Annonse

Fenomenet Julius Ytteborg

Julius Ytteborg var blant 1900-tallets mest markante fluefiskere i Norge. Snart 100 år etter hans fødsel, huskes pioneren for sin allsidighet, skarpe penn og rekordstore sik fra Galten i Engerdal.

Morten Harangen Tekst
Publisert

Denne artikkelen er over ett år gammel.

Den gamle mannen gjør et nytt kast. Flua lander i strømvirvlene, før den forsvinner ned i dypet. Julius Ytteborg følger lina med blikket, og venter på draget. Men laksen i Drammenselva er i det vriene hjørnet. Responsen uteblir, og den klassisk antrukne fiskeren tar et par, tre forsiktige skritt, før han presenterer flua igjen.

– Jeg husker det godt. Julius sto og kastet. Han var dyktig, vet du, en fryd å se på. Så kom det en kar med en hatt full av fluer gående bort til ham. Han sa «du kaster for kort». Julius kikket på ham og spurte tørt «å, står det ikke laks der ute, da»? Det måtte jo vedkommende bekrefte at det nok gjorde, og da kvitterte Julius med «hvorfor skal jeg kaste over dem, da»? Det var typisk ham. Beskjeden, aldri brautende, men meget velartikulert og skarp når det trengtes.

Paradiset

Det er Svein Aurmark som humrende forteller historien om sin gode venn gjennom mange år. De to møttes i 1970-årene i Norges Handels- og Sjøfartstidende – i dag Dagens Næringsliv – der begge jobbet. Deres felles interesse for sportsfiske gjorde at herrene lærte hverandre å kjenne også utenfor aviskontorene. Etter å ha tatt med Svein til Holmendammen og lært bort kunsten å kaste med fluestang, inviterte Ytteborg kollegaen med til sitt paradis: Galten gård i Engerdal.

iken kan være meget kresen i fluevalget, storsik er meget sky, den er løs i munnen og slår seg lett av, den er ikke stasjonær, men flytter seg uavlatelig og kommer opp på nye steder, noe som kan komme til å kreve både hurtige, lange og presise kast

Julius Ytteborg kom til Galten gård første gang i 1939, sammen med familien. Området byr på godt fluefiske etter både harr og ørret, men det var siken han virkelig lot seg fascinere av. I en artikkel i Flyfishers’ Journal, medlemsbladet til den ærverdige og London-baserte Flyfishers’ Club, skrev Ytteborg om «den underlige siken»:

«I Norge holder den til i de samme områdene som harren, selv om den foretrekker roligere vann. Den kan veie opp til om lag 9 pund (4,1 kilo), og er en strålende fisk å fange på tørrflue. Siken har blitt et ettertraktet trofé for enhver sportsfisker, for eksemplarer over 3 pund (1,4 kilo) er uvanlig. Som art er siken både sky og meget nøye med hensyn til hvilken flue den tar – når og hvordan.»

Good sport

Ytteborg utdypet hvor krevende det er å overliste siken med tørrflue, i et kapittel i Trygve Berntsens bok «Du vandrende fisker», utgitt i 1974. Han trakk også her fram at siken er svært forsiktig og sjelden vaker.

Guide: Engerdal - et sør­norsk fiske­eldorado

Fra et sportsfiskersynspunkt kommer dertil flere momenter som for noen betegner et minus, for andre et pluss: Siken kan være meget kresen i fluevalget, storsik er meget sky, den er løs i munnen og slår seg lett av, den er ikke stasjonær, men flytter seg uavlatelig og kommer opp på nye steder, noe som kan komme til å kreve både hurtige, lange og presise kast.

Men for Ytteborg var nettopp slike utfordringer det attraktive med fluefisket etter sik. Som representant for de tidlige norske fluefiskerne, var han formet av og tro mot det britiske sportsfiskets gentlemen-prinsipper. Å gi seg i kast med utfordringene naturen kan by på, i håp om å overvinne dem, var ansett som «good sport».

Rekord

– Fluefiske etter sik er vanskelig. Det tok to, kanskje tre år før jeg fikk ordentlig dreisen på det. Julius pleide å si at av de fiskene som slår på flua, bommer du på halvparten. Og av de som sitter, mister du halvparten under kjøringen. Men naturopplevelsene på Galten er like fine likevel. Den gang som i dag. Det er magisk der når de store døgnflueklekkingene inntreffer, forteller Svein Aurmark.

