her i Hovin har en klar formening om hvor gaupa befinner seg. Sporene er store og dype, sannsynligvis dreier det seg om en hanngaupe. Jakt- laget i Notodden rapporterer på sin side om spor som ikke er like store. Siden kvoten i denne delen av region 2 er satt til maksimalt tre felte gauper, hvorav en hunngaupe, kan et fall på Notodden bli ensbetydende med vesentlig kortere kvotejakt. Kjønnsbestemmelse er først mulig etter at rovviltet er felt. 

– Vi drar ned til Sauland og hjelper gjengen fra Notodden, sier Roger.

En fungerende ring på gaupe krever et visst mannskap. De tre jaktlagene pleier derfor å samarbeide.

– Vi har felt rundt 70-80 gauper siden kvotejakta startet i 1994. Jeg tror ikke alle forstår hvor stort dette lagarbeidet er. Det er ikke bare skytteren som lykkes, det er hele laget. Uten iherdig sporings- arbeid i forkant, er det ikke sjans. Gaupa har alle fordelene, sier Reinslo i bilen. 

Roger Reinslo ser ferske gaupespor langs bomveien, og konstaterer lettet at ringen likevel ikke er brutt.

Klokka 10:00 – Will you kill that cat?

Framme på parkeringsplassen i Sauland står et 40-talls jegere og halvparten så mange tunge firehjulstrekkere og venter. Postene fordeles mens jaktlederne legger en plan. Organisasjonen NOAH for dyrs rettigheter, som ønsker å totalfrede gaupa, har rutinemessig klaget på de fleste kvotevedtak til årets gaupejakt. Ingen av klagene ble tatt til følge, den samlede landskvoten på inntil 99 gauper (46 hunner) ble opprettholdt. 

Det fastsatte bestandsmålet for gaupe er 65 familiegrupper. Før årets kvotejakt, var bestanden estimert til 91 familiegrupper og mellom 447 og 630 gauper her i landet. 

Bestandsmålet stammer fra rovviltforliket, inngått på Stortinget i 2011, og pålegger forvaltningen å holde bestanden så nære bestandsmålet som mulig.

– Gaupa er jo det kuleste dyret vi har i Norge. Mange mener det er et paradoks at vi jakter på et vilt vi er så fascinert av. Gaupa er utrolig smart. Det skal mye til for å lykkes. Der katta kan hoppe opp på en fjellknaus og forsvinne rett opp i terrenget, bruker hunden kanskje 20 minutter på å finne en vei, sier Eivind Lurås. 

Ved siden av å være fagkonsulent ved Jakt- og fiskesenteret i Flå, er han jaktleder på gaupelaget i Tinn kommune, lidenskapelig (rovvilt)jeger og en av flere ansatte i Norges Jeger- og Fiskeforbund (NJFF) som jobber med å redusere andelen skadeskyting av rovvilt generelt og gaupe spesielt. 

En rapport fra 2024 fastslo at mellom 19 og 25 prosent av alle gauper påskutt med hagle i perioden 2014 til 20223 skadeskytes. 

– Ingen av oss som står her og venter på å postere er fornøyd med situasjonen slik den er. Det er helt essensielt at vi får ned andelen skadeskytinger, sier Lurås. 

Han er med i en av tre arbeidsgrupper som ble nedsatt av Miljødirektoratet i etterkant av skadeskytingsrapporten. Gruppa Lurås er med i, ser på kompetansekrav for kvote- og lisensjegere, og en egen skyteprøve er blant forslagene som vurderes. De to andre gruppene arbeider med henholdsvis etikk og holdninger, og med oppsyn og gjeldende lovverk. Arbeidet skal munne ut i anbefalinger for framtidens jaktutøvelse på store rovdyr. 

Fra før har NJFF reist landet rundt og avholdt 30 informasjonskvelder om temaet, diskutert hvilke faktorer som øker faren for skadeskytinger og delt ut 2000 skyteskiver med gaupe, ulv og bjørn og deres vitale deler med oppfordring om mer treningsskyting. 

