Annonse

Elgammunisjon

Magnum-mysteriet

Elgen ble felt med .375 H&H Magnum. Den gikk ca. 50 meter etter lungeskudd.

Mange storviltjegere sverger til grovt skyts på elgen. De synes å mene at det blir mer elg av større munning. Men er disse gulrøttene av noen patroner egentlig nødvendige i den norske elgskogen?

Publisert

Denne artikkelen er over ett år gammel.

Den jevne magnum­skytter håndterer sin børse vel så godt som jegeren med kun de obligatoriske trenings­skuddene i sin 6,5mm.

Skal man ta en nøktern vurdering, kan den mer enn hundre år gamle 6,5x55 gjøre jobben på alt jaktbart vilt i Norge. Den er flattskytende nok til forsvar­lige jakthold, og den kan brukes på alt matvilt.

At den benyttes på alt fra rype til elg er et godt skussmål for en allsidig patron. Enkelte hevder at den er litt i minste laget til elgen, men så lenge den er i stand til å gjennomskyte en voksen elg med riktig kule, bør den definitivt holde mål.

Dessuten er den godkjent av myndighetene til formålet. De fleste jegere kan klare å håndtere rekylen fra en slik patron, og det hev­des at mange skyter bedre nettopp på grunn av den milde rekylen.

Med en godt plassert kule fra en seksoge­nhalv, har selv ikke storoksen noen annen mulighet enn å gi opp. Som på all annen jakt er det førsteskuddet som bør telle, og da er forsvarlig hold på dyr i ro første bud.

Bedre biff?
Hvilke grunner er det igjen som rettfer­diggjør magnumklanens hang til grove smell? Direktoratet for naturforvaltning slo i sitt følgeskriv til jegeravgiften «Skitt jakt» 2007 fast at grove kalibre gir bedre kjøttkvalitet.

Begrunnelsen var at viltet går kortere etter treff av grovt skyts, dermed rekker det ikke å produsere så mye adrenalin før døden inntreffer. Nå er det ikke adrenalinet selv som gir redusert kjøttkvalitet, men opphopningen av melkesyre i muskler som jobber hardere enn oksygentilfør­ selen kan hanskes med.

Det mangler imidlertid undersøkelser som fortel­ler hvorvidt kjøttkvaliteten forringes proporsjonalt med avstanden elgen tilbakelegger etter et skudd. Trolig har det mer å si for kjøttkvaliteten om elgen er støkket før skuddet eller ikke. I og med at de fleste elglag bruker hund under jakten, vil derfor kuledia­meteren være av minimal betydning.

At man ønsker seg et kaliber som ikke påvirkes av kvist og greiner i kulebanen er vel og bra, men på før­steskuddet skal man ideelt sett kunne ha kontroll over slike hindringer ved å holde tilbake urene skudd. Selv grove kuler endrer retning ved treff i kvist, så det er ikke fritt fram for kanonene heller.

Om elgen står kinkig til, kan et kraftig kaliber gjøre jobben likevel, men i henhold til den såkalte elgklok­ka blir treffområdet kraftig redusert når dyret vinkler. Dessuten blir det en møkkajobb å vomme ut en elg skutt på langs. Kula har da gjerne passert bukhulen på sin ferd langs dyrets leng­deakse og stelt til et uryddig slakt.

Nødvendighet vs lidenskap
Er det da ingen gode argumenter for å ta med afrikabørsa på jakt i elgsko­gen? Jo, men da må vi først skille mel­lom hva som er nødvendig og hva som er mulig.

Det nødvendige er et snevert begrep. Det er ikke nødvendig med mer enn én rifle i kaliber 6,5 til rifle­ jakt i Skandinavia. Den kan utføre en tilfredsstillende jobb i de aller fleste situasjoner. Den dekker det fysiske behovet for et verktøy til det arbeidet som skal utføres.