Konservative fluevalg

Med sin klassiske tilnærming til fluefisket, er det ingen overraskelse at Ytteborgs valg av fluer var konservativt. Greenwells Glory og Black Gnat var blant pionerens favoritter, men av og til lot han seg friste til å prøve moderne kreasjoner, røper vennen.

– Jeg lå i båt i Isterfossen, da Julius kom roende. «Nu, har du fått noe?» spurte han på sin sedvanlige fornemme måte. «Jeg har fått ti», svarte jeg. «Ti? Hvilken flue fisker du med?», lurte han på. Da fortalte jeg at jeg fisket med en Rackelhane, en flue han ikke kjente til. Han uffa seg litt da han fikk se den, men jeg klarte å overbevise ham om å prøve en. Da vi møttes igjen neste dag, sa Julius: «Du Svein, den Rackelhanen gjorde sannelig underverker». Så snakket vi ikke mer om det.

Les også: Fluefiske etter harr kan redde høsten

Norgesrekord

Det var imidlertid ikke Kenneth Boströms Rackelhane som overlistet den største siken Julius Ytteborg fikk på Galten – og som fremdeles er gjeldende norgesrekord. Fisken veide utrolige 4,15 kilo, og ble tatt fra båt på en Greenwells Glory i sjøen Galthåen sommeren 1968.

– Julius snakket gjerne om rekordfisken sin, men han skrøt aldri. Han var opptatt av de tidlige årene da det fremdeles var mye stor sik i vannene. I dag har det tapt seg, dessverre, men vi reiser fremdeles tilbake til Galten hvert eneste år. Og vi tar fremdeles sik på rundt to kilo, fortsetter Svein.

Sportsfiske for alle

Det fluefisket Julius Ytteborg representere, tuftet på arven fra de britiske sportsfiskerne som kom til Norge tidlig på 1800-tallet, var dominerende fram til 1930- årene.

I sin hovedoppgave i etnologi, «Vær ekte sportsmann i alt og ett», gjør Jan Ove Vasaasen fra Lillehammer et grundig og interessant dypdykk i denne brytningstiden i norsk sportsfiskehistorie.

Med ordnete arbeidsforhold, mer fritid, bedre økonomi og forbedring av infrastrukturen i landet, fikk den vanlige nordmann i større grad tid og anledning til å prøve seg på sportsfiske. Demokratiseringen førte til et økt sosialt mangfold i sportsfisket, og for stadig flere ble fiskestanga en tro følgesvenn, skriver Vassasen.

Samtidig ble flere sportsfiskeforeninger etablert, og en hovedoppgave for disse var å rekruttere stadig nye medlemmer – nye sportsfiskere. På utstyrsfronten ble det gjort stadige forbedringer, og snart kunne selv nybegynneren slumpe til å lure storfisken.

Heisekran

Utviklingen første til en frisk debatt om moral, effektivitet og konsekvenser. Flere profilerte sportsfiskere grep til pennen, og blant dem som markerte seg i dette ordskiftet, var nettopp Ytteborg. Han la ikke skjul på sin irritasjon over utviklingen, og i Oslo Sportsfiskeres årbok, Stangfiskeren, fra 1953 presenterte han sitt «personlig grundig gjennomtenkte syn»:

Ingen behøver å være i tvil om at mye av slukfiskets popularitet skyldes den ting at nybegynneren kan få fisk på sluk med et minimum av øvelse og innsikt i sportsfiske, i virkeligheten så snart han har kommet over backlash-stadiet. Nå er også denne siste skanse i ferd med å forsvinne, våre titusener av sportsfiskere kan fritt gå løs på ørreten i fjellvann, elver og tjern med gjennommekanisert utstyr, denne heisekranen av et sportsfiskeredskap som heter kasteslukutstyr.

Propaganda

Debatten fortsatte i mange år. I Norges Sportsfiskerforbunds tidsskrift Fiskesport i 1957, rettet Ytteborg kritikk mot det han kalte foreningenes ”propaganda”. I hans øyne var idyllen nå ødelagt:

Avstanden mellom 1930 og i dag er stor når det gjelder virkelig sportsfiske i trakter hvor man kunne være noenlunde for seg selv; man finner en uhyre avstand og et skremmende langt sprang både når det gjelder det direkte utbytte pr. stang, og særlig når det gjelder den ikke mindre viktige siden: At man kan få følelsen av å være for seg selv et øyeblikk i villmarken, møte elven og vannet i ensomhet, ikke alltid finne andre der når man kommer fram, eller merke kødannelsen og kappløpet bak seg.

