Sju testet positivt for CWD i 2018
33 656 hjortedyr ble testet for skrantesjuke (CWD) i 2018. Blant disse var det 900 villrein fra Nordfjella sone 1.
Denne artikkelen er over fem år gammel.
Sju av prøvene som ble analysert i 2018 var positive. Seks villrein fra Nordfjella sone 1 fikk påvist klassisk CWD, mens ei 15 år gammel elgku fra Flesberg kommune i Buskerud testet positivt for atypisk CWD. Den sistnevnte varianten antas å ikke være smittsom.
Dette går fram av rapporten Skrantesjuke – Statusrapport for 2018. Den er blant annet basert på rapporten Kartlegging og overvåking av skrantesjuke 2016-2018 som Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Veterinærinstituttet har skrevet på oppdrag fra Miljødirektoratet og Mattilsynet.
Rapportene oppsummerer også det totale antall hjortedyr som er testet i perioden 2016-2018. Ved utgangen av 2018 hadde 24 dyr fått påvist CWD, 19 av dem villrein med klassisk CWD.
Større risiko for bukker
Villreinene som fikk påvist skrantesjuke var 1-8 år gamle, men alderen på det totale antallet dyr som er testet varierer fra 0 (kalv) til 15 år. Basert på statistiske analyser var det 2,7 ganger så stor sjanse for å oppdage smitte hos bukker sammenlignet med simler. Dessuten økte risikoen for å få påvist CWD-smitte med bukkenes alder.
– Resultatene fra Nordfjella sone 1 stemmer godt overens med studier på andre hjortedyrarter i Nord-Amerika, som viser at forekomsten av CWD er 2-3 ganger høyere hos hanndyr enn hunndyr, sier forsker Christer Moe Rolandsen i NINA.
Både hjernevev og lymfeknuter testes
Den omfattende kartleggingen av sykdommen ble videreført i store deler av landet, og det ble samlet inn prøver fra dyr skutt under jakt, fallvilt, tamrein og oppdrettsvilt. I alt ble det analysert 33 658 prøver i fjor.
Ved klassisk CWD kan det skadelige prion-proteinet (PrPCWD) oppdages tidligere i lymfatisk vev enn i hjernen. Av den grunn testes nå lymfeknuter i tillegg til hjernevev fra hjortedyr ved undersøkelse for CWD-smitte. Denne prosedyren ble innført i 2016, men noen av prøvene ble analysert først i 2017 og 2018.
I 2018 ble det også gjennomført analyser av lymfeknuter fra reinsdyr som ble drept av lyn på Hardangervidda i 2016. Disse analysene gav samme negative resultat som for hjernevev fra de samme dyrene.
Årsrapport sendt departementene
Ifølge rapporten Skrantesjuke – Statusrapport for 2018 beløp utgiftene til skrantesjuke-håndtering seg på 30,4 millioner kroner for Mattilsynet og 22,3 millioner kroner for Miljødirektoratet. Rapporten er sendt til orientering til Landbruks- og matdepartementet og Klima- og miljødepartementet.
I 2018 var myndighetens innsats preget av sluttføringen av uttak av villrein i Nordfjella sone 1, og tiltak for å redusere risikoen for at skrantesjuke sprer seg fra området.
Statens naturoppsyn (SNO) merket villrein i Nordfjella sone 2 med GPS-sendere for å kunne overvåke flokkenes bevegelser. I løpet av året ble et sperregjerde langs fylkesveg 50 ferdigstilt for å hindre at rein fra sone 2 trekker inn i sone 1 som skal ligge brakklagt i minst fem år fra 1. mai 2018. Kommunene i området ble oppfordret til å redusere bestandene av elg og hjort. Økt uttak vil også føre til at flere hjort og elg kan testes for skrantesjuke, og gir bedre mulighet til å oppdage eventuell sykdomsspredning. I 2019 er målet å holde omfanget av overvåkingen på samme nivå som i 2018, altså med prøver fra om lag 30 000 hjortedyr.
Fins klassisk CWD i andre områder?
Utviklingen av sykdommen hos de nordamerikanske artene tilsier at det er vanskelig å oppdage den i en tidlig fase, og derfor er det nødvendig å undersøke et stort antall prøver innsamlet over lengre tid. Det er spesielt viktig å avklare om klassisk CWD er tilstede i andre områder, og særlig i områdene nær Nordfjella. Et stort antall prøver er dessuten viktig for å avklare om atypisk CWD hos elg og hjort er mindre smittsom enn klassisk CWD, noe som er den rådende antakelsen.
– I det store og hele har innsamlingen vært en suksess. Ikke minst har det vært en meget god oppslutning rundt kartleggingsprogrammet fra jegerne i de utvalgte kartleggingsområdene og i mange andre områder, oppsummerer forsker Jørn Våge i Veterinærinstituttet.
Saken ble først publisert på Hjorteviltportalen.