Det er akkurat her vi må skille. For det er farlig å se på vår lidenskap for jakt med nødvendighe­tens briller. Da kan vi få et forklaringsproblem. Vi må ha klart for oss at jakt er en interesse, hobby og livsstil som griper dypt inn i livene våre på flere områder.

Den styrer jegerens liv i langt større grad enn det som er nødvendig. Derfor er det viktig å se ut over det nødvendige for hvilke andre behov rifla skal fylle. For mange jegere er børsa det viktigste symbolet på deres lidenskap, og sansen for jaktvåpenets finesser og detaljer får stor betydning innenfor interessefeltet.

Den blir en del av deres identitetsbygning og er meningsbærende for deres syn på sin plass i samfunnet. Derfor er valg av jaktvåpen og kaliber også en sak som handler mer om interesse og lidenskap enn om nødvendighet.

Hvis vi stiller alle kalibre som tilfredsstiller kravet til storviltjakt etter hverandre, blir det en overraskende lang rekke. Og de utgjør en glidende jevn stigning i energi og diameter, der hver og en skiller seg lite fra de nærstående kalibrene.

Hvor skal vi sette nødvendighetens grense? Kan en elg bli for død? Noen få, heldige jegere har gjennom sitt lensmanns­kontor fått kjøpetillatelse på 50 BMG (12,7 mm luftvernkanon) til storviltjakt.

De bruker ikke patroner i brusflaske­størrelse fordi det er nødvendig, men fordi de har en levende interesse for det. For grovt? Elgen merker ikke for­ skjell, og jegeren slipper selvfølgelig bare ansvarlige skudd med sikker bak­ grunn. Det er en forpliktelse uansett hva vi skyter med.

To elgpatroner, 6,5x55 og .375 H&H Magnum. Om noen skulle være i tvil, står magnumen til høyre.

Grov presisjon
Hvilke kalibre er det mulig å bruke til elgjakt? Dette står mer fram som et spørsmål om hva som er praktisk. Det hevdes ofte at man skyter bedre med standardkalibrene enn de grove på grunn av stygg rekyl.

Når skyt­teren venter seg et spark i kroppen, er det fort gjort å utvikle avtrekksfeil som blunking og napp i avtrekket. Men dette er fullt mulig å trene vekk. Mange jegere skyter uforskammet godt med sine grovkalibrete rifler. I utgangspunktet velger man gjerne et uvanlig kaliber ut fra interesse for jaktvåpen, og derfor blir det gjerne mange turer på skytebanen også.

Noen synes til og med sparket og drønnet er en viktig del av skyteopplevelsen. De synes rett og slett det er moro, og den følelsen sorterer under generell jaktinteresse.

Den jevne magnumskytter håndterer gjerne sin børse vel så godt som jege­ren med kun de obligatoriske trenings­ skuddene i sin seksogenhalv. Det er jegerens ansvar å bestå storviltprøven, og det lar seg gjøre med alle kalibre. Uansett kaliber kreves det trening for å bli en stødig skytter.

En personlig sak
Magnumskyttere samler gjerne febrilsk opp tomhylsene sine. Hjemmelading er for mange en del av den totale jaktopplevelsen, og det bidrar til økt fokus på og kunnskap om skytingen. En annen kvalitet er å sitte hjemme foran peisen en mørk desemberkveld og stryke over svulmende kammer og tykk rekylkappe mens man drømmer om varmeflimmeret på Afrikas sletter.

I slike stunder er det også at lekker gravyr og flammende valnøtt kommer til sin rett. Så blir det også en ekstra dimensjon å nedlegge rådyr med .375 H&H magnum når slike drømmer lurer i bakhodet.

Det som framstår som et problem, er kanskje at man må fabrikkere unn­skyldninger for å jakte med kaliber .580 Knockdown Magnum. Slike valg er en personlig sak, og burde være like fritt som hvilket merke av våpen man kjøper.

Med innføringen av den nye våpen­forskriften kan den vanlige jeger kunne inkludere en grov tut i sin garderobe av fordomsfrie våpen.

Powered by Labrador CMS