Dannelse og måtehold

– Slik jeg vurderer det, handlet debatten om bekymringer for økt press på natur og fiskebestand, og at for mange nye fiskere kom i konflikt med den enkeltes gode naturopplevelse og sportslig utførelse av fisket. Samtidig handlet det om å bevare det sportslige og estetiske man mente eksisterte i fluefiske, altså beva- ring av en kulturs iboende egenskaper de mente var tuftet på opplæring, dannelse, måtehold og kunnskap, sier Jan Ove Vasaasen.

Han er opptatt av at selv om Ytteborg markerte seg som en budbringer av motstanden mot sportsfiskerevolusjonen, hadde han mange sportsfiskeveteraner med seg.

– Slukfisket krevde mindre trening for å utføre det, det var billig og svært effektivt, og dette bidro til å rekruttere mange nye aktører med svært varierende motiv, kunnskap om fiskerkultur, natur, naturforvaltning og fiskebestander, sier han.

Egoist?

Med sin tydelige stemme i debatten om sportsfiskets utvikling, og åpenbare motstand mot demokratiseringen av sportsfisket, er det legitimt å stille spørsmål om Julius Ytteborgs motiver for denne kritikken.

Lå det utelukkende egoistiske motiver bak, eller var han inne på noe relevant, om enn kanskje ikke så politisk korrekt sett med dagens øyne?

– Allemannsfiske er ingenmannsfiske, sa Julius. Han mente at ingen hadde ødelagt mer for fluefisket i Norge enn Göte Borgström, grunnleggeren av ABU. For med kastesluksneller og annet utstyr av en slik kvalitet og til en relativt billig penge, kunne enhver lykkes med sitt sportsfiske. Det fikk konse- kvenser for opplevelse og bestand, sier Svein Aurmark, før han fortsetter:

– Husk at han var født i en annen tid. Vi formes alle av tiden vi vokser opp i. Dessuten, ønsker vi ikke alle å få ha våre fiskeopplevelser i ro og fred, alene eller sammen med gode venner?

«Eventyrets slutt»

Faktum er at Ytteborg langt på vei argumenterte slik en rekke fluefiskere har gjort både før og etter ham. Ta for eksempel Sir Hyde Parker, som fisket laks i Norge fra 1830-årene. I et brev til bjørneje- geren Arthur Lewellyn Lloyd, skrevet omkring 1850, deler en resignert Parker sine tanker om laksefisket i Norge – og sin egen framtid:

For tiden er det slett ikke så enkelt å få tak i en førsteklasses elv. I Norge er nå hver mann fisker, mange strekninger er bortleid, og det er vanskelig å finne en plass for seg selv. Jeg betrakter eventyret som nesten slutt, i det minste for en gammel mann som meg, og ikke lenger verd den lange reisen.

Rekk opp hånda, den som gjerne deler jordbærstedene sine med hvem det måtte være, framfor å forsøke å skjerme dem og ha dem for seg selv?

En pioner

Ytteborg gikk bort i 2015, 92 år gammel.

Med det mistet vi en av våre virkelige fiskepionerer. For Ytteborg gledet seg like mye over ørret, harr og sik, som han gjorde over sjøørreten i Aurland, gjørs i Akersvannet, torsk i Oslofjorden og gjeddefiske sammen med Trygve Berntsen.

Men endringene Ytteborg opplevde gjennom et langt liv, må ha vært vanskelig å ta innover seg. I den tidligere nevnte artikkelen i medlemsbladet til Flyfishers’ Club, der Julius selv var medlem, reflekterer han over dette:

Tom stol

Jeg har hatt gleden av å fiske de to naboelvene i Aurland og Lærdal siden 1948. Begge i fylket Sogn, nord for Bergen. Vannstanden i Aurland har blitt betydelig redu- sert som følge av vannkraftutbygging i midten av 1970- årene, men så sent som i 1972 var sesongen fantastisk, antakelig en av de beste i dette århundret, med massevis av sjøørret fra 7 (3,2 kilo) til nesten 20 pund (9,1 kilo). Det var fremdeles mulig å fange noen av de større sjøørretene på tørrflue og lett utstyr midt på dagen. Det er ikke lenger mulig, og, dessverre, Aurland er ikke lenger en elv å anbefale.

