I høst ble det arrangert seks fellesjakter – med en armada av skarv på plass i Gudbrandsdalslågen. En liknende skarvejakt har trolig aldri blitt gjennomført noe sted i Norge. De siste tre årene har kolonier på opptil 350 skarv hatt tilhold i Lågen ved Lillehammer og Øyer kommune gjennom hele sommerhalvåret. Mellomskarven (Phalacrocorax carbo sinensis) er en underart av den mer kjente storskarven, som holder til ved kysten. Invasjonen av mellomskarv, som også har ferskvann som sitt habitat, har gjort sportsfiskerne i regionen bekymret. Varsellampene begynte for alvor å blinke da man så en tydelig nedgang i harrbestanden.
– Mellomskarven har helt klart innvirkning på fiskefaunaen; pilotprosjektet skal vise i hvilken grad, forklarer forsker Oddgeir Andersen i NINA.

Siden mellomskarven etablerte seg i Norge på slutten av 90-tallet, har bestandsveksten vært tilnærmet lineær. I løpet av de siste tre årene har antallet talte skarv økt, med innslag av både ung og voksen fugl. Sportsfiskere i regionen fryktet for store innhogg i fiskebestandene i Lågen.
Sommeren 2017 søkte Lillehammer JFF, Lillehammer Sportsfiskerforening og grunneierorganisasjonen Lågen fiskeelv, sone 1, om tillatelse til å felle skarv i Lågen.
Da organisasjonene fikk midler til å gjennomføre et prøveprosjekt, ble det etter hvert organisert flere fellesjakter utover høsten. En stor andel av mellomskarven har oppholdt seg i Lågendeltaet naturreservat, som har et formål om å verne fugl. Dermed måtte man ta til takke med å jakte i et langt mer krevende jaktterreng, fra Brunlagsbrua og opp mot Fåberg i Lillehammer.

Jakt som fiskepleie

I løpet av det siste halvåret har samarbeidsprosjektet studert skarvens påvirkning på fiskebestandene i nedre deler av Lågen. Prosjektets mål har først og fremst vært å registrere bestandsutvikling, kartlegge skarvens diett gjennom innsamling av gulpeboller og analyse av mageinnhold fra skutt skarv, samt å legge til rette for jakt.
– Tanken bak er jakt som fiskepleie, sier Arnt Orskaug i Lillehammer Sportsfiskerforening. Han er en av ildsjelene som har engasjert seg for å få på plass en forvaltning av mellomskarven.
– Situasjonen i Lågen minner mest om en vernepolitisk skandale. De fleste tidligere jaktområder for vannfugler er nå blitt naturreservater, med generelt jaktforbud hele året. Lågendeltaet naturreservat går fra Mjøsa og helt opp til grensa til Øyer. Det er i nettopp denne delen av Lågen vi har den desidert største ansamling av mellomskarv i ferskvann i Norge på høsten, sier Orskaug.
– Mellomskarven profilerer godt på vern. I tillegg til gåsa, har artene med vern i innlandet eksplodert. Den beste måten å løse skarveproblemet på, er trolig et inngrep i koloniene, mener Orskaug.

Utfordrende jaktform

Totalt ble det gjennomført seks fellesjakter fra 10. august og fram til skarven forsvant da isen la seg. Siste registrerte skarv ved pålene utenfor Strandtorget var 15. november – akkurat samme dato som året før. I løpet av høsten ble det felt rundt 80 mellomskarv i Lågen ved Øyer i Lillehammer og i Mjøsa ved Biri.
– Naturreservatet gjør at vi har et veldig begrenset område å jakte på. Jakta var langt mer effektiv ute på øyene. Her kunne jegerne ligge i skjul og vente på fugl som kom fra beite, sier fylkessekretær Tore Grønlien i NJFF Oppland.
Til å være et innlandsfylke med størst interesse for elgjakt, synes han interessen for å jakte skarv har vært overraskende god.
– Skarveproblematikken har jo fått mye medieoppmerksomhet lokalt. Kanskje er det en kombinasjon av at folk ser på skarven som en konkurrent, i tillegg til at arten byr på utfordrende jakt.

