Tommelen ned for drivende hund ved lisens­felling av bjørn

Det har i flere år pågått en debatt om hvorvidt løs, på drevet halsende hund (typisk støver eller plotthund, såkalt drivende hunder) bør tillates brukt til lisensfelling og skadefelling av bjørn i Norge. Klima- og miljødepartementet (KLD) har derfor bedt Miljødirektoratet komme med en faglig anbefaling. Den var klar 15. juni i år, og taler ikke for en endring av regelverket.

Flere miljøer, deriblant NJFF, har pekt på at bruk av løs, på drevet halsende hund, vil være et kjærkomment verktøy for å effektivisere uttak av bjørn ved lisensfelling og skadefelling, og viser blant annet til svært positive erfaringer fra Sverige, hvor denne hundetypen i stor grad benyttes under ordinær bjørnejakt.

Miljødirektoratet mener imidlertid at eventuelle fordeler på norsk side er uklare, og at dagens regelverk, som blant annet tillater bruk av spisshund, ikke er til hinder for effektiv skadefelling og lisensfelling av bjørn.

– Mangler faglig grunnlag

«Sett i lys av de påviste belastninger og utfordringer med regulering/håndheving, veier tydelige ulemper tyngre enn uklare eller marginale fordeler.» skriver Miljødirektoratet i sin anbefaling til KLD.

For å belyse problemstillingene og forbedre beslutningsgrunnlaget, har Miljødirektoratet finansiert en flerårig undersøkelse knyttet til bruken av løs, på drevet halsende hund ved jakt/felling av bjørn (NINA rapport 1501, Jaktforsøk på brunbjørn med hund). Rapporten forelå i mai i år. Hensikten med studien har vært å foreta en sammenlignende analyse av ulike hundekonstellasjoner, slik at bruken av løs, på drevet halsende hunder kunne vurderes opp mot tradisjonell jakt med bruk av spisshunder.

Undersøkelsen står sentralt i Miljødirektoratets argumentasjon for ikke å anbefale en generell åpning for bruk av løs, på drevet halsende hund ved uttak av bjørn. Dette er svært betenkelig, mener jaktkonsulent Roar Lundby i NJFF.

– Miljødirektoratet vektlegger NINA-rapporten langt mer enn det er faglig grunnlag for. Det eneste NINA i realiteten våger å konkludere med, er at jaktforsøk med to støverhunder har generelt en tendens til å resultere i større fysiologiske belastninger enn et jaktforsøk med én spisshund. Men leser man resultatene, ser man at to hunder – uansett rase – stresser bjørnen mer enn én hund. Dermed virker konklusjonen veldig rar. Likevel er NINA tydelig på at datagrunnlaget ikke er godt nok til å konkludere ytterligere. Da er det jo rart at Miljødirektoratet mener rapporten gir et tilstrekkelig godt grunnlag for forvaltningsmessige vurderinger, sier han.

Jakt & Fiske har lest NINA-rapporten, her heter det blant annet at.

«De fleste sammenligningene av jaktforsøk med forskjellig hundetyper og antall var derimot ikke statistisk signifikante, sannsynligvis pga. lavt og ubalansert utvalg. Det er derfor nødvendig med flere jaktforsøk og bedre balanse i antallet jaktforsøk før man kan konkludere med sikkerhet at det er klare forskjeller i fysiologisk belastning (for bjørnen, red anm.).»

I anbefalingen til KLD, skriver Miljødirektoratet at:

«Samlet sett vurderer likevel Miljødirektoratet at resultatene som fremkommer gir et tilstrekkelig godt grunnlag for en forvaltningsmessig vurdering av en eventuell revisjon av regelverket.»

Ser ikke logikken

I sin anbefaling til KLD, skriver Miljødirektoratet også at overføringsverdien fra Sverige er begrenset:

«Sverige har en vesentlig høyere bestand og tetthet av bjørn, noe som blant annet resulterer i bedre mulighet for trening av hund og profesjonalisering av bjørnejegere. Andre forhold som også har betydning for gjennomføring av bjørnejakten i Sverige er at det er et godt utbygd nett av åpne skogsbilveier, og at det er begrenset med beitedyr i utmark.»

Videre heter det at:

«Det er ikke realistisk med dagens tetthet av bjørn i Norge at vi kan etablere og opprettholde tilsvarende ferdigheter/erfaring på hunder i Norge, særlig ikke blant flere ulike ekvipasjer. Dette ville føre til svært få treningstilfeller per ekvipasje, eller en vesentlig belastning for de fåtall bjørner med fast forekomst i landet. De sikreste treningstilfellene ville være innenfor forvaltningsområdene for bjørn, hvor risikoen for forstyrrelse av binner med unger også ville være tilstede. Ved å benytte erfaringer fra Sverige og treningsmuligheter der, kan det imidlertid over tid utvikles eller utnyttes et fåtall ekvipasjer som gir økt effektivitet i skadefellingsforsøk i Norge.»

Dette får Lundby til å riste på hodet.