La oss avslutte denne lille historien, slik Svein Aurmark avsluttet nekrologen og hyllesten av sin gode venn og mentor, Julius Ytteborg:

Vår felles interesse for sportsfiske førte oss sammen på mange turer. Ikke minst er jeg lykkelig for at han tok meg med til Galten og de enestående fiskeopplevelsene der, når storsiken fråtser i insekter på trolske sommer- netter. Julius og hans tidligere kolleger i avisen har hvert år satt hverandre stevne til en årlig lutefiskaften. Før julen 2015 sto hans stol for første gang tom. Vi savnet ham veldig og takker for en lang og opplevelsesrik reise.

sik innlandsfiske harr fluefiske fiske

|| På forsiden

Annonse

Nyheter i kortform:

  • Færre ulv i Norge

    Nyhetsbyrået NTB

    Det blir stadig færre ulver i landet, men bestanden er fortsatt innenfor det nasjonale bestandsmålet, skriver Rovdata.

    I vinter er det påvist 59 til 66 ulver i Norge, ifølge nettstedet. Sju av ulvene som er en del av vinterens bestandstall, ble felt i løpet av vinteren, to av dem uten fellingstillatelse. Det etterforskes som illegal jakt av Økokrim.

    – Når de døde ulvene er trukket fra, ble det i vinter påvist totalt 52–59 ulver i helnorske revir, på vandring i Norge eller i grenserevir. Dette er på samme nivå som året før, da det ble påvist 55–57 ulver etter at 26 døde ulver var trukket fra, sier Petter Wabakken, prosjektleder for ulveovervåking ved Universitetet i Innlandet til Rovdata.

    I 2024 ble det påvist tre nye valpekull i helnorske revir. Slår man sammen disse med valpekullene født i grenserevir mellom Norge og Sverige, ender man på 4,5 ulvekull, som er innenfor Stortingets nasjonale bestandsmål mellom 4 og 6.

    Rapporten fra Universitetet i Innlandet på oppdrag fra Rovdata er kun foreløpig. En sluttrapport med endelige konklusjoner om bestandsstatus for ulv i Norge og totalt i Skandinavia vil bli gjort ferdig 1. juni.

  • Ni av ti oppdrettsanlegg på land hadde brudd på regelverket

    Nyhetsbyrået NTB

    Miljødirektoratet mener landbasert oppdrett har for dårlig kontroll på utslipp. I fjor fant de flere alvorlige feil.

    Miljødirektoratet fant brudd på forurensningsregelverket hos 68 av de 77 kontrollerte virksomhetene for oppdrettsanlegg på land i fjor.

    – Tilsyn viser at mange av virksomhetene ikke har god nok kontroll på utslippene. Vi forventer at de retter bruddene så raskt som mulig, sier Hilde Singsaas, direktør for Miljødirektoratet.

    Til sammen ble det registrert 261 regelbrudd, 34 av dem var alvorlige. Det er stor variasjon i bransjen. Halvparten av bruddene ble funnet hos 25 prosent av de kontrollerte.

    Tre av fire virksomheter manglet også tilfredsstillende kontroll av utslippene.

    Miljødirektoratet varsler at de kommer til å kontrollere oppdrettsnæringen på land grundigere framover. Fra før er det tett kontroll ved oppdrettsanlegg i sjø.

    – Store landbaserte anlegg kan ha høye utslipp. En forutsetning er derfor god rensing. Uten slike begrensninger ville de ikke fått tillatelse etter forurensningsloven til å drive oppdrett på land, sier miljødirektør Hilde Singsaas.

  • Statnett felt for ulovlig hogst: – Kravene har vært tydelige

    Nyhetsbyrået NTB

    Statnett får et overtredelsesgebyr på 300.000 kroner fra NVE. Bakgrunn er at selskapet gjennomførte ulovlig hogst på Tjeldøya i Troms.

    Statnett fikk i 2021 tillatelse til å bygge ny kraftledning mellom Kvandal og Kanstadbotn, noe som innebar en rekke naturinngrep.

    NVE mener Statnett har brutt kravene ved å hogge ned mer skog enn gitt i tillatelsen, noe som har påvirket naturmangfoldet i området negativt.

    Rundt 90 prosent av skogen ble fjernet, ifølge NVE. Den største konsekvensen var at ti eldre furuer på mellom 100 og 200 år ble hogget ned.