– En faktor som kan påvirke negativt, er press innad jaktlaget. Det er et stort forarbeid som kreves for å få en skuddsjanse, og ofte er jakta over i løpet av minutter. Da er det viktig å holde hodet kaldt og ikke ta unødige sjanser. Vi har heldigvis hatt svært få skadeskytinger i vårt lag, sier Lurås. 

Klokken 11.30 – Forvaltning og forskning i bratte lier

En kortesje av firehjulstrekkere med grønne skilter kjemper seg oppover en nedsnødd skogsbilvei.

Jegerne tar oppstilling på anviste poster i de bratte liene. Det tar tid å utplassere ut et stå stort mannskap. Ligger det virkelig bare én gaupe her inne?

Kattedyrets levevis gjør det til en mildt sagt krevende oppgave å fastslå hvor stor bestanden av gaupe faktisk er. Om spor av flere dyr er observert to steder innenfor en avstand på 8 kilometer i løpet av et døgn, regnes dyrene som samme familiegruppe, forutsatt at det er en høy bestand av byttedyr. Om mattilgangen er laber, kan gaupene bevege seg inntil 14 kilometer på et døgn – og fortsatt regnes som samme familiegruppe. I takt med at antallet døgn mellom observasjonene øker, øker også avstanden. Etter mer enn ti døgn, tilhører dyr som er sporet eller observert innenfor 22 kilometer samme familiegruppe der tilgangen på mat er god, mens avstanden øker til hele 40 kilometer der det er tynnere med rådyr, hjort eller annet vilt gaupa spiser. Disse avstandskriteriene baserer seg på data fra 76 radio- og GPS-merkede hunngauper i Skandinavia i perioden 1994 til 2012. 

– Gaupebestanden i Region 2 har vært relativt stabil de siste 10 årene, men det kan se ut som at flere familiegrupper oppholder i Vestfold og omegn enn tidligere, sier forsker Neri Thorsen ved Norsk institutt for naturforskning (NINA). 

I en fortsettelse av Skandlynx-prosjektet har han og flere kollegaer GPS-merket 16 hanngauper og 8 hunngauper. 

– Data fra tre hunngauper i Vestfold viser at leveområdene er mindre enn leveområdene vi observerte hos GPS-merkede hunngauper i 2008-2011. Til tross for dette, flyttet alle de tre nye hunn- gaupene seg lenger enn avstandskriteriet på 22 km. De kunne derfor blitt registrert som to familiegrupper. 

– Har vi mer eller mindre gaupe enn vi tror?

– Det er det veldig vanskelig å svare på. Skandinavia har trolig verdens beste overvåking av gaupe. Samtidig er den mindre nøyaktig enn overvåkingen av f.eks. ulv, bjørn og jerv, som baserer seg på DNA, sier Thorsen.

Han understreker at det er Rovdata som har ansvaret for det nasjonale overvåkingsprogrammet for gaupe.

Det er fortsatt uklart hvorfor gaupene NINA har merket bruker mindre arealer. Høyere tetthet av andre hunngauper kan være en faktor, høy tilgang på mat en annen.

Artsdatabanken starter snart arbeid med neste revisjon av rødlisten over truede arter i Norge. For gaupas del, har arten gått fra å være vurdert sårbar fra 2010 til 2015, til sterkt truet i seinere år. Skillet går ved over og under 250 estimerte individer.

– Gaupa har vært i grenseland mellom de to kategoriene. Men vi kan ikke bare se på mengden individer i en bestand, vi må se på antallet produksjonsdyr. Siden det er litt variasjon fra år til år, beregner vi en snitt eller en trend, som vi så bruker som grunnlag i våre vurderinger, forklarer prosjektleder Snorre Henriksen i Artsdatabanken. 

– Men dere tar også hensyn til antallet familiegrupper? 

– Ja, det gjør vi. Om det kommer nye avstandskriterier, så vil estimatet på familiegrupper kanskje øke og kategorien eventuelt nedjusteres tilbake til sårbar. Om det er slik at det finnes ulike måter å beregne bestand på, ender vi gjerne opp med minimum- og maksimumstall. Om begge tallene er like sannsynlig, regner vi i så fall ut gjennomsnittet og legger oss litt under av et føre-var-prinsipp.

