Annonse
Mengden ettersøk etter rådyr som avsluttes uten at viltet finnes, øker.

Tema || Ettersøk på rådyr

– Vi tar ikke rådyras velferd på alvor

Noen har ettersøk som hobby, andre har ettersøk som livsstil. Nå roper Øyvind Juliussen varsku på vegne av rådyra.

Publisert

Det er bare å se på tallene! Det er ikke tvil om at vi i mindre grad lykkes med ettersøk på rådyr, uavhengig av om de er påkjørt eller påskutt, sier faggruppeleder for jakt, viltforvaltning og utmark Øyvind Juliussen i Skogkurs.

Tidligere var han en svært ivrig jeger og har nærmere 20 års erfaring med ettersøk. Nå har søket etter skadd vilt blitt både jobb og livsstil døgnet rundt for mannen som holder både foredrag og kurs om temaet fra nord til sør i landet.

Tallene han refererer til er henholdsvis den offisielle statistikken over antall påkjørte rådyr sammenstilt av Statistisk sentralbyrå (SSB) og tallene for offentlige ettersøk i Hjorteviltregisteret. Antall viltpåkjørsler har økt kraftig siden 2012. Årlig skjer det rundt 22 000 påkjørsler, hvorav mer enn 14 000 er rådyr.

– Ser du på kategorien «Ettersøk avsluttet – ikke funnet», har den økt dramatisk de siste ti-tolv årene. Det forteller noe om at vi bare ikke klarer å finne rådyrene. Da må vi spørre oss selv hva som er grunnen til det. Svaret er sammensatt.

Vi møter Øyvind Juliussen og Pan i Elverumskogene.

«Gikk sikkert bra»

Juliussen peker på variabel kompetanse blant landets 15 000 ettersøksekvipasjer, gammel sedvane og et regelverk han mener har vært tolket ulikt vedrørende bruken av løs hund på ettersøk.

Vi møter Juliussen i Elverum-skogene, der han betegnende nok trener klauvspor med unghunden Pan – en labrador fra lange ettersøkslinjer.

– Om rådyret ikke ligger dødt eller døende på stedet, vet vi at det fort kan bli vrient. Når rådyret ikke blir funnet, er det lett å tenke at det «sikkert gikk bra». Det er nettopp den holdningen vi må til livs. Dyrevelferd gjelder for all type vilt. Rådyret har nok dessverre litt lav verdi for mange, sier han.

Ettersøket ble avsluttet med dyret i sårleie, kun 50 meter fra vei. God dyrevelferd for viltet – som i dette tilfellet ikke ble støkket videre.

Mer presis rapportering

Juliussen legger til at han også ønsker et mer presist system for rapportering til Hjorteviltregisteret. Kategorien «Ettersøk avsluttet – ikke funnet», sier for lite. Om han fikk velge, burde det også føres en nasjonal statistikk på jaktettersøk.

– På den måten kan vi si noe om hvilke ettersøk som er vanskeligst, og dermed trene spesifikt på disse momentene for å løse flere ettersøk i framtiden.

«Ikke funnet»

Juliussen framhever at ettersøk på hjortevilt, særlig rådyr, raskt blir vanskeligere dersom dyret presses ut av sårleie.

– Det er sjelden vond vilje som fører til at dyr støkkes ut av sårleie, enten det dreier seg om jakt eller påkjørsel – folk vil bare fram for å sjekke. Men når dyret støkkes, vil det fylles med adrenalin og ta klovene fatt, sier han.

Rådyr går ofte i flokk. Hvis et dyr skades, trekker det ofte inn i tetta mens de andre dyrene vanligvis holder seg til sine trekkruter. Ettersøksekvipasjen må da skille på friskt og skadd dyr, noe som fort kan gi et krevende ettersøk, ifølge Juliussen:

– Selv om det må respekteres at ekvipasjen har gjort sitt beste, fører slike hendelser til langt større utfordringer for ettersøket som overtar stafettpinnen. Hvis man mislykkes, er det viktig å melde ifra og be om hjelp. Fokuset må legges på det skadde viltet, ikke på eget ego. Støkker en lite trent ekvipasje dyret ut av sårleiet uten å oppdage det, ender ettersøket ofte som «ikke funnet», understreker han.

– I ettersøksammenheng har rådyret dessverre lavere status enn hjort og elg, mener Øyvind Juliussen.
Beinbrudd på rådyr, et typisk tilfelle der Juliussen mener det er behov for å slippe hund under offentlig ettersøk.

