Hvor mye forflytter lirypa seg – egentlig?

– I 2014 publiserte vi en vitenskapelig artikkel der vi tok for oss all informasjon om alle arter av skogshøns i verden.

Det var bemerkelsesverdig at Meråker i Norge var det eneste området der skogshønsene ikke spredde seg spesielt mye. Dette sier dr. scient. Maria Hörnell-Willebrand, i dag ansatt ved Høgskolen i Innlandet.

Det var sammen med Thomas Willebrand og Adam A. Smith at hun på 90-tallet gjorde omfattende feltarbeid i tre svenske fjellområder. De tre forskerne dokumenterte at liryper kan forflytte seg over store områder. Dette sto i kontrast til resultatene fra det store, norske rypeforvaltningsprosjektet (2006-2011).

Ifølge de norske forskerne, finnes 90 prosent av voksen fugl og 60 prosent av ungfuglene innenfor en radius på tre kilometer fra hekke-oppvekstområdet våren etter:

«I en rypebestand vil det alltid foregå en spredning av individer […] I undersøkelser fra Norge er det vist at dette sjelden er individer som kommer fra helt andre fjellområder. Inn- og utvandring skjer til eller fra områder som ligger mer eller mindre i samme geografisk avgrensa område […] Flere undersøkelser fra Norge viser at ungfugl i gjennomsnitt kun sprer seg noen få kilometer. Dette betyr at et område på ca. 30–50 km² kan forvalte opptil 80 prosent av «sine» ryper.» (Hans Chr. Pedersen og Torstein Storaas i boka «Rypeforvaltning» fra 2013).

Motsatte konklusjoner

Svenskene kom altså til andre konklusjoner. I artikkelen fra i 2014, i tidsskriftet The Journal of Wildlife Management, presenterte de data fra 300 radiomerkede ryper fra tre studieområder i Sverige, samt fra to tidligere studier av vingemerkede kyllinger fra tre områder i Sør-Norge.

Konklusjonen var klar: Hele 80 prosent av ungfuglene spredte seg mer enn fem kilometer fra hekke-oppvekstområdet. Og unge hunner sprer seg mest, ifølge tallene: Gjennomsnittlige spredningsavstander for unge hunner var tre ganger lengre (10,4 km) enn for unge hanner (2,4 km).

– Unge lirypehunner kan spre seg opp til 30–40 kilometer, inntil to ganger i året. Det betyr at ei rype som er født på ditt jaktterreng kan befinne seg 60 kilometer unna et år seinere, sier Maria Hörnell-Willebrand til Jakt & Fiske.

Hun kaller de norske resultatene fra Lierne en outlier (et datapunkt som skiller seg betydelig fra andre observasjoner i en statistisk analyse, journ. anm.).

Men til tross for omfattende dokumentasjon, har Hörnell-Willebrand opplevd det som svært vanskelig å nå fram med de svenske forskningsresultatene i Norge.

Må forvalte STORT
Hvis det er slik at de norske forskningsresultatene ikke er dekkende: Hvilken praktisk konsekvens kan det ha for hvordan vi forvalter bestandene? Ifølge den svenske forskeren er svaret enkelt: Hva du som jeger eller grunneier gjør av forvaltningstiltak på en mindre eiendom har lite å si. Ønsker du å frede, innføre kvoter, drive revejakt eller brenne lynghei? Vel, vær klar over at effekten ikke blir særlig stor – hvis terrenget ikke er spesielt stort.

Men hva er «stort» etter svensk oppfatning? 10 000, 50 000 – eller kanskje 100 000 mål? Nei, det er fremdeles for lite. Hva med f.eks. Gausdal statsallmenning på 589 000 daa? Jo, det begynner å hjelpe. Maria Hörnell-Willebrand hevder at man må opp i 400 km² – altså 400 000 daa for at du i teorien skal kunne forvalte inntil 50 prosent av populasjonen av hunnryper innenfor arealet. (For hannryper derimot, holder det med et område på 20 km² for å kunne forvalte 50 prosent av bestanden.)