Smart fugl

Utover høsten merket jegerne at skarven endret atferd:
– Skarven er en stor og hardskutt fugl. Samtidig er den smart, og lærer fort: I løpet av jaktperioden erfarte vi at den fløy stadig høyere, og unngikk plasser hvor den ble jaktet på. Taktikken med å skremme fuglen opp til Hølsauget fungerte ikke så godt som planlagt. Fellesjakta var mindre effektiv enn tilfeldig posteringsjakt, fortsetter Grønlien.
Skarvejakt i innlandet har ikke så mye til felles med kystjakt på skarv.
– Skarvejakta i Lågen ble særlig utfordrende med tanke på et vilt og voldsomt jaktterreng, samtidig som gjenfangst av felt fugl som havnet i elva var krevende. Skarven var heller ikke så stedbunden som vi hadde trodd, sier Grønlien. Han roser grunneierne i området, som har vært villige til å tilby gratis jaktkort.
Nå mener han den store jobben er å få folk interessert i denne typen jakt.
– Vi ser at det fortsatt trengs mer kunnskap, kursing og skytetrening. Skarveprosjektet har gitt oss mange svar, men på flere områder har vi fortsatt for lite data til å konkludere. Vi har uansett erfart at skarven kan forvandle landskapet på rimelig kort tid, så det gjelder å være på vakt. Mange av deltaene med sjøfugl blir vernet, og da kommer gjerne jakt i andre rekke. Men dersom jakta i innlandet legges opp litt annerledes, tror jeg skarven kan bli et yndet jaktobjekt også her, sier han.

Trussel mot fiskefaunaen

Gudbrandsdalslågen er den viktigste gyte- og oppvekstelva for flere fiskearter i Mjøsa. Grunneierne i Lågen mener det er viktig å følge skarvens bestandsutvikling nøye. De frykter at sportsfiskerne vil merke det på fangstene dersom skarven får tilstrekkelig fotfeste.
– Etter at skarven kom har fiskere meldt om kraftig nedgang av harr og abbor i Mjøsa ved Lillehammer og nedre del av Lågen. Det har også kommet stadig flere meldinger om skarv observert i fjellvann og vann på bygdene rundt Mjøsa, sier grunneier i Lågen sone 1, Oddgeir Jørstad.
I samarbeid med Svein Løken, leder av Lågen Fiskeelv, har grunneierne lagt til rette for gratis jaktkort for å få til en beskatning av det som lokalt er blitt omtalt som «den fjærkledde ulven».
Lagesild og sik fra Mjøsa kommer ikke lenger enn Hølsauget i Lågen, hvor de gyter. Dette medfører store ansamlinger av skarv på høsten. Her jakter skarven fram til grålysninga, før den søker nattleie på sikre plasser. I fjor ble det observert opptil 200 skarv i denne hølen.
– Selv om skarven har pleid å følge etter silda, var det knapt med skarv i Hølsauget i høst. Vi antar at dette skyldes at den ble skremt av jegerne. Vi trenger mer kunnskap, for mellomskarven angår hele Mjøs-regionen, sier Jørstad.

NINA: – Mye parasitter

Selv om det innsamlede materialet fortsatt er begrenset, mener Norsk institutt for naturforskning man har grunnlag for å si at sik er den viktigste byttefisken for mellomskarv ved Hunderfossen.

Det er den første konklusjonen fra NINAs dissekering av skarv ved laboratoriet i Trondheim.
– Vi har dissekert 14 skarv, for å undersøke helsetilstanden. Samtlige skarv hadde overraskende mye fiskeparasitter i magesekken. Det er dermed en fare for at den sprer parasitter til nye vann og vassdrag, forklarer forsker Oddgeir Andersen i NINA.
– Mellomskarven som ble analysert hadde lite kroppsfett og underhudsfett, med innskrenket brystmuskulatur. Dette kan tyde på at den sliter med å finne nok mat.
Andersen brukte sommerhalvåret på å samle inn gulpeboller og mageinnhold fra mellomskarv. Prøvene ble sendt til Trondheim, hvor man blant annet har prøvd ut en ny metode (Miljø-DNA), for å artsbestemme fisk ut fra gulpeboller som ikke har vært i kontakt med vann. Stort sett alt gjøres manuelt, og er både kostbart og tidkrevende.