Stålos, rådyr og avliving

Under den forrige viltloven, som nå er erstattet av den nye viltressursloven var det etter Miljødirektoratets tolkning i enkelte tilfeller lov å bruke en løs hund under både jaktlige og offentlige ettersøk for å stoppe et skadet dyr. Intensjonen har vært en stålos.

Som Jakt & Fiske har skrevet om tidligere, har dette skapt stor frustrasjon hos ettersøksjegere, da et rådyr «aldri» lar seg stille i en los. Når ettersøksjegeren eller fallviltmannskap da har latt hunden stanse og holde viltet med munnen for å kunne ta det igjen og avlive – har han eller hun egentlig brutt loven for å sikre viltets dyrevelferd.

Den 1. januar 2025 overtok Landbruksdirektoratet forvaltningen av jakta, og har naturlig nok vært tungt involvert i utarbeidelsen av både ny viltressurslov og forskriftsendringer som tilhører det nye lovverket.

– Et viktig poeng i den nye loven er å ha et tydeligere skille mellom jakt og ettersøk. I den nå oppdaterte utøvelsesforskriften framkommer det klart at det under jakt og jakthundtrening ikke er lov å bruke hunder som ved bitt holder, skader eller dreper vilt. Men når offentlige viltmyndigheter skal gjennomføre et offentlig ettersøk, kan de gjennom nye § 55 fravike dette dersom det er nødvendig for å gjenfinne og avlive det skadde dyret. Et offentlig ettersøk er ikke lenger jaktutøvelse, forklarer jurist Vegard Wist i Landbruksdirektoratet.

Tabellen viser antall forekomster av de ulike typene avslutning på offentlige ettersøk slik de rapporteres til Hjorteviltregisteret. Her fremkommer det tydelig at kategorien «Ettersøk avsluttet – ikke funnet» øker mest.
Tabellen viser antall viltpåkjørsler registret i SSB tilbake til 2010.

– Behovet for dyrevelferd er likt

Juliussen i Skogkurs har samme syn som Landbruksdirektoratet, og mener at offentlige fallviltmannskap nå har fått et entydig lovverk med de verktøyene som trengs for å kunne utøve dyrevelferdsmessige gode ettersøk.

– Dette har Skogkurs jobbet for i flere år. De som har gått en del rådyrettersøk vet at det skal veldig mye til for å stille et rådyr i los. Da må det dyret være riktig hardt skadd. Har vi for eksempel et beinskudd eller et beinbrudd, vet vi at det dyret ikke lar seg stille i los. Rådyr har rett og slett ikke den «mekanismen». Dette har vært en stor frustrasjon for ettersøksekvipasjer lenge!

Han framhever likevel at også jaktlige ettersøk bør få muligheten til å bruke slipphunder, forutsatt at ekvipasjene er kompetente til det.

– Kravet om viltets dyrevelferd er jo likt – uavhengig om det gjennomføres et jaktlig eller offentlig ettersøk, men det det bør absolutt være et krav om kompetanse for å kunne bruke slipphund, sier Juliussen

I sitt høringssvar på forskriftsendringer som skal følge den nye viltressursloven, fremmet også Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) samme syn.

Finnes ingen snarvei

Hunden kan tidligst godkjennes som ettersøkshund etter fylte ni måneder. Når hunden først er godkjent, stilles det ingen ytterligere krav.

– Når stor sett hvert jaktlag, særlig på Østlandet, har sin egen godkjente ettersøkshund, vil brorparten av disse ekvipasjene gå nokså få ettersøk i løpet av livet. Da har de ikke mulighet til å bli gode, påpeker Juliussen, som mener de som ikke trener hunden aktivt etter godkjenning, heller bør inngå avtaler med dedikerte ekvipasjer – som for eksempel via ettersøksringer.

– Jeg forstår at et jaktlag gjerne vil ha egne ettersøkshunder, men vi må sette dyrevelferden høyere enn vår egen stolthet. Jeg tror det bør satses mer på de mest engasjerte ekvipasjene. Uansett hva du vil bli god på, kreves det prioriteringer og mye trening. Slik er det også med ettersøk. Det forutsetter mye mer momenttrening enn mange er klar over. I tillegg må man gå mange ettersøk for å høste praktisk erfaring. Det finnes ingen snarveier, sier han.

Det firbeinte verktøyet

Juliussen har kommet til sin kjepphest, bruk av rett hund til rett type ettersøk.

– Vi må skille på oppgavene, en slipphund kan være en hund som stiller viltarter som lar seg stille i los, som elg, hjort og villsvin. Typiske eksempler kan da være elghundraser, bayersk viltsporhund og hanoveransk viltsporhund. Men når det gjelder et rådyr som ikke lar seg stille i los, trenger vi raser som kan ta igjen viltet og holde eller avlive det effektivt.