Svenskesuget

Husker du da de svenske fjellene ble åpnet for norske rypejegere på begynnelsen av 90-tallet? Mange kunne melde om det reine bonanza fra den andre siden av Kjølen. Siden den gang har augustjakta vært en årlig happening for mang en norsk rype- og skogsfugljeger. Men ikke uten konflikt med svenskene. Noen ville stoppe de gale nordbaggarna som «tømte» svenske fjell. (Endring i dag, begrenset tilgang for nordmenn.)

På denne tiden fikk de svenske forskerne i oppdrag å finne ut hvor stor effekt jakta faktisk hadde på rypebestandene. De bestemte seg for å gjøre det grundig, gjennom å radiomerke et stort antall ryper, taksere områdene med distance sampling, og lage nøyaktig avskytningsstatistikk. De sammenliknet dessuten de jaktede områdene med områder der det ikke ble jaktet, såkalte refugier.

Ingen forskjell

Hva var så svaret på det store spørsmålet? Ingenting. Forskerne fant ikke forskjell på jaktede og fredede områder i det hele tatt! De fant riktignok en høyere dødelighet i de jaktede områdene enn de fredede. Dermed fikk de bekreftet at jaktdødeligheten kommer i tillegg til predasjon – såkalt additiv dødelighet.

Men hvordan kunne det ha seg at bestanden ikke gikk ned? Jo – det måtte finnes en kompenserende effekt – noe som kompenserte for uttaket av bestanden. Og det er her rypenes spredningsevne kommer inn, og som altså Maria Hörnell-Willebrand & co mener å ha dokumentert, i kraft av den vitenskapelig publiserte artikkelen.

Dropp kvoter og fredning

I Sverige er det slik at cirka 20 prosent av jaktområdene i fjellet er stengt for jakt. Dette bl.a. av hensyn til reinnæringen. De stengte områdene ligger spredt og noenlunde jevnt fordelt. Disse fungerer i praksis som refuger for rypene, og herfra kan altså fuglene spre seg ut over fjellene to ganger i året. Og det på en slik måte at selv om «nordbaggarna» har kunnet jakte temmelig hardt, uten at det går utover ut over totalbestanden.

Ved å forvalte rypene etter en slik modell, hevder svenskene at alle andre tiltak blir mye enklere.

Eksempelvis kan man droppe kvoter og fredning, ifølge Hörnell-Willebrand.

– Fredning har ingen effekt i det hele tatt. En negativ effekt det imidlertid kan få, er at man går glipp av resultater fra inventeringene (takseringene, journ. anm.), fordi folk ikke blir lystne på å taksere de årene de ikke får jakte, hevder hun.

– Så du mener at det jaktsesongen 2019–20 – da rypebestandene gikk sterkt tilbake etter kronåret sesongen før – ikke var noen vits i å stoppe jakta eller innføre kvoter?

– Nei, riktig. Mht bag limit, så er det jo ingen som kontrollerer fangstene uansett. Det absolutt enkleste er å sette en begrensning på antallet jegere i terrenget, sier Hörnell-Willebrand.

Nøkkelen er «jaktmanndager»

Svenskene har, på samme måte som nordmennene, kommet til at middeljegeren skyter 0,9 ryper per dag. Mer enn halvparten skyter ingenting, mens noen veldig få skyter sju-åtte ryper per dag. Det betyr at man kan lage en modell basert på antall jegere per kvadratkilometer:

– Hvis du har tre jegere per km², tar du ut cirka 30 prosent av bestanden i løpet av en sesong. Hvis du har et jaktområde på 100 km², så er det plass til 300 «gubbar», sier hun.

Unntaket er dårlige sesonger.

– Hvor mange ryper en jeger skyter, varierer lite, uavhengig av rypetetthet. Det kreves faktisk ti gangers forandring av rypetettheten for at jegerne skal skyte én rype mer pr. km². Men når det er lite ryper, utgjør tre jaktmanndager mer enn 30 prosent av bestanden. Derfor sier vi: Er det færre enn fem ryper per km², så drar vi ned antallet jaktmanndager til 1,5-2, slik at vi kanskje bare slipper til 150 jegere per 100 km², sier hun.

