Når små agn gir stor fisk

Ikke sjeldent må vi opp i agnstørrelse før stor fisk viser interesse og hogger – eller man går for store agn for å slippe hogg fra småfisk.

Det er ikke alltid man forstår fiskens valg, men ofte er svaret instinkt. Det handler blant annet om at fisken får i seg de riktige næringsstoffene, og at det er trygt å fortsette med det den har spist tidligere. Det kanskje beste bildet på dette mønsteret, er når storørreten går på blankt vann og super i seg mygg. Det er jo nesten selvmotsigende.

Den kronisk sky fisken bryter vannfilmen og eksponerer seg overfor fugl, dyr og andre rovfisk. Og det for nesten ingenting!

Prøver du en svær flue eller en sluk på en slik ørret, vil du trolig bare skremme den. Dette gjelder også andre arter. Men stiller du med noen myggimitasjoner til ørreten, noen små jigger til abboren, og kanskje en ekstra stang beregnet for lettere sluker til gjedda, blir det ofte fast fisk.

Guide: 10 enkle tips som gjør deg til en bedre fisker

Predatorsirkuset

Predatorfisket (abbor, gjedde og gjørs) er utvilsomt den fiskestilen hvor det i Europa utvikles mest utstyr for å «fange» både fisk og fiskere. Spesielt til gjeddefiskerne har noen leverandører «kjempet» om å lage de største agnene, deriblant designmaskineriet til produsenten Savage Gear.

Men heldigvis for lommeboka og miljøet, har trenden snudd, og vi er tilbake til at normale kunstagn skal kunne kastes og lagres i vanlige slukbokser.

Gjeddeagnene er fortsatt store, men da heller avlange og brede. Downsize er i skuddet. Store aktører som Westin, Rapala og Berkley har utvilsomt vært pådrivere for å kunne tilby et godt utvalg av mindre agn, framfor monsteragn. Store gjedder tar fortsatt små wobblere og blafrende skjesluker!

Storkveiter og små jigger

Stor kveite forbindes gjerne med store agn. En 40–50 kilos kveite er en ganske vanlig størrelse, og vil kunne sluke en fisk på 4–5 kilo i en smell. Men det er ikke agn på denne størrelsen vi benytter. Størst suksess har vi med ganske små agn i «kveiteøyne», agn fra 20 - 40 cm i form av hel småsei, sild eller makrell, kveitejigger og wobbler.

Les også: Kveitefiskets hemmeligheter

Utvalget av kunstagn er bra, og det er enkelt å få tak i agnfisk i mengder, enten som blokkfrosset sild eller makrell, eller som lettlurte småsei som fyller opp agnbøtta.

Fra mygg til hele røyer

Brunørreten tar «alt» fra myggslurping i vannfilmen til å sluke en hel røye i det neste. Slike individer er ofte lette å fange, men går den seg fast i et mønster, og konsentrerer seg om kun en matkilde, er det nesten bare en provokasjon eller en perfekt imitasjon, som får den til å bite.

Små agn gir ørretfiskeren mange fordeler. Nettopp fordi de er små, er bløffen vanskeligere å avsløre. De bråker mindre når de lander, og lager også mindre «oppstyr» under vann.

En sky ørret på grunt vann, kan fort ta en spisepause og avvente situasjonen dersom den blir skremt av lyd eller noe den ikke forstår seg på. En sky ørret vil stort sett alltid være vanskelig, og det er lettere å kjenne smånapp i en liten makk, fisket med lett utstyr, enn med en kraftig stang med noe stort og tungt i enden av snøret. Det er ofte en liten krok og tilsvarende liten mark, som får ørreten til å ta.

Helgardering på sjøen

Mataukfiske i sjøen, hvor vi drar opp i bøtter og spann, har lange tradisjoner. Siden målet er mye fisk, er det ikke overraskende at vi under fiske etter sei, lyr og torsk, har funnet metoder som «alltid» gir resultater. De tre er veldig størrelses-sensitive, og havfiskere har endt opp med å kombinere stort og smått i kombinasjonen pilk med to eller tre gummi- mark som opphengere.

Ved fiske fra land, eller «vertikalfiske» hvor man ønsker å få fisken på lettere utstyr, og helst en av gangen, er det bare å prøve seg fram med forskjellige størrelser. Det kan også være en løsning å helgardere, for det er likevel sjelden du får mer enn en fisk om gangen.

Opphengerflue når man fisker sjøørret, er nok den beste «helgarderingen» vi kjenner til ved kasting fra land.

Håndlagde wobblere

Det er skrevet mye om hvorfor laksen tar – og ikke tar. Igjen, en liten flue kan gi bedre uttelling enn en stor. Hva laksen ser i den bitte lille tuba, eller de små fjærene på en liten dobbeltkrok, er et spørsmål vi neppe blir ferdig med – noen fasit finnes ikke. Men små fluer er på plass i flueboksen til de fleste ihuga laksefiskere.

En trend på slukfronten er håndlagede wobblere til laks, gjerne ganske små og stutte. De går som varmt hvetebrød på nettet om dagen. Ikke fordi laksefiskere flest liker å betale i dyre dommer for trebiter med kroker på – men fordi disse wobblerne leverer storlaks nærmest på «bestilling».

Fordeler med små imitasjoner

Det er vanskeligere for en fisk å se og bedømme detaljene på et lite kunstagn, enn på ekte agnfisk med små kroker, eller en liten flue, enn på et stort agn. Med unntak av gummiagn, er både fluer, sluker og wobblere langt mindre realistiske fra 10–12 cm og oppover. Krokene blir store og lett synlige, svøm- mebevegelsene urealistiske og lydene agnet lager i vannet er lettere å avsløre. De færreste store kunstagn vil likne på en ekte fisk.

Trøsten er at fisker ikke er så veldig gløgge, og instinktivt vil den «tenke» at et tilsynelatende sykt bytte må drepes eller jages, selv om den ikke er sulten. Små agn må bites i og «sjekkes ut».