Lake dominerer i stille vann

Gulpeboller som ble samlet inn ved nattleieplassen ovenfor Hunderfossen i september og oktober, rett før lågåsildtida, kan tyde på at sportsfiskerne ikke har for mye å frykte: 80 prosent av fisken var sik, 10 prosent abbor, mens det kun ble funnet 2 lågåsild, 1 ørret, 6 harr og 2 laker.
– I stille vann er derimot lake den dominerende arten, trolig fordi den er enklere for skarven å fange. Lakebestanden har da også gått tilbake nord for Hunderfossen, påpeker Andersen.

– Må beskattes

Mellomskarven er altetende og spiser det den kommer over. En garnfisker i Brumunddal fant en skarv i garnet sitt på hele 30 meters dyp, den hadde beitet på krøkle. Men forskernes funn så langt tyder altså på at siken er skarvens viktigste byttefisk.
– Det er i hvert fall ingen grunn til å tro at mellomskarven har skylda for at harrfisket i Lågen har gått tilbake, mener Andersen.
– Skarven spiser ikke så mye harr og ørret som vi hadde fryktet. Med tanke på fuglenes kondisjon, tyder mye på at bestanden er for stor, og bør beskattes.
NINA har nylig fått midler fra Trygve Gotaas’ Fond til å kjøpe GPS-sendere til å merke skarv. Til sommeren vil man forsøke å fange levende skarv som skal utstyres med fotringer. Hver sender koster 12 000 kroner, og NINA har et mål om å merke totalt 25 individer.
– Vi ønsker å lære mer om skarvens arealbruk. Trolig vil det la seg gjøre å fange fugl til merking med en stor laksehåv fra båt nattestid, sier Andersen.

Skarvefakta:

I Norge har vi to arter skarv. Storskarv (Phalacrocorax carbo carbo) og den mindre toppskarven (Phalacrocorax aristotelis). Begge er kystbundne og trekker sørover langs kysten vinters tid. Mellomskarven (Phalacrocorax carbo sinensis) er en underart av vår storskarv. Den etablerte seg i Norge i 1996, og har både fersk-, brakk- og saltvann som habitat.
I Gudbrandsdalslågen kommer den første mellomskarven tidlig på våren, og i økende grad utover seinsommeren og høsten. Atferden stemmer overens med skarvens atferd i EU-landene. Både i Sverige og Danmark er mellomskarv blitt en trussel mot fiskefaunaen i ferskvann.
I Norge ble de første hekkekoloniene registrert i naturreservatene på Øra ved Fredrikstad og Orrevatnet på Jæren på slutten av 90-tallet. I 1997 var det 15 hekkende par på Øra, 120 året etter. I 2012 var det ifølge Miljøstatus 2500 hekkende par med mellomskarv i Norge. Disse var fordelt på 14 kolonier langs kysten fra Østfold til Rogaland.

Skarven mangler dun og blir våt til skinnet når den dykker. Derfor sitter den på stolper og skjær med utslåtte vinger for å tørke seg store deler av dagen. Skarven spiser alt fra småfisk til fisk over kiloen. Skarven har flokkatferd, og søker sammen på øyer i kolonier når den hekker. Skarvemøkk (guano) og oppgulpboller (ufordøyde rester fra byttet) kan fortelle mer om hva den spiser.

Jakttider: Miljødirektoratet har utvidet jakttiden på storskarv i innlandet for perioden 2017-2022, fra 10. august – 23. desember. Jakttidene gjelder for ferskvannslokaliteter i Østfold, Akershus, Hedmark, Oppland, Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland og Hordaland fylker.
I nabolandet har Svenska Jägereförbundet og Sportsfiskarna i samme periode fått tillatelse til «skyddjakt» på skarv i Västra Götlands län.

Skarvekonferanse: 10.–11. oktober vil det bli avholdt en skarvekonferanse i regi NJFF Oppland. Hit kommer foredragsholdere fra jakt- og forskermiljø i Sverige og Danmark, og er også ment for lokale jegere, fiskere og forvaltere. Se www.nina.no/skarvekonferanse for mer informasjon.