Det er for langt. Den store ørreten som viste seg utenfor sivkanten på samme tid i fjor er på plass igjen, men det lar seg ikke gjøre å nå den – fra land.

I år er vi bedre rustet. Først pumper vi opp flyteringen, så trekker vi lodd etter den tradisjonelle småkjeklingen om hvem som skal åpne ballet. Jeg taper og får æren av å se fiskekompisen sige hoverende ut på det langgrunne, navnløse vannet vest for Øvre Anarjohka Nasjonalpark. Dette er det egentlige Ørretens Rike!

Flyteringens barndom
For dem som fortsatt ikke vet hva det er: En bellyboat, eller flytering som den kalles på norsk, er en lett oppblåsbar farkost som drives framover med svøm- meføtter. Du sitter inne i flyteringen, på et sete, med beina i vann. Helst kledd i vadere i våre kalde farvann.

Hvem som oppfant flyteringen er uvisst, men siden fiskere har måttet forholde seg til fisk utenfor kastehold siden tidenes morgen, kan vi anta at ideen er omtrent like gammel. Man tror at bildekket var en forutsetning for moderne flyteringer, men hjemmelagde flåter løser samme problem, om enn ikke med samme ande-aktige stil.

Store fluer – stor …
Nå svinser enorme vårfluer av arten Phryganea grandis rundt på vannet for å legge egg. Som motorbåter på størrelse med en barnefinger ploger de hit og dit ganske lenge, før noen av dem forsvinner i vak, dragsug og regelrette eksplosjonsartede ørretangrep.

De riktig store ørretene tar det med ro og siger bare opp bak insektene, før de nærmest inhalerer dem. I forhold til antall insekter er vakaktiviteten liten.

På fortommen sitter en Streaking Caddis, den klassiske hjortehårsflua som har så mange ørreter på samvittigheten.

Han glir lydløst ut mot de tunge vakene, fullstendig upåvirket av de mørke skyene i horisonten. De kommer nærmere og nærmere og snart kan vi høre en dyp buldring i det fjerne.

– Hei, skal du ikke komme deg i land? Du har en tre meter lang lynleder i hånda, roper jeg.

– Jo … Bare ett kast til!
Flua får ligge lenge. Merkelig lenge tenker jeg før jeg tramper litt for hardt på torvkanten jeg tenkte jeg skulle liste meg ut på. En diger plog farer utover. For en amatørtabbe! Jeg siger ned på kne. Da ser jeg at det piler myriader av marflo hit og dit.

– Jeg tror jeg har skjønt hvorfor de vaker så lite, roper jeg ut til kamikazefiskeren.

Nå mørkner det virkelig til på himmelen og akkurat i det jeg begynner å telle ned etter et lynnedslag forsvinner hjortehårsflua i et kraftig dragsug. Lynet slo ned omtrent fire kilometer unna og været er på vei mot oss. Nå er det noen som skjønner alvoret.

Hva ørreten tenker der den blir tauet bortover av noe som for den må se ut som verdens største andefugl, vet vi ikke. Men sjelden har en tokilos ørret blitt kjørt så hardt. I det han skal til å sette den ut protesterer jeg.

Protein er nøkkelen til alt
– Nå kakker du den fisken og tar den med hjem til kona. Vi har salt, og hun er i ferd med å tro det har klikka for deg siden vi slapp ut alle de fine røyene her om dagen.

– Men…

– Hør nå her. Du har nettopp overlevd en værtype som hvert år dreper titalls engelske sportsfiskere. De bruker riktignok enda lengre stenger, men dog. Se på den fisken. Den er jo perfekt. Dessuten vil jeg se hva den har spist. Jeg tipper den er rødere i kjøttet enn alle andre du har tatt i år.

Det kreves ikke mye overtalelse før fangstmannen våkner til liv. Sveins ørretfrøken er perfekt. Smørgul, tettprikket og med verdens minste hode i forhold til resten av kroppen.

En rask mageundersøkelse bekrefter mistanken; for hver vårflue har hun spist om- trent 50 marflo. Rogna er lite utviklet. Hun er 51 cm lang, veier to kilo på strømpelesten, og skal sannsynligvis ikke gyte i år. Kjøttfargen kan beskrives som sjokkrødoransje.

