Lykken er en instruktør

– Hva f … skjedde nå!?

– Du var for snar i framslengen igjen. Da blir det for krampaktig på slutten av kastet.

Monica Kvaale rister litt oppgitt på hodet og trekker inn fluesnøret.

– Kraft kompenserer ikke for teknikk. Men dette veit du nå. Der ja, det var bedre! roser Bjørn Hansen i det tubeflue, fortom, fluesnøret og 10–12 meter skyteline igjen plystrer ut over elva og legger seg tilnærmet snorrett på strømmen, 45 grader nedstrøms.

– Bedre?

– Godkjent!

Monica smiler. Hansen smiler.

Et spørsmål om timing

Vi er på en strekning i Vormstad-området i Orkla, rundt 15 km fra munningen. Det er andre uka i august, Orkladalføret er sjatteringer i grønt, elva er blank, himmelen skyet og vannføringen upåklagelig. I elva svinger det fra lett frustrasjon til pur glede, alt etter som den tidligere snowboarderen, godt i gang med dagens leksjon i speykastets finesser, treffer med ankringen av fluesnøret – og timingen i framslengen.

– Monica begynner å få taket på det. Jeg er imponert over iveren. De to første ukene av juni var hun omtrent ikke ute av vaderne, humrer Hansen og overlater eleven til seg selv en stund. Uten å slippe henne av syne. 20 kast seinere er det tid for en pause.

Dedikasjon

– Jeg er nok litt hyper på å få til dette skikkelig. Jeg liker ikke å være dårlig i det jeg holder på med. I løpet av sommeren har jeg oppdaget at fluefiskere er som motocross- og brettkjørere; dedikerte folk som elsker det de holder på med, sier Monica, og tar en kikk i en fangstprotokoll som ligger i gapahuken.

Orkla kan allerede se tilbake på en toppsesong, en sesong i pandemiens tegn. Men tross fravær av et betydelig antall faste fiskegjester, og et moderat fisketrykk, landes det 6500 laks i løpet sommeren, hvor av 1350 er storlaks (over 7 kg). Bare naboen Gaula skal vise seg bedre på landsbasis, når det settes sluttstrek et par uker seinere. Lokalpatriot Hansen mener elva ligger der den bør ligge. Monica står protokollført med fem smålaks på flua, og er godt fornøyd.

Bra for hodet

– Jeg merker at fluefiske er bra for hodet. Du er påskrudd, samtidig som du kobler av. Bjørn er streng, men har vært veldig tålmodig med meg og er en god pedagog. Speykastet ser jo veldig enkelt ut, utført av en proff. Når du selv skal utføre teknikken, er det ikke fullt så enkelt lenger, reflekterer Moncia over en kaffekopp. Foran årets sesong hadde hun knapt holdt i en fiskestang, langt mindre prøvd seg i elva.

Årsaken til at hun har tatt steget inn i en fremmed verden, var morens bortgang noen måneder tidligere. Hvem skulle nå ta seg av gjestene på Aunemo lakselodge? (se egen sak).

– Å få en elev som er helt grønn, er faktisk en fordel for instruktøren. Da slipper du å bruke tid på å luke vekk innøvde feil. Du kan gjerne lese om speykastet, eller se filmsnutter på YouTube. Men du må holde i stanga for å få rytmen og timingen i ryggmargen, påpeker Bjørn Hansen.

Det hopper en stor fisk 70–80 meter nedstrøms. Laksen har stått der hele sommeren, og tar ikke, ifølge Hansen.

Monica Kvaale spretter opp, griper stanga, og vader i posisjon. Guru Hansen kan jo ta feil!

Kjenn din gjest

– Jeg innså fort at skal du være vertskap på en lakselodge, må du skjønne hva gjestene dine snakker om. En diskusjonspartner, om alt fra vannføring, temperatur og oppgang av fisk, til valg av flue. Du må forstå lidenskapen. Derfor besluttet jeg å lære meg å fiske laks med flue. I en fei. Du kan trygt si det har vært en bratt læringskurve, ler Monica Kvaale.

Foranledningen var at moren brått gikk bort i fjor vinter. I mars, da koronautbruddet var et faktum, besluttet Monica, bosatt med jobb i Oslo, at det var like greit å bli værende i Trøndelag en stund. Full av energi pusset hun i løpet av våren egenhendig opp de to stuene og ti soverommene på Aunemo, velkjent laksefiskedestinasjon på Fannrem i nedre del av Orkla.

– I yngre år syntes jeg dalen var litt kjedelig. Derfor dro jeg nok også tidlig ut. Etter at jeg begynte å fiske, har jeg oppdaget hvor flott bygda vår er. Det er kanskje det fineste av alt.

Vinnerkastet

Fram til rundt 1990 var overhodekastet den dominerende kasteteknikken i landets lakseelver. De siste 30 årene har imidlertid speykastet overtatt hegemoniet fullstendig.

Kasteteknikken ble utviklet og har sitt navn etter den berømte skotske lakseelva Spey, hvor tett vegetasjon langs deler av elva, gjorde det tradisjonelle overhodekastet umulig. I dag benyttes kastestilen over alt, uavhengig av om det er nødvendig eller ei.

Speykastets fortrinn er at du har flua og snøret foran, og ut på siden av deg, før framkastet kommer. Årsaken til populariteten skyldes først og fremst at det er en effektiv og lite kraftkrevende kasteteknikk. Det benyttes i hovedsak tohånds-stenger, såkalte skyteklumper og skyteline, noe som gir solide kastelengder. Kastet er dessuten morsomt å trene på, og har bidratt til økt interesse for fluefiske i lakseelvene.

Krever trening

Speykastet ser svært enkelt ut når det utføres av en erfaren kaster i elva. Timing i de ulike momentene er alfa og omega for utførelsen av et perfekt kast. Stikkordet, som ved andre tekniske ferdigheter, er trening. Øvelse er repetisjon, repetisjon er tid, og tid er til syvende og sist et spørsmål om prioritering.

Det er en stor fordel om du lærer deg å beherske kastet både over høyre og venstre skulder. Da kan kastet benyttes fra begge sider av elva.

Dobbelt speykast inneholder flere momenter enn det enkle speykastet, men de fleste vil oppleve at dette kastet er enklere å få til, da timingen ikke er like kritisk.

Alle som er ferske med fluestanga vil ha utbytte av å melde seg på kastekurs. Eller enda bedre, finne en personlig trener, som i Monica Kvåles tilfelle. En som steg for steg coacher deg fram til å bli en habil speyer.