Om blåbær og blanke øyne

Mye av jaktmotstanden i samfunnet er drevet av følelser. Det er ikke vanskelig å forstå empatien med vakre dyr som ender livet i møte med en kule. Og jo vakrere dyr, desto større er motstanden. 

I Walt Disneys animasjonsfilm Bambi fra 1942, blir som kjent moren skutt. Få andre filmer har hatt større innflytelse i å spre antropomorfismen, altså det å tillegge dyr menneskelige egenskaper som følelser, tanker og moral.

Evner vi å sette oss inn i dyrets sted, er det også lettere å føle medlidenhet. Dette blir særlig tydelig i motstand mot jakt på rovdyr. Også hjortedyr vekker en appell til empati, selv om vi lettere aksepterer behovet for å holde bestanden under kontroll, gjerne for dyrenes egen velferd. 

Når vi betrakter felling av dyr som likner mindre på oss, slik som fugl, er det lettere å ta avstand fra følelsen. Skal vi knekke nakken på en fisk, blir det enda vanskeligere å sette seg inn i dyrets følelser, og empatien synker ytterligere.

Jeg har en utdannelse i biologi med fordypning i botanikk (av alle ting). Det har også gitt meg et annet perspektiv på det å ta liv. Jeg prediker til mine barn at det er naturlig både å jakte, fiske og hyppe poteter, fordi man bare kan spise noe som har levd. 

Det jeg vil formidle til dem, er at all mat har vært levende. Alt vi spiser har hentet sin energi fra sollyset, enten direkte gjennom fotosyntesen i salatbladene, eller indirekte når hjorten har beitet graset.

For meg er det et kunstig skille å si at dyr lever, mens så ikke er tilfelle med planter. De ulike livsformene på jorda er alle på hver sin unike måte levende organismer. Mine barn tror jeg tuller når jeg sier at gulrøttene er like levende som fisken i elva. 

For meg handler det om respekt. Hvis jeg skyter en reinsbukk, er det lett å synes synd på den. Jeg føler selv respekt for å ta det livet, men jeg vil hevde at vi skal ha like mye respekt for dvergbjørka som bukken hviler på.

Filosofen Arne Næss snakket om respekt for alt liv i sin lære om økosofi. Det er et livssyn som blant annet plasserer mennesket som en likeverdig del av naturen i økosystemet, og der alt liv har like stor rett til å utfolde seg. 

Et av grunnprinsippene i denne læren, er at alt liv har en verdi i seg selv, helt ned til den minste mikrobe. Prinsippet er også grunnlaget for engasjement i mange miljøorganisasjoner. 

Jeg tenker at dette helhetlige synet er noe vi burde ha klarere for oss i vår omgang med natur. Prinsippet er ikke ment å trekke menneskeverdet ned, men snarere anerkjenne alt liv vi deler jorda med.

Fra et menneskelig perspektiv er det vanlig å skille mellom livet til planter og dyr. Det ligger i vår natur å plassere ting i grupper, og disse gruppene blir ofte basert på likhet. Siden planter fungerer på en helt annen måte enn oss selv, er det fort gjort å bedømme (eller dømme) dem som ikke-levende, og dermed ikke noe vi trenger å ha medlidenhet med. 

Men selv om ikke potetene skriker når de trekkes opp av jorda, er de fremdeles en del av en levende organisme. Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan planter har det, men en del planter har faktisk en form for kommunikasjon. 

Når de beites, aktiverer de et kjemisk forsvar og produserer beitehemmende stoffer som skal gjøre dem mindre attraktive for beitedyrene. En del planter kan reagere på naboenes forsvar, og øke produksjonen av slike kjemikalier før de selv blir beitet. 

Kanskje enkelt, men det er likevel en form for kommunikasjon. Selv om noen livsformer kan være vanskelige å forstå, fortjener de å respekteres for det livet de representerer – i samspill med andre arter.

Det Bambi-polariserte perspektivet kan også spille inn i forhold til naturtapet, som er en av vår tids største utfordringer. Vi har lett for å fokusere på enkeltarter når vi prøver å begrunne naturens verneverdier. 

Men det er ikke bare rådyrene som blir borte når 100-meterskogen bygges ned. Vi bør ha medlidenhet med alt som lever der, helt ned til de minste insektene. Til sammen utgjør de det økosystemet vi opplever som natur, som er en forutsetning for at våre yndlinger blant dem skal få leve.

Det høres kanskje ut som om jeg ikke vil trø i graset. Perspektivet er snarere at jeg høster en hjortekalv like gjerne som en gjedde, til tross for ganske ulik bambifaktor og avstand i levevis. Og jeg passer på å være takknemlig også overfor einerbusken jeg kutter bar av for å røyke kjøttet. 

Ved å respektere alt liv på lik linje som meg selv, føler jeg stor takknemlighet enten jeg plukker blåbær, fisker bekkørret eller jakter villrein. Vi er alle en del av økosystemet og bidrar til å holde livshjulet i gang. 

Det er ikke feil å ha medlidenhet for store, blanke øyne. Men det er viktig også å se helheten og vise respekt for alle delene av landskapet som utgjør den naturen vi ikke kan leve uten.