Hjortejakt i Brimis revir

Fra dalbunnen og oppover de bratte dalsidene i Bøverdalen flammer osp og bjørk om kapp i gult og rødt, mens feltene med barskog har en dus farge av blågrønt. I bunnen av dalen renner Bøvra fortsatt grågrønn av breslam.

Odd Erik Aukrust på Aukrust Nordre gård tar imot, dagen før elgjaktstart. Gårdbrukeren er midt i stria med opptaket av mandelpotet, en potettype som trives utmerket i dalførets sandige og steinrike åkre.

20 bukker
– Vi har mye elg og hjort i Bøverdalen. En vårkveld i år telte jeg rundt 20 bukker som beitet på bøene i dalen. Vi regner med det bare i vårt jaktfelt står rundt 20 elg, forteller Odd Erik.

Snart møter vi også jaktleder Øyvind Krøkje på Vålvål. Stedet ligger helt nord i jaktfeltet til Nedre Bøverdalen grunneigerlag, som Aukrust og Krøkje er medlem av. Begeistret peker Øyvind mot stedet der fire hjort og en elgokse beiter oppe i dalsiden.

Mørket har oppslukt landskapet da vi følger Solsidevegen for å speide etter dyr. På en liten jordteig ved Flåklypa lyser grønne øyne fra en storbukk mot oss, mens vi får et glimt av en like stor som med lette byks forsvinner inn i skogen.

Nådeløs natur
Etter fjøsstellet morgenen etter er det samling for jaktlaget på Vålvål. Stedet bærer på en historie om hvor nådeløs naturen i Bøverdalen kan være. I 1874 tok et skred åtte liv. I 1943 feide elva vekk gården. Tre mennesker mistet livet.

Oppmøtet i jaktlaget kan variere. En har meldt avbud fordi kua skal kalve. En annen føler nok at et traktorsete – midt i onna med poteter – hadde vært en mer naturlig plass, enn å sitte på post. Den enkelte jeger i laget står for øvrig fritt til å jakte alene. Om det blir fall, stiller den som kan for frakt og flåing. Jakta her handler om samhørighet som å få noe i fryseren.

Dachs og beagle
Årets kvote er elgku og kalv/ungdyr og bukk, hind og kalv/ungdyr. Fellingsprosenten pleier å være 100 prosent.

– Ved fylt kvote kan vi søke om tilleggsdyr. Vi jakter like gjerne i «bukkemarka» oppe i dalsiden som i jordbrukslandskapet, orienterer jaktleder Øyvind Krøkje.

Laget holder seg med dachs og beagle. Begge er godkjent for ettersøk og er naturligvis også med på rådyrjakta.

– Vi skulle vært flere drivere og et par til på post, medgir Odd Erik da han inntar postrekkas nest øverste post. Bjørkeskogen er tett som jungelen og de mange ravinene som går på tvers av dalsiden gir dyrene gode odds for å stikke seg bort. Fra vår post gjelder det å ikke sove i timen. Om en skuddsjanse byr seg, vil den oftest være vekk på et blunk i bjørkeskogen.

Nederste post melder ku med kalv uten at det resulterer i noe som helst.

Neste drev går nede i bygda, i en skogteig langs Bøvra. Elgen pleier ofte stå her på dagtid. Det bedyres at oddsen for dyr, og fall, er svært god. Men ikke i dag. Alt vi ser er en luskende rev og et rådyr i lette byks.

12-takker for Krøkje
Etter at vi har reist vår vei, tar det imidlertid ikke lang tid før jaktlaget omtrent har fylt kvota. Det blir observert mye dyr på inn- og i utmark, store bukker og enda flere store elgokser.

Øystein Krøkje legger selv en bukk med slaktevekt på solide 126 kg i bakken. Den falt på bøen i månelys. I løpet av høsten noterer lomværen seks ulike bukker med 10 takker eller mer.

– Så mange og store dyr tyder på at avskytningen er fornuftig, mener han.

Stort og tungt

Fjellkommunen Lom huser alle de fire hjortedyra, samt tamrein tilhørende Lom tamreinlag. Villrein fra Skjåk kan komme inn i fjellene nordfra, men den har ikke lomværene jaktrett på.

Første kjente hjort felt i Lom var i 1926, men ordinær jakt kom først i gang i 1962. Siden har hjortebestanden økt jevnt og trutt, ifølge plan- og miljøvernrådgiver i Lom kommune, Sander Sælthun.

Elgbestanden var derimot i en periode ved årtusenskiftet så lav at elgen ble fredet i tre år, fram til 2004. Da ble det gitt fire løyver. Stammen hadde deretter en rask vekst. I 2010 ble det gitt 22 fellingsløyver, i 2015 ble dette økt til 45. Målet var å redusere bestanden for å dempe skader på innmark og for å sikre best mulig beite i utmarka. Kvota sist høst var henholdsvis 32 elg og 52 hjort.

Sælthun håper de har klart å stabilisere elgbestanden på et fornuftig nivå. Mer usikker er han på hjorten, der det er større svingninger år for år. Fellingsprosenten for både hjort og elg ligger på solide 95 prosent.

I Bøverdalen-storvaldet (151 000 dekar) er det de seinere år skutt 15-takkere på henholdsvis 165 kg og 150 kg. Tyngste elgen sist høst dro vektnåla ned til 319 kilo, felt av Jørgen Vole.

Trolig kommer hjorten vandrende fra Sogn, havner i Lom, og sprer seg videre ned gjennom Gudbrandsdalen.

Flåklypa

Flå er navnet på en gård ved elva Bøvra. Like ovenfor Flå blir dalen og elva kraftig innsnevret. Elveleiet preges her av massive steinblokker. Når man med hest og slede skulle frakte tørrhøy på elveisen, måtte de passere en trang passasje mellom to av steinblokkene. Var lasset overlesset og for bredt ”kløp” de to steinene høy fra sleden slik at det ble liggende igjen på isen. Derfor navnet Flåklypa.

Sognefjellsvegen

Bøverdalen har navneutspring etter breelva Bøvra. Navnet er en gammel form av dyrenavnet «bjor»; bever. Elva har sitt opphav i Sognefjellet. Her går Sognefjellsvegen (1434 moh.), Nord-Europas høyeste fjellovergang, 110 km lang mellom Lom og Luster i Sogn og Fjordane.

Kontakten mellom Lom og Luster, innerst i den 20 mil lange Sognefjorden, har gjennom århundrer vært svært viktig. Veien bandt kysten og innlandet sammen. Salt og fisk ble transportert østover, mens smør, tjøre og skinn ble fraktet motsatt vei.

Jordbruk og turisme er i dag svært viktige næringer i Lom kommune, med sine snaut 2500 innbyggere. Halvparten av Jotunheimen nasjonalpark ligger innenfor kommunegrensa.