    – Dette er et alvorlig brudd med negative konsekvenser for miljø og landskap. I tillegg vil det ta svært lang å restaurere skogen i området. Kravene har vært tydelige, og avviket burde vært unngått, sier seksjonssjef Anne Johanne Kråkenes i NVE i en pressemelding.

    – Vi forventer at profesjonelle aktører som Statnett har systemer og rutiner på plass, som sikrer at de holder seg innenfor tillatelsen som er gitt, legger han til.

    Det var Statnett selv som meldte inn avviket sommeren i fjor i forbindelse med en miljøkontroll. Statnett har så langt ikke kommentert gebyret.

  • Fisk kan dø av støy

    Redaksjonen

    NTNU har merket og undersøkt fisk som blir utsatt for støy, under bygging av ny E6 over Mjøsa. Foreløpige resultater viser at fisken reagerer ulikt på støy. Noen av fiskene svømmer raskt unna, noen fortsetter bare som før, mens svake individer kan dø. NTNUs merking av 60 sik, harr, vederbuk og abbor er en del av forskningsprogrammet Oppdrag Mjøsa, og det er første gang det er gjort en slik studie i ferskvann i Norge. I neste fase vil man undersøke påvirkningen på mjøsørreten som skal forbi støyutsatte områder når den skal gyte. Les mer hos Gemini.no.

  • Rekordmange ulver i Danmark

    Nyhetsbyrået NTB

    Antallet ulver i Danmark er det høyeste i moderne tid, melder universitetet i Aarhus. Alle de rundt 42 ulvene i landet bor på Jylland.

    Ulvene er delt inn i seks flokker, to par og en ensom ulv, og de fordeler seg på ni faste revir, melder universitetet i en pressemelding.

    Et revir er et område hvor ulver lever og jakter. Ulveflokkene befinner seg hovedsakelig på Midt- og Vest-Jylland.

    Ulven kom tilbake til Danmark i 2012 etter nesten 200 års fravær. Siden da har det kommet flere ulver til Danmark fra Tyskland, og i 2017 ble det første danskfødte valpekullet registrert. Siden den gang er det født 13 kull med minst 84 valper.

    Den danske regjeringen har gjentatte ganger uttalt at de ser på hvordan ulvebestanden skal reguleres mer.

  • Antall bjørner fortsetter å øke i Norge

    Nyhetsbyrået NTB

    I fjor ble det registrert 191 brunbjørner i Norge, det høyeste antallet siden overvåkingen startet i 2009. Fortsatt er bestanden under målet.

    85 av bjørnene er hunner, mens 106 er hanner. Det er en økning på 13 bjørner fra i fjor, ifølge Rovdata.

    Estimatet på antall binner med årsunger øker også, men bestanden er under den nasjonale bestandsmålsettingen på 13 årlige bjørnekull.

    For 2024 er det estimert at det ble født 11,4 ungekull.

    De fleste bjørnene er påvist i og rundt kjente og avgrensede bjørneområder i Norge, som er øst i Hedmark, nordøst i Trøndelag, indre Troms, Anárjohka-Karasjok og Sør-Varanger.

    Flest er påvist i Hedmark, Trøndelag og Troms og Finnmark.

  • Vindkraftkommuner får penger til natur og friluft

    Nyhetsbyrået NTB

    Som et plaster på såret til kommuner som har bygget vindkraftanlegg, får kommuner, lag og foreninger i ti fylker til sammen 28 millioner kroner.

    Pengene skal gå til å fremme friluftsliv og naturmangfold i områder med vindkraft, skriver Klima- og miljødepartementet i en pressemelding.

    – Det er viktig at vi gir noe tilbake til de som er berørt av vindkraft. Arbeiderparti-regjeringen startet denne støtteordningen for å passe på at kommuner med vindkraft skal få noe tilbake som kan brukes direkte til å bevare naturen og styrke friluftslivet, sier klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap).

    Han sier at målet er å redusere den samlede belastningen på natur og friluftsliv i kommuner som er berørt av vindkraftverk.

    For eksempel er det gitt 1,9 millioner kroner til Finnmark fylke til utbedring av en turløype, slik at den også kan brukes av personer med nedsatt funksjonsevne.

    I år er det også gitt penger til oppføring av sanitæranlegg, gapahuker og etablering av grillplasser på badestrender.

  • Rundt 60 ulv i Norge i vinter

    Nyhetsbyrået NTB

    Så langt i vinter har Rovdata registrert mellom 57 og 64 ulver i Norge.