– Mener du at en ettersøkshund faktisk skal kunne avlive et vilt?

– Om viltet er skadet, så skylder vi viltet at vi gjør så gode ettersøk som mulig. Om vi under et rådyrettersøk støkker dyret ut av sårleie uten at vi får avlivet det, så vet vi at vi ofte mislykkes om vi kun sporer etter med hund i band. Vi avslutter altså ettersøket selv om dyret er skadet fordi vi ikke klarer å komme innpå det. Dyret kan da gå i alt fra timer til dager eller uker før det kanskje dør av skadene sine.

Juliussen mener det i slike situasjoner er bedre å slippe en spesialisert hund idet rådyret forlater sårleiet.

– Om hunden som da tar igjen rådyret kan avlive det effektivt i stedet for å holde det til hundefører kommer, er det min holdning at dette gir desidert minst lidelse for viltet. Det kan være at vi mennesker synes dette høres voldsomt ut, men det er viktig at vi gjør det som er best for viltet. Men det forutsetter høy kunnskap hos både fører og hund, og at disse hundene ikke brukes til ordinær jakt, sier han.

Juliussen trekker fram raser som vorsteher, labrador, münsterländer eller wachtelhund som eksempler til sistnevnte bruk.

– Norge er annerledeslandet på ettersøk

Øyvind Juliussen viser også til hvordan dette gjøres i andre land.

– Norge er annerledeslandet. I våre naboland er det tillatt å bruke slipphunder som avfanger viltet. Lidelsene til viltet skal avsluttes så raskt som mulig.

– Hvordan mener du den norske ettersøksmodellen fungerer?

– Noen steder veldig bra, andre steder dårlig. Fallviltordningen, med kommunene som ansvarlig myndighet, fungerer i utgangspunktet godt – bortsett fra finansieringsmodellen. Kostnadene bør dekkes av de som forvolder skaden, som veieier, Bane NOR eller staten, og ikke kommunene.

Ettersøksekvipasjene i Norge går for få ettersøk, mener Øyvind Juliussen.

Sverige: Fritt fram

I Sverige er det storviltjegerne/jaktlagene som er ansvarlig for å ha en ettersøkshund tilgjengelig på skuddplass innen to timer. Ved viltpåkjørsler er det politimyndigheten som har ansvaret for organiseringen.

Jägareförbundet tilbyr ettersøksassistanse i noen län, samt at de har en koordineringsrolle ved viltpåkjørsler.

– Alle som utfører ettersøk kan bruke hunden løs, noe som er en forutsetning for å lykkes. Ettersøkshunder skal være «særskilt tränad» i å spore opp skadd vilt. Det inkluderer både spor- og løshundarbeid, skriver ettersøksansvarlig Jesper Einarsson i Jägareförbundet i en e-post til Jakt & Fiske.

Egnede løse ettersøkshunder kan benyttes hele året for å stoppe eller avlive viltet. Viltets lidelser skal avsluttes så raskt som mulig. Å slippe kortbeinte drivende hunder er derimot forbudt. Svenskene mener kortbeinte hunder er uegnet fordi de ikke har den fysiske forutsetningen for å stoppe eller avlive skadd vilt.

– Hunden kan avlive ved behov

Danske jegere skal gjennomføre ettersøk innenfor seks timers dagslys etter påskyting under jakt. Finnes ikke dyret innenfor denne tiden, skal de hente inn en legitimert ekvipasje oppført i landets schweisshundregister. Her skilles det mellom jaktettersøk og trafikkettersøk, skriver Lea Maria Nissen fra Naturstyrelsen Blåvandshuk i Danmark i en e-post til Jakt & Fiske.

– Det gjøres fordi hundeførerne får kjøregodtgjørelse refundert fra Naturstyrelsen når det er trafikkettersøk, og direkte fra jegeren ved jaktettersøk. Dessuten er jaktettersøk omfattet av jaktlovgivningen, noe trafikkettersøk ikke er.

Alle godkjente schweisshundeførere har mulighet til å slippe hunden, men kun når omstendighetene taler for det. Både sikkerheten og det faglige må overveies. Hundeførere oppfordres til å ha hunden i bånd i så stor grad som mulig.

– Hunden kan ta livet av viltet. Dette vil typisk være i tilfeller der hunden jager det skadde dyret videre. Hvis hundefører er tett på, vil han kunne bruke kniv for å avlive det skadde viltet, skriver hun.

Derimot får danske ettersøksekvipasjer ikke lov til å bruke termisk utstyr for å gjenfinne viltet.

Powered by Labrador CMS