En slik måte å regulere jakttrykket på, er nå også innført her i Norge, av Finnmarkseiendommen (FeFo) og Statskog.

Dette er altså den svenske modellen: To-tre jegere per kvadratkilometer, og 20 prosent av arealet stengt. Enkelt og greit.

Kom over Kjølen

Både dr. scient Maria Hörnell-Willebrand og hennes tidligere ektemann Thomas Willebrand har gjort nordmenn av seg. Hun er ansatt som dekan ved Fakultet for anvendt økologi, landbruksfag og bioteknologi, Høgskolen i Innlandet. Det gjør også hennes eksmann, professor Thomas Willebrand, som jobber på samme fakultet.

– Bare delvis uenige

– Det er ingen tvil om at det har vært uenighet mellom norske og svenske forskere om hvordan rypa forflytter seg. Men uenigheten er bare delvis reell, og handler like mye om hva dette har å si for jaktforvaltningen.

Dette sier seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA), Erlend B. Nilsen til Jakt & Fiske. Nilsen leder et stort rypeforskningsprosjekt som har pågått i Lierne siden 2015. Han understreker at han ikke har lest intervjuet med Maria Hörnell-Willebrand, og derfor uttaler seg på generelt grunnlag.

Han benekter ikke at det har vært uenighet, men begrunner den delvis med at forskerne legger vekt på ulike deler av svaret.

Nilsen forklarer at det skilles mellom tre typer forflytning:

1. Utvandring fra oppvekstområdet. (Engelsk: natal dispersal) Her måler man avstanden fra oppvekstområdet (merking av kyllinger i august) til hekking første år.
2. Forflytning fra én hekkesesong til den neste. (Engelsk: breeding dispersal.) F.eks hvor langt hekkende høner eller stegger forflytter seg fra år til år.
3. Sesongmessige forflytninger (migrasjon). En del ryper trekker mellom sommer- og vinterområder. Hvor stor andel av bestanden som flytter seg, varierer mye mellom ulike populasjoner og individer.

Uenighet om utvandring

NINA-forskeren forteller at det har vært tre større studier som inkluderer radiomerket lirype i Skandinavia:

1. De svenske studiene på slutten av 90-tallet, i regi av Hörnell-Willebrand, Willebrand og Smith.
2. Studier i Meråker og Selbu, på slutten av 90-tallet, i regi av Hans Chr. Pedersen.
3. Studier i Lierne fra 2015 og fram til i dag.

Diskusjonen mellom de norske og svenske forskerne handlet mest om de to første studiene. (Dette startet før Nilsen selv ble involvert i rypeforskningen.)

– Den største uenigheten handlet om utvandringen fra oppvekstområdet. Men selv om det er en viss forskjell i spredningsavstander mellom disse to studiene handler uenigheten mer om hvilken betydning dette har for jaktforvaltningen. Mht forflytning mellom hekkesesongene, så er det stor enighet i alle de studiene jeg kjenner til. De fleste voksne fuglene etablerer sine reir innenfor en kilometers avstand fra forrige sesong.

Når det gjelder sesongmessige forflytninger, så fant man liten forflytning i Meråker, men større forflytning i Sverige.

Ulike årsaker

 Hva kan disse forskjellene skyldes?

– Dette er noe vi jobber ganske mye med i Lierne om dagen. Noen ryper migrerer mellom sommer og vinterområder, andre ikke, og det finnes ulike teorier om årsak. Det kan bl.a. handle om ulike landskapstyper med forskjellige beiteforhold, sier han.

Erlend B. Nilsen mener på bakgrunn av variasjonene at det faglig sett gir liten mening å sette en felles størrelse for terrengareal, og at denne skulle basere seg på en enkelt studie.

Jakt & Fiske kommer tilbake med mer om dette temaet, når resultatene fra det pågående forskningsprosjektet i Lierne er klare.