– Det er vanskelig å se logikken i argumentasjonen. Svenskene går ikke ut og slipper hundene på måfå når de jakter bjørn, de jakter på konkrete individer. Det samme gjør man i Norge. Hva angår trening av hunder, peker Miljødirektoratet på en mulig risiko for å forstyrre binne med unger dersom man skal trene hundene der det er mest bjørn i Norge, altså innenfor forvaltningsområdene. Derfor anbefaler de at eventuell trening bør skje i Sverige, som om man ikke vil stå overfor den samme problemstillingen der. Der finnes det jo binner med unger i hele bjørnens utbredelsesområde. Hvordan har man kommet fram til at det er greit å trene der, men ikke her? Det virker veldig rart, sier Lundby.

Båndtvangsproblematikk

Miljødirektoratet peker også på at bruk av løse hunder i båndtvangsperioden kan påføre skade på beitedyr og annet vilt, og derfor må tillegges vekt. NJFFs jaktkonsulent har problemer med å forstå hvorfor dette trekkes inn i denne sammenhengen.

– Det er kommunene, ikke Miljødirektoratet, som ut fra en totalvurdering gir en eventuell dispensasjon fra båndtvangsbestemmelsene, og det gis allerede dispensasjon for bruk av løs spisshund under skadefelling av bjørn, ulv og jerv i dag. Etter mange år med aversjonsdressur, er det ingen ting som tyder på at det er vanskeligere å få en støver sauerein, enn en spisshund. Kanskje tvert imot.

Forvirrende

Roar Lundby sier han har problemer med å finne argumenter i Miljødirektoratets faglige vurdering, som holder vann.

– Det hele framstår svært forvirrende. For å underbygge en etisk argumentasjonsrekke, trekkes det også paralleller til hunder som selvstendig skal avlive viltet, vårjakt på bjørn, fangst med fotsakser og bruk av gift. Det er mildt sagt søkt, og har ingen ting med saken å gjøre. Det virker som om man har rasket sammen alt mulig rart i håp om at mange dårlige argumenter vil veie opp for at man ikke har noen gode.

Lokal involvering

I sin anbefaling til KLD, peker Miljødirektoratet på at Statens naturoppsyn (SNO) har mulighet til å benytte løse hunder i skadefellingsforsøk, og at dette anses tilstrekkelig for ivareta behov i framtiden.

«SNOs personell har den beste kompetansen til å vurdere når slike hunder er et egnet virkemiddel, samtidig som norske forhold med lav forekomst av bjørn tilsier at det er mest effektivt å tilrettelegge for et mindre antall profesjonelle ekvipasjer som oppnår og opprettholder et solid nivå. Opptrening av slike er etablert både i privat regi og i regi av Statens naturoppsyn.

Det vises videre til etablerte unntak knyttet til bruk av løs, på drevet halsende hund ved skadefelling av ulv.

«Vi ser ut fra dette ikke behov for en generell tillatelse til løs, på drevet halsende hunder under skadefelling eller lisensfelling på store rovdyr i Norge.»

Lundby mener denne formuleringen viser at Miljødirektoratet allerede har bestemt seg for hva man skal mene om bruk av drivende hund på samtlige av de store rovdyrene.

– Det er svært betenkelig, når vi vet at Klima- og miljødepartementet også har bedt Miljødirektoratet om en faglig anbefaling knyttet til bruk av drivende hund ved uttak av ulv. Her skulle skadefellingssesongen 2018 være en viktig del av grunnlaget. Sesongen var bare så vidt i gang da denne anbefalingen ble skrevet.

NJFF mener også det er svært uheldig med en spesialisering av offentlige jegere, som skal kunne bruke de virkemidlene og hundene de ønsker.

– Lokale jegere med sin lokalkunnskap er ofte avgjørende for en effektiv lisensfelling. Det er også godt dokumentert at stor grad av lokal involvering virker konfliktdempende. Hvorfor skal man da bruke offentlige ressurser på dette? spør Lundby.

– Svært viktig verktøy

Ifølge NJFF er det ikke er noe som tilsier at det vil være uklokt med en permanent endring i lovverket, som gir adgang til å bruke løs, på drevet halsende hund til både lisensfelling og skadefelling av alle de store rovdyr i Norge.

– Miljødirektoratet problematiserer at denne typen hunder har et annet drevsett enn spisshunder, men det er jo hele poenget. De er gode til å ta kalde spor og de er gode til å holde seg til sporet over lang tid. Disse egenskapene vil også bidra til å gjøre lisensfellingen av jerv og ulv langt mer effektiv. I dag ser vi at man i stor grad er avhengig av sporsnø for å lykkes med lisensfelling av ulv, men i flere av de aktuelle regionene kan man ikke regne med sporsnø i fellingsperioden, poengterer han.

For bjørn taler erfaringer fra Sverige sitt tydelige språk, ifølge Lundby:

– Der har jegerne mulighet til å velge de hundene de til enhver tid mener er best egnet, det har beviselig gjort jakta mer effektiv. At det gis få tillatelse til lisensfellinger av bjørn i Norge, bør ikke tale for at det ikke skal være lov å felle disse på en effektiv måte ved hjelp av dyktige hunder.

Effektivitet

Vil man snakke om effektivitet i dag, mener Lundby det bare er å se på antall skadefellingstillatelser som blir gitt hvert år:

– Det er ikke mange prosent av disse som blir effektuert. Løs, på drevet halsende hund er et velprøvd og på alle måter etisk forsvarlig verktøy som vil kunne bidra til å endre på dette, avslutter han.