Bukkejakt – trofe eller kjøtt?

Hodet er vendt mot meg, og det er ingen tvil om at jeg er oppdaget. Terrenget er åpen furuskog, med et teppe av lyng. Den første rådyrbukken jeg har klart å snike meg på skuddhold av, er innenfor rekkevidde. Jeg har så vidt registrert at dyret har gevir, men «bukkeskjelven» gjør det umulig å avslutte jakta som jeg har drømt om i utallige drømmer …

Bukken som fortsatt vurderer faren, står i samme stilling. Skjelven gjør at siktet er fortsatt mer utenfor brystet enn innenfor. Jeg må ta ned rifla og vurdere andre tilnærminger. Jeg prøver å sette meg på huk, men får buskas i veien. Bukken står fortsatt. Følelsen av at slaget er tapt kommer snikende. Kanskje jeg kan prøve på samme sted igjen i morgen.

Så slipper skjelvingen taket. Rifla kommer i anlegg og siktet finner bogen det lille øyeblikket som skal til. Kula slippes, dyret gjør ett kast og er død.

Fremme ved skuddplassen konstateres at geviret er stort og symmetrisk. Jeg har lyktes, ikke bare i å snike meg inn på en voksen og erfaren bukk, men med de vurderingene i en stresset situasjon.

Jeg bærer byttet hjem med stolthet. En kjøttjeger er også blitt en troféjeger.

For mange er bukkejakt på rådyr den «store jakta». Hvorfor er vårt minste hjortevilt så fascinerende å jakte på? Svaret er forskjellig, avhengig av hvem man spør, men noen av faktorene som går igjen er den jaktlige utfordringen, det vakre viltet, den håndterbare størrelsen, det fremragende kjøttet – og ikke minst det pene geviret. Geviret som svært mange av oss tar vare på og gir mening til ordet trofe.

Brunsten nøkkelen
Hvorfor denne fascinasjonen for rådyrgevir? Når er man trofejeger? For å forsøke å svare på disse spørsmålene må vi skjele til de andre faktorene rundt bukkejaktas tiltrekningskraft.

Bukken er sky og vanskelig å komme inn på store deler av året, men i ca. 10 dager fra jaktstart 10. august, gjør brunsten bukken mer aktiv. Jakta er fortsatt krevende, noen mener den vanskeligste jakta av alle. Men med kunnskap og erfaring, er det mulig å komme på hold av dyr. Utfordringen ligger i å opparbeide seg nok kunnskap om dyret, biologien, biotopene den lever i og hvordan jakta kan utføres. Les litteratur og kom deg deretter ut i skogen.

Erfaring krever nødvendigvis lengre tid. Det oppnås først etter mange jaktsituasjoner. Alle dager er verdifulle, også de uten felt vilt. Det er summen av opplevelser under jakt og hvordan viltet reagerer i ulike situasjoner og forskjellige terreng, som gir erfaring. Det finnes ingen snarveier. Nettopp denne utfordringen fascinerer mange jegere.

Ingen sosial jakt
Rådyret er et utrolig nett og vakkert dyr som beveger seg forsiktig i terrenget. Mange er betatt av naturopplevelsen i kulturlandskapet, som følger med jakta på vårt minste hjortevilt. Det er med å gjøre jakta til noe mer enn bare kjøttsanking. Det er muligheten til nærkontakt med dette skye dyret man ellers bare ser på langt hold eller i flukt, som gir spenning.

Bukkejakta er ingen sosial jakt. Dette er kun den enslige jegeren og byttet. Vår tålmodighet, kunnskap, erfaring og evne skal måle seg mot byttets overlegne sanser, varsomhet, hurtighet, terrengkjennskap, og uforutsigbarhet. Bukken tar ofte siste stikk!

Når du omsider lykkes, er rådyrbukken et letthåndterlig bytte. Du gjør opp dyret på egen hånd, og frakter det ut av skogen med egen håndkraft. Dette er viktige moment for den som setter pris på å jakte alene.

Ingen brunstsmak
De fleste som har spist rådyr priser smaken og kjøttets mørhet. Dette gjelder uansett om det er en gammel bukk som blir servert. Dyra lever sjeldent så lenge at de rekker å bli seige. Råbukken blir heller ikke preget av brunsten, som villrein og delvis hjorten kan bli. Dermed får alle en god opplevelse av viltet på fatet. Rådyret er da også et av våre mest skattede kjøttressurser. Det felles heller ikke flere dyr her på berget enn at rådyrkjøttet blir svært eksklusivt å servere. Her ligger nok også litt av fascinasjonen for bukkejakta.

Et vakkert trofe
Rådyrets gevir er et flott trofe som og preger mange jegeres drøm. Geviret er beskjedent av størrelse sammenlignet med våre tre andre hjorteviltarter, men det er ofte vakkert og symmetrisk. I tillegg er det lett å plassere på veggen. For tiden er interiørmoten på jegerens side. Det er umulig å åpne et interiørmagasin uten å finne gevir som pryder veggene. Dermed er det mer aksept hjemme for å henge opp trofeet.

