Lakselus kan gi svært høy dødelighet på utvandrende laks
Ung laks (smolt) som ble beskyttet mot lakselus hadde 55 ganger høyere overlevelse i havet enn laks som ikke fikk beskyttelse. Den store forskjellen i overlevelse bekrefter at lakselus kan drepe laks i havet.
Denne artikkelen er over ett år gammel.
– Lakselus er en av de største truslene mot villaks. Nå har vi vist at det er en sterk sammenheng mellom smittepress fra lakselus (antall lus) og dødelighet på utvandrende laks, sier seniorforsker Thomas Bøhn ved Havforskningsinstituttet.
Forskerne har lenge visst at lakselus utgjør en fare for laksen, men fordi mange andre faktorer også spiller en rolle, har det vært krevende å tallfeste dødeligheten på laks direkte fra smittepresset av lakselus.
– De nye resultatene våre viser at ubeskyttet laksesmolt fikk en tilleggsdødelighet på hele 98 % dersom de svømmer gjennom et fjordsystem på et tidspunkt med mye lus. Dette kommer på toppen av naturlig dødelighet, som for laks typisk er 90-95 %, sier Bøhn.
Når og hvordan skader lakselus laksen?
Lakselus er en liten parasitt (6-12 mm) som lever av å spise hud og blod fra laksefisk. Når hud og beskyttende slimlag blir skadet, svekkes fisken og blir sårbar for en rekke sekundærinfeksjoner. I verste fall dør den.
– Mens oppdrettsfisk blir behandlet mot lus, må villfisken klare seg selv, forklarer forskeren.
Villaksen er mest utsatt for skader fra lakselus på forsommeren når laksesmolten svømmer ut fra elvene, altså i starten på beitevandringen til havet.
På vei mot havet må laksen svømme forbi oppdrettsanlegg i fjorder og langs kysten.
– Det er i disse områdene vi finner den største konsentrasjonen av lakselus, dermed er det høy risiko for at laksen får påslag av lus akkurat i disse områdene, forklarer Bøhn.
Kontrollerte forsøk
For å undersøke hvor mye laks som overlevde, satte forskerne ut parvise og sammenlignbare grupper med laksesmolt. Halvparten av fisken fikk kjemisk behandling mot lakselus (beskyttelse) og den andre halvparten var kontrollgruppe (ubeskyttet).
– Gruppene ble satt ut ved fire ulike tidspunkt; i mai og juni i 2013 og 2014. Dermed fikk vi resultater fra fire ulike perioder, med fire ulike tettheter av lakselus. Totalt hadde vi 30 000 laks med i eksperimentet, sier Bøhn.
Mens det i 2013 var relativt lite lus i fjordsystemet på grunn av felles brakklegging av anlegg i Hardanger der forsøket ble gjennomført, var det både full produksjon av oppdrettslaks og mye lus i 2014. I tillegg øker lusetettheten naturlig fra mai til juni hvert år.
– I 2013, da det var lite lus, var det liten forskjell i overlevelsen mellom gruppene av laks. I juni 2014 derimot, da lusetettheten var på sitt høyeste, fant vi stor forskjell, sier Bøhn.
Av 2978 ubeskyttede laks som ble satt ut da det var mye lus, var det bare en enkelt fisk som kom tilbake (0,03 %). Til sammenligning returnerte 70 av de 3770 fiskene (1,9 %) som hadde fått beskyttelse.
Høy naturlig dødelighet gir krevende forsøk
Årsaken til at bare 70 av de 3770 beskyttede laksene kom tilbake er at beitevandringen i havet i utgangspunktet er farefull med høy naturlig dødelighet.
Små laks på vandring er god mat for større fisk og også andre predatorer. I tillegg er fisken avhengig av å overleve i et nytt miljø og finne nok mat. Laksen må klare seg gjennom mange naturlige farer før den returnerer til elven som den kom fra. Slik har det alltid vært.
– Når en menneskeskapt faktor, for eksempel høy tetthet av lakselus, kommer på toppen av de naturlige utfordringene, kan bestander av laks få problemer, sier Bøhn.
Den høye naturlige dødeligheten til laks har gjort det vanskelig å studere hvor stor andel av dødeligheten som er forårsaket av lakselus. Grunnen er at studier må basere seg på utsetting av mange tusen, helst titusener, av laks for å få tilbake et stort nok antall fisk for gode analyser.
– Endelig har vi fått gode data på andelen av laks som overlever de naturlige farene (gruppen som er beskyttet mot lakselus), sammenlignet med andelen laks som overlever de naturlige farene inkludert lakselus (ubeskyttet gruppe). På denne måten kan vi skille ut og ikke minst tallfeste dødeligheten forårsaket av lakselus, forklarer Bøhn.
Sterk støtte til hypotese om høy dødelighet fra lakselus
– De nye dataene våre støtter hypotesen om at høy tetthet av lakselus kan forårsake høy dødelighet på utvandrende laks. Videre viser studiet at tidspunkt eller «timing» er helt avgjørende: når utvandringen til laksen sammenfaller med oppblomstring av lakselus kan det gå hardt utover laksen, avslutter Bøhn.
Om forsøket
Forsøkene ble utført i Etnefjorden, en sidefjord i ytre del av Hardangerfjorden på Vestlandet. I Etneelva har Havforskningsinstituttet en fiskefelle hvor forskerne kan fange all fisk som kommer tilbake fra beitevandring. Fisken som ble brukt i forsøket var avkom av villaks fra Etneelva, men var oppvokst i oppdrettsmiljø.
Studiet ble finansiert av Forskningsrådet (LicePop), Havforskningsinstituttet (14650) og NINA (160022/F40).
Referanse
Bøhn, Thomas, et al. “Timing is everything: Survival of Atlantic salmon Salmo salar postsmolts during events of high salmon lice densities.” Journal of Applied Ecology (2020).
doi.org/10.1111/1365-2664.13612
