Kampen mot skrantesyke er ikke over

Området omfatter hele Aurland, Lærdal og Hemsedal kommuner og deler av Ål, Hol, Eidfjord og Ulvik kommuner. Sentralt i området ligger Nordfjella villreinområde, som deles i en nordlig Sone 1 og en sørlig Sone 2. I Sone 1 ble villreinen utryddet for å bekjempe skrantesyke.

VKM opplyser at sannsynligvis finnes smitte i områdene som ble brukt av villreinbestanden som er utryddet i Sone 1. Smittemengden er størst på steder som villreinen besøkte ofte.

Det kan fortsatt finnes smittede hjortedyr i området som ikke er oppdaget, og nye hjortedyr kan bli smittet fra miljøet i Sone 1. Det er mest sannsynlig å finne smittede individer i villreinflokken i Sone 2, blant hjort i Lærdal og Aurland og i tamreinflokken på Filefjell. Det kan heller ikke utelukkes at transport av rein har spredt smittede dyr til andre områder.

Det er størst sannsynlighet for spredning av skrantesyke fra miljøet i sone 1. Det kan skje ved at villrein fra Sone 2, hjort fra Lærdal og Aurland eller tamrein fra Filefjell går inn i Sone 1 og blir smittet. Det er noe mindre sannsynlig at hjort, elg og rådyr fra Hallingdal blir smittet på denne måten, og enda mindre sannsynlig at mennesker, rovdyr, åtseletere og andre bærer med seg smitte som spres til nye hjortedyr.

Sau som beiter i Sone 1 kan trolig bære med seg smitte til hjortedyrbestander som er mottakelige for smitte. Det er lite sannsynlig at det skjer for hver enkelt sau, men det beiter tusenvis av sau i området.

Salteplasser
Smittestoffet i skrantesyke, feilfoldede prioner, er svært hardført. Prionene kan holde seg smittsomme i miljøet i mange år. De har blant annet evne til å binde seg til jord, og de kan bli tatt opp i planter. Smittede dyr kan skille ut prioner, for eksempel gjennom spytt, urin og avføring og på den måten smitte andre dyr direkte. Smitten kan også blir værende i miljøet, og bli plukket opp av dyr som er mottakelig for smitte.

– Antallet salteplasser somden utryddede villreinbestanden har brukt og som fortsatt er tilgjengelige for dyr, vil ha svært stor betydning for hvor sannsynlig det er med smittespredning fra miljøet, sier Bjørnar Ytrehus. Han har ledet det faglige arbeidet med oppdateringen.

– Hvis salteplassene blir helt utilgjengelige, er det mye mindre sannsynlig at hjortedyr som går inn i det Sone 1 blir smittet. Fravær av salteplasser vil også redusere sannsynligheten for at sau sprer smitte, fortsetter han.

– Hvis det fortsatt finnes smittede dyr eller nye dyr blir smittet fra miljøet, vil også nyopprettede salteplasser og salteplasser utenfor Sone 1 øke sannsynligheten for smittespredning, understreker Ytrehus.

Overvåking og beredskap
Det er knyttet betydelig usikkerhet til faktorene som er identifisert. Sannsynligheten for smittespredning kan minimaliseres ved å opprettholde intensiv overvåking, årvåkenhet og beredskap.

– I tillegg vil sannsynligheten for smittespredning bli mindre ved færre antall salteplasser og andre samlingssteder for dyr. Tiltak som inngjerding og gjeting, reduksjon av hjorteviltbestander og informasjon til folk som bruker området, vil også redusere sannsynligheten for spredning, sier Ytrehus.

VKMs faggruppe for hygiene og smittestoffer er ansvarlig for vurderingen.