Tidens trend er nok likevel ikke avgjørende for bukkejegerens hang til samling av trofeer. Dette bunner i et gammelt samlerinstinkt som viser jegerens dyktighet og evne til å skaffe mat til familien/flokken. Men i tillegg til å være en «skrytefaktor», trekkes gevirene fram som et hyggelig minne om akkurat den jakta. Personlig sitter jeg ofte og mimrer og beundrer troféveggen. Det er minner og erfaringer knyttet til hvert gevir, store som små. Jeg kan rekapitulere alle jaktøktene bare ved å se på et enkelt gevir.

Trofeene danner også bakgrunn for gode samtaler med jegere med samme lidenskap. Gevirene er vakre som kunstverk og like forskjellige som fingeravtrykk.

Jegerkategorier
I mine øyne kan man i hovedsak dele opp jegerne i tre kategorier:

* Opplevelsesjegeren som jakter etter naturopplevelser og den spenning jakta gir.

* Trofèjegeren, som i tillegg til jaktopplevelsen ønsker ett flott gevir på veggen.

* Kjøttjegeren, som har selve kjøttet som sin viktigste begrunnelse for sin bukkejakt.

For de fleste bukkejegere er det elementer fra alle kategoriene som gir en samlet totalopplevelse av jakta, og som gjør jakta spennende og variert. Hvor den enkelte jeger selv plasserer seg innenfor disse kategoriene, avhenger gjerne av tilgangen på dyr i tilgjengelig jaktområdet. Jegeren med mulighet til å skyte flere dyr i ett viltfattig område, blir gjerne preget av ønske om å felle mest mulig kjøtt. Men har du kun kort på ett dyr, kan mer av tiden brukes på å lete etter en stor bukk.

Medaljefokus
Den som jakter i rådyrtette biotoper er privilegert, men må også gjøre et valg. Flere bukkekort = kjøttfokus, men med bare ett kort tilgjengelig ligger det an til å fokusere på trofe. I løpet av tiden man har til rådighet, ønsker jegeren å felle et dyr med flottest mulig gevir. For mange rager da naturligvis et medaljegevir høyest. Det kan være like spennende og mer fornuftig å rette seg inn mot de eldste bukkene (returbukker). Disse har ikke like flotte gevir, men byr til gjengjeld på en mer utfordrende jakt, og det gir en bedre forvaltning av stammen. Enkelte erfarne jegere med mye dyr på sitt terreng går for denne strategien, og opplever at dette gir jaktopplevelse og minner på høyeste nivå.

En annen variant for jegeren med kun ett kort i spill i et rådyrtett område, er å forlenge jakta ved å utøve den, der den er som vanskeligst. Det vil si å velge bort posteringsjakt i kulturmark til fordel for smygjakt i skogsterreng. Det er ingen tvil om at disse to strategiene krever forskjellig tilnærming, kunnskap og erfaring av jegeren. En bukk skutt etter en vellykket snikjakt i krevende skogsterreng gir en egen tilfredsstillelse.

Kjøttet viktig
Hvis noen spør meg, er jeg først og fremst en kjøttjeger. Denne erkjennelsen fikk jeg da en grunneier tilbød meg gratis bukkejakt. Jeg kunne beholde trofeet, men han ville ha kjøttet. Jeg takket nei. Det gir meg liten mening ikke å jakte rådyr for kjøttets del. Likevel har trofeene blitt en viktig del av mitt jegerliv.

På utenlandsjakt er det opplevelsen som står i høysetet. Her hjemme spiller kjøttet en stor rolle, men rådyrgevir i alle størrelser og fasonger kommer opp på veggen. Min «rangering» er at de henges opp samlet etter hvilket område jeg jakter i. For øyeblikket har jeg ett kort på tre forskjellige terreng. Ingen av disse er spesielt rådyrtette, men etter flere milde vintre er det tilstrekkelig med dyr til at jeg må velge strategi ut ifra hvilket terreng jeg er på, og fra et år til det neste. Det blir som regel tre dyr i året på de 10 dagene jeg setter av til bukkejakt, før annen jakt stjeler oppmerksomheten.

Returbukkene er gjevest!

Kartlegging av bukker

Når rådyra på våren søker seg til dyrket mark på jakt etter friske skudd, kan du få et godt inntrykk av rådyrtettheten i et område, selv om du aldri vil få svar på det eksakte antall dyr på terrenget. Å spotte dyr vår og forsommer bidrar imidlertid til økt bestandskunnskap, og ikke minst forventning fram mot august.

Mange jegere nedlegger mye energi i kartlegging av revirbukker i løpet av sommeren. En runde på teigen kan avsløre ferske og konsentrerte feiinger på små trær. Problemet er at den flott sekstakkeren du har sett ved to-tre anledninger i siste halvdel av juli, slett ikke trenger å stå på akkurat den hogstflata når kalenderen viser 10. august. Medaljegutten har flyttet!

Artikkelforfatteren har jaktet flere sesonger i noen områder rundt Larvik i Vestfold. Her skjøt han i løpet av to sesonger åtte bukker – uten å ha foretatt sommerlige forberedelser. Hans strategi er derimot å bruke de to første dagene av den faste jaktuka til kartlegging.

På den måten finner han ut hvor bukken vitterlig holder hus for øyeblikket.

Kanskje noe å kopiere?

Artikkelforfatteren er fylkessekretær i NJFF Vestfold og dedikert jeger med jakt på råbukk som fremste lidenskap.