    Det var registrert 57–64 ulver i Norge den 12. mars i år, hvorav 39–46 er i Norge og 18 holder til på begge sider av grensa mot Sverige.

    Dette er omtrent uendrede tall fra februar, sier leder Jonas Kindberg i Rovdata. Perioden for telling av ulvebestanden er hvert år fra 1. oktober til 31. mars.

    Fem ulver er registrert døde i perioden. Samtidig er det seks nye valpekull.

    – Til tross for en ekstra leteinnsats i Boksjøreviret i Østfold er det ikke påvist flere ulver der. I Rotnareviret på Finnskogen er det fortsatt ingen tegn etter flokken på åtte ulver som holdt til der forrige vinter, fortsetter han.

    Rotnareviret på Finnskogen er blant Norges eldste, og var plutselig var åtte ulver borte i vinter uten spor.

  • Nytt forskningssamarbeid skal bidra til bærekraftig jakt på lirype og skogsfugl

    Camilla Næss/NINA og Trond Gunnar Skillingstad/Statskog

    Forskere vil undersøke hva som er bærekraftig høstingsnivå for lirype og skogsfugl gjennom eksperimentelle studier. Resultatene vil være sentrale for framtidas hønsefuglforvaltning.

    Høsten 2025 blir flere av Statskogs jaktfelt forvandlet til forskningslaboratorium. Her skal forskere fra Statskog SF og NINA teste ut hvordan ulike høstingsnivå påvirker lirype- og skogsfuglbestandene.

    I alt 64 jaktfelt fordelt over hele landet er valgt ut for å fange opp geografiske forskjeller og klimavariasjoner, av disse er 34 lirypefelt og 30 skogsfuglfelt. Fellingskvoten i hvert område er forhåndsbestemt ved loddtrekning.

    I lirypefeltene tester forskerne ut tre ulike høstingsnivå; 0 % (ingen jakt), 15% og 30% uttak av bestanden. For første gang i historien vil en tilsvarende undersøkelse også gjøres for skogsfugl, her varierer høstingsnivåene mellom 0%, 10% og 20%. Kombinert med omfattende taksering vil dette gi ny kunnskap om hvordan jakt påvirker bestandene av lirype og skogsfugl.

    – Vi ser frem til å komme i gang. Dette er et unikt prosjekt også i verdenssammenheng, som vil gi kunnskap som er avgjørende for framtidig forvaltning av rype og skogsfugl, sier prosjektleder Erlend B. Nilsen, seniorforsker ved NINA og professor i økologi ved Nord universitet.

    Forskerkollega og prosjektleder i Statskog, Jo Inge Breisjøberget, er glad for at Statskog kan spille en viktig rolle i utvikling av bærekraftig høsting.

    – Vi trenger økt kunnskap. Jegere, naturvernere, myndigheter og befolkningen generelt er stadig mer bevisst på at vår høsting må skje innenfor bærekraftige rammer. Når Statskog har arealer for jakt i store deler av Norge, kan vi bruke dette som et slags forskningslaboratorium for økt kunnskap. Dette harmonerer godt med Statskogs samfunnsoppdrag, sier Breisjøberget.

    Kunnskapsbasert forvaltning

    Bærekraftig høsting av viltressursene er et viktig premiss for norsk naturforvaltning. For å oppnå dette trenger vi kunnskap om hvordan jakta påvirker bestandene, slik at vi unngår å høste mer enn det de tåler. De ville hønsefuglene er blant våre mest populære jaktressurser, og gjennom tidene er det forsket mye på hvordan jakt påvirker rypebestandene.

    På 1990-tallet ledet Hans Chr. Pedersen, et navn mange rypejegere vil nikke gjenkjennende til, et prosjekt på effekten av jakt på lirype. Denne studien har blitt stående som en av grunnpilarene i rypeforvaltninga, og er til dags dato den sikreste kunnskapen vi har rundt temaet. Men mye har endret seg siden den gang.

    Hvor gyldig er denne kunnskapen nå som både klima og natur er i endring? Og er disse forskningsresultatene overførbare til jakt på orrfugl og storfugl?

    Gjentar banebrytende forskning fra 1990-tallet

    Dette er noen av spørsmålene forskerne ønsker å finne svaret på når de nå skal replikere rypeprosjektet.