Klokken 12.12 – Ingen ni liv

En anglorussisk støver som lyder navnet Lena, slippes. Noen forsiktige boff høres oppe i lia. Kommer rovdyret med dusk på ørene til å vinne på hjemmebane?

Bang, bang.....bang!

Tolv minutter etter at bikkja begynte å jobbe, er ringen sluttet og katta har brukt opp sitt siste liv. 

– Da er det felt ei gaupe her. Jeg tipper det er ei hoe, sier Morten Seland over radioen. 

Skuddplassen ligger 25 harde minutter på truger oppi lia. Her står en gjeng fornøyde kvotejegere etter dager med arbeid – for en jakt som var over på få minutter.

– Jeg har vært med på gaupelaget i 20 år. Dette er den første gangen jeg feller ei gaupe, sier skytter Morten Seland nesten unnskyldende. Han tør ikke helt slippe løs gleden over fallet, særlig ikke når det står en fotograf der. 

Jaktkompis og valdleder i det lokale elgvaldet, Tor Arne Folseraas, kommer til unnsetning.

– Mange av oss som jakter rovvilt er litt vare for å bli avbildet og «vist fram» for offentligheten. Det er så mye hets og ufine holdninger. Vi ser på oss selv som forvaltere, ikke som de lystmorderne jaktmotstanderne liker å framstille oss som. Vi feller gaupe på stort sett de samme plassene år etter år. Det forteller at bestanden er høstbar, sier han.

– Hva svarer dere til påstanden om at reguleringen av gaupebestanden først og fremst handler om å sikre jegerne større tilgang på hjortevilt?

– Går vi tilbake til tidlig 90-tall, var det lite gaupe her. Da ble det gjerne felt flere hundre rådyr. Etter at gaupa har etablert seg, skytes det bare et fåtall rådyr i Notodden og Tinn. Det må være lov å ønske seg større høstbare bestander av rådyr og hjort uten åbli framstilt som en triggerhappy troféjeger. Gaupa har sin plass i norsk natur, og fortjener like mye respekt som et matvilt. Et liv er et liv. Men det må være balanse, sier han mens kollega Seland legger gaupa over skuldrene og begir seg nedover bratta.

Klokken 15.30 – Storebror ser deg 

Straks etter at det ble løsnet skudd mot gaupa, varslet jaktleder Statens naturoppsyn (SNO). Også for deres feltkontrollører medfører kvotejakta på gaupe en voldsom innsats. Årsaken er at så mange skuddplasser som mulig og alle felte gauper i regionen skal undersøkes. Estimert ankomst Sauland? Over tre timer etter fallet. Da er det bare å skru på varmeapparatet i bilen og finne fram kaffetermosen.

– Lokalt har vi hatt et godt samarbeid med SNO i alle år. Ikke minst gjør rovviltkontaktene en kjempe- jobb i å kontrollere spor og observasjoner, sier Roger Reinslo.

Dagen er på hell når SNOs Espen Marker omsider ruller inn fra riksveien. 

– Kan jeg få se våpenkort og tomhylser takk?

Skytter Seland viser fram alt han blir etterspurt og forklarer i detalj hvor han sto da gaupa kom, hvorfor det ble løsnet tre skudd og hvor langt gaupa gikk. 

– Vi ser særlig etter uansvarlige forhold i jaktsituasjonen. Derfor prioriterer vi ofte også skuddplassundersøkelser i de tilfellene der viltet ikke detter i smellen, forklarer Marker mens han måler lengden på gaupa. 

Så er det stadfesting av vekt. Hunngaupa prikker inn på 14,4 kilo. 

– Ser du at hjørnetennene blir koniske nesten med en gang? Hos ei eldre gaupe er tennene rettere lenger ut, før de begynner å svinge. Og pattene? De er helt reine og ubrukte. Hadde dette vært ei mor, hadde pattene vært større og mer møkkete, sier Marker.

Deretter skjæres en del av tunga av og plasseres i små reagensglass. Disse skal på lager i Trondheim for framtidig DNA-analyse. Gaupa chippes også på lik linje med hunden din, slik at et eventuelt trofé er gjort rede for. 

Mens mørket senker seg, ruller Statens naturoppsyn ut på veien igjen. Dagens kattekontroll er langt fra over.