Er sjøørreten endelig ute av laksens skygge?

Ulrich Pulg i NORCE LFI hang utvilsomt bjella på katten under den store sjøørretkonferansen i Trondheim i slutten av januar. Han påpekte også at selv om vi ikke har gytebestandsmål for sjøørreten, er det fullt mulig å ta grep som gjør at bestandene kan bygge seg opp.

– Lakselusa er og blir sjøørretens hovedutfordring, og luspresset vil øke. Den sektordelte forvaltningen vi har i dag, mellom ferskvann og saltvann, er svært uheldig. I elv er sjøørretfiske strengt regulert, i sjøen er det tilnærmet fritt fram. Vi må over på helhetlig forvaltning av sjøørreten, sa Pulg.

Utfordringen er selvsagt at kjøttvekta rår. Villaksen representerer langt større økonomiske verdier enn sjøørreten i våre anadrome vassdrag – og har alltid stukket av med mesteparten av pengene og oppmerksomheten.

Stort engasjement
Sjøørretkonferansen var likevel ikke noe gravøl. Mer enn 300 sportsfiskere, grunneiere, forskere og forvaltere på plass, kan tolkes som at sjøørreten, som i et allmennhetsperspektiv er en langt viktigere sportsfisk enn laksen, ikke minst i sjøen, er i ferd med å få den oppmerksomheten den fortjener.

Bare i Oslofjorden er det 10 000 dedikerte sjøørretfiskere. At det forskes og tas masteroppgaver over en lav sko på sjøørret, kan også tolkes som et tegn på økende bevisstgjøring og engasjement.

Revolusjon
Flesteparten av foredragene under konferansen, mer enn 40 i tallet i løpet av to dager, tok for seg restaurering av sjøørretbekker, ulike habitattiltak, sjøørretens vandrings- mønster og utfordringer, overlevelse i elv og sjø, og lakselusproblematikken.

Små akustiske sendere, som fanges opp av lyttebøyer, gjør at våre dagers fiskeforskere kan overvåke fisk på individnivå – en liten revolusjon med hensyn til kunnskap om sjøørretens atferd i elv og sjø gjennom året.

Men skal vi gjenreise sjøørretbestandene må kunnskapen omsettes i handling, som Ulrich Pulg var svært tydelig på. Sjøørreten trenger modige forvaltningsgrep, og den trenger det nå. Lokal involvering og engasjement er i så måte helt avgjørende.

Villaksens år ligger bak oss. Er det sjøørretens tur ved neste korsvei?

Sjøørretstammene våre:

Fra himmel til helvete

Nesten samtlige sjøørretelver verdt et besøk, befinner seg nord for polarsirkelen. På Vestlandet er sjøørretstammene i elendig forfatning.

Med få unntak finner du våre beste sjøørretelver i Nordland, Troms og Finnmark. Det framgår av en fersk rapport fra Vitenskapelig råd for lakeforvaltning, som har klassifisert tilstanden for 430 av landets sjøørretbestander.

Altaelva i Finnmark er mer enn en berømt storlaksdestinasjon, elva kan også slå i bordet med en svært god bestand av sjøørret. Toppscore er for øyeblikket kun tildelt åtte elver på landsbasis, fem av dem ligger i Finnmark. Foruten Alta gjelder dette Halselva, Komagelva, Vesterelva i Nesseby og Karpelva.

Sjøørretbestanden i 20 av de øvrige Finnmarkselvene klassifiseres som god. Det gjelder blant annet Tana, Lakselva i Porsanger, Stabburselva, Børselva og Repparfjordelva (se figur 1).

Moderat
Også det store Målselvvassdraget i Troms, og det beskjedne Grasmyrvassdraget, er tildelt beste klassifisering, mens sjøørretbestanden i 19 andre elver er vurdert som god.

Finnmark og Troms er den regionen hvor våre sjøørretstammer er i klart best forfatning.

Nordland er fylket med flest sjøørretelver (90). Halvparten av dem har sjøørretstammer midt på treet (moderat tilstand). Det gjelder blant annet sjøørreten i Saltdalselva, Beiarelva og Vefsna.

25 av elvene er i dårlig forfatning, mens kun 17 elver får godkjent. Tilstanden i Ranaelva er vurdert som svært dårlig.

Dårlig tilstand
Status for sjøørretstammene i Trøndelag er også trist lesning. Bestanden i Namsen, Stjørdalselva, Gaula og Orkla, er alle vurdert som dårlig. I den kategorien befinner også 33 av fylkets totalt 77 elver seg. 27 av dem har en moderat bestand. Kun i fire elver beskrives bestandssituasjonen som god.

Den negative trenden forsterker seg ytterligere i Møre og Romsdal. Her er 12 av elvene i svært dårlig forfatning, deriblant Surna på Nordmøre og Driva i Sunndalen. 23 av i alt 68 vassdrag havner i kurven dårlig. Her slår også lakselusa inn for fullt.

Svart i vest
Det gjelder i like stor grad Vestland (Sogn og Fjordane og Hordaland), hvor det er tilnærmet svarte natta for sjøørretbestandene. Av 34 elver i Sogn og Fjordane er det kun tre som kan vise til en god sjøørretbestand, flesteparten av de øvrig har enten en dårlig eller svært dårlig bestandstilstand. Det er også situasjonen i elvene i Hordaland.

Også i Rogaland sørger høye konsentrasjoner av lakselus for å holde sjøørretstammene i kjelleren, til tross for at bestanden i Lyseelva i Forsand er vurdert som svært god. Men en enslig svale gjør ingen sommer.

På Sørlandet og i Oslo-fjordbassenget er det større sprik, fra gode sjøørretbestander i Mandalselva, Tovdalselva og Enningdalselva, til moderate bestander i Otra, Numedalslågen og Drammenselva.

Høyere lusedødelighet enn antatt

Forsøk i laboratoriet har lenge vist at lakselusa i store mengder er dødelig for sjøørreten. Likevel er det en utfordring å kvantifisere effekten av lakselus på sjøørret i naturen. Rosa På sjøørretkonferansen i Trondheim presenterte Maria Serra-Llinares et felteksperiment hvor man sammenlignet luseinfisert med ikke-infisert sjøørret. Den ikke-infiserte sjøørreten brukte ca. 100 dager i saltvann, mens den luseinfiserte brukte kun 18 dager og helt andre områder i fjorden.
– Dødeligheten var høyere enn vi trodde. Det var overraskende, sier Rosa Maria Serra-Llinares.

Dødelig lakselus

Sjøørretrapporten konkluderer med at store tettheter av lakselus i fjordene er den enkeltfaktoren som er mest til skade for våre sjøørretbestander, både ut fra antallet bestander som er rammet, og lusas betydning for den enkelte bestands størrelse.

Vannkraftregulering og landbruksaktivitet har også en stor negativ effekt på mange sjøørretstammer, fulgt av samferdsel (veikryssinger) og arealinngrep. Som en følge av dette, er sjøørreten for tiden fredet i 109 av de 430 undersøkte elvene.