    Slike eksperimentelle studier, hvor forskerne kan teste økologiske sammenhenger i nøye kontrollerte forsøk, regnes som den sikreste metoden for å få frem ny kunnskap om årsak-virkningssammenhenger. Likevel er de en sjeldenhet innen naturforvaltning og økologi, siden det ofte er vanskelig å gjennomføre slike studier på stor nok geografisk skala og mange faktorer innenfor forvaltningen vanskelig lar seg påvirke.

    Per i dag har vi lite forskningsbasert kunnskap om hvordan jakt påvirker orrfugl og storfugl, derfor vil forskerne også inkludere disse artene i eksperimentet.

    – Selv om det er mange likheter mellom skogsfuglenes og lirypas biologi, er det også klare forskjeller. Siden skogsfuglene lever lenger kan vi for eksempel forvente at et visst jaktuttak har større effekt på skogsfuglbestandene sammenliknet med et tilsvarende jaktuttak på lirype, sier Lasse Frost Eriksen, forsker i NINA.

    Går grundig til verks

    I løpet av planleggingsfasen har forskerne systematisk gått gjennom eksisterende forskningslitteratur knyttet til effekter av jakt på hønsefugl fra hele verden.

    Resultatene fra dette forprosjektet er nå publisert i en egen rapport.

    – Vår gjennomgang viser at det er finnes forbausende lite forskning på effekter av jakt på skogsfugl, også i Skandinavia. Og utover de klassiske eksperimentene til Hans Chr. Pedersen er det knapt gjennomført eksperimentelle på dette tema studier noe sted i verden. Dette prosjektet er av slik karakter at det har gode sjanser for å ende opp i framtidas lærebøker i naturforvaltning, påpeker Nilsen.

    Det ligger også et grundig arbeid bak selve studiedesignet. Ved hjelp av matematiske modeller og økologiske kart har forskerne beregnet hvor mange områder som må inngå i undersøkelsen for å få sikre svar, og hvordan disse jaktfeltene bør fordeles utover landet for at resultatene skal fange opp de viktigste klimagradientene.

    – Dette vil sikre at resultatene vi finner vil ha stor overføringsverdi for lirype- og skogsfuglforvaltning i hele Norge. Resultatene vil også være av allmenn interesse for andre arter og systemer langt utenfor landegrensene, sier Eriksen.

    Jegersamarbeid

    Statskog har sammen med NINA utviklet gode takseringssystemer gjennom Hønsefuglportalen, og har eksisterende forvaltningssystemer som blir verdifulle inn i forskningsprosjektet. Samtidig er det avgjørende med et godt samarbeid med jegerne.

    – Jegerne er, kanskje mer enn noen andre, opptatt av at naturen skal tåle jakta vi tillater. Vi har god dialog og samarbeid med Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF), og er avhengig av et positivt samspill med jegerne gjennom forskningsprosjektet, sier Breisjøberget.

  • Sier «ja» til omstridt skogsbilvei i Østmarka

    Nyhetsbyrået NTB

    Forslaget om å bygge skogsbilvei i Østmarka har møtt sterk motstand fra flere hold. Nå har Statsforvalteren innvilget byggesøknaden.

    Lørenskog kommune ga tidligere avslag på søknaden fra Losby Bruk, som ønsker å bygge den fire kilometer lange bilveien til å frakte tømmer.

    Statsforvalteren mener at avslaget fra kommunen var gitt på uriktig rettslig grunnlag og ikke er gyldig. Byggesøknaden er dermed innvilget, melder NRK.

    På egne nettsider skriver Statsforvalteren at det er tatt hensyn til viktige miljøverdier. Men det er nettopp naturinngrepet veibyggingen vil innebære, som tidligere har møtt sterk motstand.

    Naturvernforbundet har omtalt veiplanene som det største inngrepet i Oslomarka i nyere tid. Også Vann- og avløpsetaten i Oslo uttrykte i fjor bekymring for at veien vil føre til mer ferdsel i området, som igjen vil kunne føre til forurensing av drikkevannskilden Elvåga.

    Leder i den frivillige organisasjonen Østmarkas Venner, Helga Gunnarsdóttir, sier til NRK at dette er et irreversibelt inngrep.

    – Det er snakk om bekker som legges i rør, og våtmarksområder som blir drenert. Den går gjennom en av Oslomarkas største og kjæreste tiurleiker, og skiløyper som blir rasert, sier Gunnarsdóttir.

Mest lest

Annonse
Powered by Labrador CMS