Jakta på verdens sterkeste fisk

Havoverflata noen hundre meter foran båten eksploderer. Det er jagende størje overalt, og makrell og horngjel spretter veggimellom. John Ivar Askevold flater gassen, men vi når ikke frem til i tide.

Den ravnsvarte horisonten utenfor Askvoll forteller oss at vi ikke har så veldig mye fisketid igjen, og at vi bør trekke nærmere land. Vi troller oss innover i fem-syv knops fart, speidende etter overflateaktivitet, men ser ikke noe av interesse.

Det er midten av oktober og størjesesongen er mer eller mindre over. Vi lyktes nesten, en måned tidligere, før krokfestet glapp da fisken kun var 50 meter bak båten. Skal vi få målt krefter med verdens sterkeste fisk i år, er nå eller aldri.

Vi kommer inn over typisk seigrunne på 150 meters dyp. Skipperen sakker farten. Ut av ingenting kommer et stort ekko til syne på loddet, ti meter under båten.

– Det der er faen meg en størje! Gi litt mer gass, beordrer jeg. Skipperen drar båten opp i fem knop, noen sekunder senere smeller det i utriggeren på babord side. Snøret er stramt før vi skjønner hva som foregår. Den massive Makaira-snellen høres ut som en motorsag når snøret blir flerret av spolen. Fish on!

Laginnsats

Det er det svarte blekksprutsløret med den grønne triggeren som har utløst hugget denne gangen. John Ivar får på seg det solide Black Magic-seletøyet, mens Magnar Ulvatn overtar roret og jeg rydder dekket og får opp de andre stengene.

Verdens sterkeste fisk viser ingen tegn til å ville stoppe. Det første ville utraset pågår i drøyt tre minutter, fisken har tømt snella for minst 500 meter snøre.

Det jobbes, bannes og svettes, men det går bra. Et par ganger stopper kjempen i dypet og tar snøre, men John Ivar holder stramt og godt press. Drøyt 20 minutter seinere bryter den 1,9 millimeter tykke leaderen overflaten. Jeg haler inn fisken de siste meterne, mens John Ivar får seg en liten pause. Fisken kommer til syne et par meter fra båten. Vi er målløse, men det handles på instinkt. Jeg setter kjapt kveitekroken i fiskens underkjeve, og drar tauet gjennom stikkhullet. Sikret! Jubelbrølet gir gjenklang inn til fastlandet.

Giganten sikres ytterligere med tau gjennom gjeller og rundt haleroten. Å få en slik fisk om bord i vår lille 21 fots båt er bare å glemme. Vi er snart på vei mot land i Florø, med fisken på slep.

267,6 kilo

Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet blir kontaktet på vei innover, og fangsten blir registrert hos alle relevante instanser. Her skal ting gjøres korrek, om det skal bli stangfiske etter størje også i fremtiden. Havforskningsinstituttet trenger otolitter, innvoller og en rekke vevs- og finneprøver.

Det har blitt kveld når vi ankommer Florø. Ryktet har gått, det er mange skuelystne på kaia når vi kommer tøffende i dorgetempo. Nå venter grovsløying og ising.

Det knaker godt i den manuelle krana når fisken heises opp av sjøen. Først nå ser vi hvor ekstremt feit fisken er. Den måles til 250 cm, med en omkrets på ufattelige 182 centimeter. Vekta stopper på fantastiske 267,6 kilo.

Makrellfiske blir aldri det samme igjen …

Tredje året med stangfiske

Den norske andelen av totalkvota til Den internasjonale kommisjonen for bevaring av atlantisk tunfisk (ICCAT) er liten, men voksende.

I 2018 ble det for første gang åpnet for stangfiske etter størje i Norge. 15 utvalgte team fikk muligheten til å ta del i et historisk størjemerkingsprosjekt med stang i regi av Havforskningsinstituttet og støttet av NJFF. Åtte av disse teamene la ned mange og lange økter utenfor Øygarden i Hordaland. To lag klarte å kroke størjer som Havforskningsinstituttet satellittmerket.

I 2019 ble 1000 kilo av den norske kvota satt av til et nytt merkefiske med stang, nå i regi av Fiskeridirektoratet, hvor fem team fikk delta. Da sesongen var over, hadde ytterligere fire størjer tagger i ryggen.

Disse to årene la grunnlaget for at vi fikk delta i kvotefiske etter størje med stang. Fem tonn av den norske størjekvota ble satt av til dette fisket, 24 team deltok, fra Skagerrak til Trøndelag. Felles for samtlige er kursing i regi av Big Game-eksperten Morten Ruud, bestått «størjeeksamen», og godkjennelse fra prosjektansvarlige i Fiskeridirektoratet.

Fisket er organisert slik at det enkelte team kan ta en fisk hver, så langt kvota rekker. Ett tonn er øremerket merk-og-slipp-fiske. 18 av 24 team er klarerte for å fiske på denne kvota, der all fisk skal sikres ved siden av båten mens den er i fart, merkes, måles og settes tilbake igjen.

Fisket i senk

Størjefisket har lange tradisjoner på norskekysten. Grådighet resulterte i at fra 1950-tallet og utover ble bestanden i Atlanterhavet fisket systematisk i senk. De få fiskene som var igjen tilbragte stort sett livet sitt i varmere strøk, trolig fordi de hadde mat nok der. Konsekvensen ble at jagende stimer med størje langs våre kyster ble et stadig sjeldnere syn utover i oljealderen, før de ble borte.

De fleste trodde nok at makrellstørje, eller atlantisk blåfinnet tunfisk som den egentlig heter, var en tapt art på våre breddegrader. Men der tok de fleste grundig feil.

I 2010 tok ICCAT affære for å redde størjene, som sto i fare for å bli utryddet. ICCAT innførte en regional gjenoppbyggingsplan der det ble satt en totalkvote blant alle medlemslandene på 12 900 tonn, noe som var betydelig lavere enn tidligere år. Planen har fungert. Bestanden av makrellstørje er fortsatt langt unna det den en gang var, men bestanden later til å være i så god vekst at arten igjen har tatt opp sine nordlige næringsvandringer.

Den norske kvota

I 2014 tildelte Den internasjonale kommisjonen for bevaring av atlantisk tunfisk (ICCAT) Norge en størjekvote på 30,97 tonn, den første etter at kommisjonen i 2010 innførte en regional gjenoppbyggingsplan med en totalkvote blant alle medlemslandene på 12 900 tonn. Nærings- og fiskeridepartementet valgte da å åpne for et forsøksfiske etter makrellstørje i norske farvann, og hele kvoten ble gitt til et fartøy.

Det ble ikke fangst det første året, men kvota ble likevel utvidet året etter. Da ble det størje i nota, og siden har den norske kvota økt.

I 2020 kunne norske fartøy fiske inntil 312 tonn størje, hvor fem tonn var satt av til stangfiske og ett tonn til et eget merk-og-slipp-fiske.