Min tur
Tordenværet drar over og avløses av den verste regnskuren denne som- meren. Vannet piskes opp og vakene gir seg. Etter en stund er det min tur. To fisker vaker utenfor et bekkeos, jeg kroker den minste av dem. Det er rart med det.

Etter å ha båret båten helt inn, ender vi ofte opp med å kaste inn mot land. Den tømmer nesten snella for backing, kjører seg fast i noen vannplanter og skremmer en gjedde rett før landing.

Det er en tordenørret, fire hekto tyngre enn den på to blank, og med like lite hode og bare en tanke lengre. Nok en hunnfisk. Var det selve alfahannen som hadde vaket like i nærheten? Vi skal uansett hjem og har tatt opp en fisk, så denne får gå etter en liten fotoseanse. To fisker på en dag, etter noen dager med nordavind og nullbett. Vi er uansett strålende fornøyd med snittvekta på 2,2 kg tørrflueørret …

Hva med neste år? Da skal storrøya som vaker midtfjords i det langgrunne vannet i grensefjellene til pers …

Strategi

Legg en plan før du sjøsetter deg. Se etter vak og sjekk vindretningen. Ørreten vaker ofte i vindkanter eller andre steder hvor maten kan samle seg. Klekker det en bestemt insektart kan de klekke i større mengder i noen områder. Bruk øya og bruk hue. Det er tungt å forflytte seg mot vinden i flytering.

Legg opp fisket slik at du kan sjøsette deg et sted hvor du kan fiske over flere gode plasser på et driv. Da kan du heller bruke svømmeføttene til å bremse farten hvis du syns du driver forbi for fort. Ikke kast på alt du ser hvis det betyr at du må kaste for ofte. Selv om fisken er mindre sky overfor flyteringer enn landfiskere, betyr ikke det at bølgene du lager når du kaster ikke gjør dem mistenksomme.

Har du lange forflytninger, kan du sette på en fortynget streamer som du sleper etter deg. Eller du kan bruke en diger Streaking Caddis til dette også. I litt bølger kan det være vel så effektivt. Puristene kan rynke så mye de vil på nesa over denne taktikken. Vi pragmatikere har det uansett mye morsommere.

Dette trenger du:

Flytering/pontongbåt/bellyboat

Skal den bæres langt, er det vår erfaring at det holder med en båt på to mann. Det blir kaldt i pustende vadere så lenge vannet holder ørretvennlige temperaturer, og du trenger pauser for å bli varm igjen. Da kan den ene fiske fra land, eller i innløpselva, mens den andre glir rundt på grunnene midtfjords.

For villmarksfiske er vekta vesentlig, men de aller minste båtene er ikke egnet for større vann hvor du må forflytte deg mye.

Svømmeføtter

Selv om de minste svømmeføttene er lette å bære, kan det lønne seg å investere i et par større. Du får en helt annen fart, og på større vann er det en fordel å kunne forflytte seg et stykke. Svømmeføtter beregnet for dykking kan brukes, men det er en fordel om du kan feste dem på vadeskoen. Da slipper du å ødelegge neoprensokkene når du skal til og fra bredden.

Vadere

Skal du fiske i sommertemperaturer, og samtidig gå langt innover vidda, er pustende vadere å foretrekke. Bruk gjerne ullstillongs og en tykk fleecebukse under. I mer sentrale strøk, i kaldere vann, eller hvis du har tilgang på motorisert transport kan neoprenvadere komme til sin rett. Du holder rett og slett ut mye lenger.

Sikkerhet

Gjør som vi sier, ikke som vi gjør: ikke fisk i tordenvær. Bruk alltid redningsvest og ikke fisk alene. Oppblåsbare redningsvester er glimrende. For øvrig er moderne flyteringer langt sikrere enn de gamle modifiserte traktordekkene.

Dagens båter har flere kamre, og det skal mye til at du ikke klarer å komme deg til land. Sjøørretfiskerne bruker gjerne større pontongbåter, med årer. De er langt sikrere og ikke minst kommer du deg så høyt over vannet at du ikke blir like kald. Hadde de ikke veid 25 kg eller mer, hadde de vært perfekte valg på store villmarksvann med dertil stor ørret.