Avler seg bort fra gode jakt­egenskaper

Saken ble først publisert i Jakt & Fiskes marsnummer 2016.

Hundeeiere har punget ut hundrevis av millioner for røntgenundersøkelser og Kennelklubbens vurderinger.

– Det er helt forferdelig å se tilbake på det vi har gjort. Jeg har selv bedt folk om unnskyldning for at de har blitt frarådet å avle videre på svært gode jakthunder. Det jeg sitter igjen med i dag, er dårlig samvittighet for at vi gikk ut med de anbefalingene vi gjorde. Det som har skjedd er en tragedie, sier Bård Ørbekk Larsen.

Han har jobbet med hofteleddsdysplasi (HD) og avl av hund siden det han beskriver som «tiden da HD-hysteriet var som verst». I tillegg sitter han i avlsrådet for hunderasen Dunker, hvor han har nærmere 15 års fartstid.

Etter 35 års brennende engasjement rundt HD-problematikken, er det anger i stedet for positive forskningsresultater han nå sitter igjen med.

Ta hunden til skogs

– Det eneste vi har oppnådd, er å kaste bort utrolig mange gode jakthunder som det ikke har blitt avlet videre på. Det er skremmende, og det har uten tvil vært et overfokus. Velger man å gå helt bort fra vurdering av HD nå, kaster vi riktig nok bort 35 års forskning. Men vi gjør det i så fall fordi vi ikke har oppnådd noe som helst av forbedring, og setter i det minste punktum for dette marerittet.

Larsen er tilbake til tidligere tiders rådende oppfatning: At man må se hvordan hunden fungerer i skogen, ikke på veterinærbordet, og avgjøre om man skal avle videre ut ifra det.

Null endring på åtte år

Tendensen innen manglende resultater ved selektiv avl, har man også sett i Finland. Nå avdøde Saki Paatsama, som var professor i veterinærmedisin ved veterinærhøgskolen i Helsingfors, var blant dem som ikke la skjul på hvor bittert han angret på sin entusiasme for HD-fokusert avl.

Internasjonalt var Paatsama høyt respektert innen sitt fagmiljø, og han var tidlig ute med å advare. I en artikkel publisert i den finske kennelklubbens tidsskrift Koiramme i 1997, skrev han følgende: 

«Når HD-resultatene fra 1989 ble kjørt på data, var snittet for alle rasers HD-prosent 29,09. Og nå, i 1997, er den 29,59. Vi tramper på en og samme flekk, som på en ergometersykkel. Jeg ønsker at man i sin iver etter å bekjempe feil og sykdommer, ikke minsker genpoolen gjennom å utelate det som for rasen er verdifulle individer innen avl».

Millionkostnad

Mens fokuset på avl har regjert, har HD-undersøkelser blitt en millionkostnad for norske hundeeiere. For å få en hunds hoftestatus registrert hos NKK, er det kun avlesning/diagnostisering gjort av en av Kennelklubbens HD-avlesere som godkjennes.

Alle veterinærer kan i utgangspunktet vurdere hoftebilder, men graderingen (A-E) kan kun gjøres av veterinærer som har spesialkompetanse på dette.

Ifølge tall Jakt & Fiske har fått tilgang til, har røntgenundersøkelser og påfølgende analyser bare i perioden 1980–2003 kostet norske hundeeiere til sammen 200 millioner. Men til tross for et massivt antall undersøkelser og HD-fokusert avl, har de ønskede resultatene, i form av merkbar reduksjon i HD, uteblitt hos flere av rasene.

Ser man for eksempel på statistikken for irsk setter for 2003-2012, er gjennomsnittet for HD-frie hunder 85,5 prosent. Men svingningene er store: Mens 80,5 prosent var kategorisert som HD-frie i 2006, var tallet 87,4 prosent i 2007, før andelen registrerte HD-frie hunder igjen falt til 81,4 prosent i 2009.

NKK: Bare HD-frie hunder i avl

Selv om de positive resultatene fra flere tiår med målretta avl har uteblitt, er Norsk Kennel Klub (NKK) fremdeles klare i sine anbefalinger når det kommer til hunder med hofteleddsdysplasi.

På sine nettsider skriver NKK blant annet at «fordi arveanleggene nedarves fra foreldre til avkom, er den generelle anbefaling at bare hunder som er fri for HD brukes i avl. Man kjenner i dag ikke til den eksakte nedarvingsmekanisme for HD, men man vet at arvbarheten er 20–30 prosent».

Etter det Jakt & Fiske erfarer, skal NKKs og flere fagmiljøers holdninger til HD-prioritert avl være splittet. Og avdelingsleder for helse i Kennelklubben, Kristin Aukrust, erkjenner at vektleggingen av denne problematikken har vært for stor hos flere raser.

– Derfor er det også positivt at oppdrettere gjør en kontinuerlig vurdering av hvor mye HD-røntgen skal vektlegges. Hva som er riktig svar på det, vil variere mye fra rase til rase. HD styres av mange ulike gener, men også miljø. Arvbarheten er moderat og varierer også fra rase til rase, forklarer Aukrust.

Samsvarer ikke med ressursbruken

Hun legger likevel til at NKKs grunnleggende holdning er at hunder som brukes i avl skal være funksjonelt friske – altså uten kliniske symptomer. En hund med alvorlig grad av HD skal derfor ikke brukes i avl.

– I utgangspunktet bør hunder som brukes i avl være fri for HD. Men i tilfeller der hunder som er funksjonelt friske, for eksempel får påvist en mild grad av HD, må man som tidligere nevnt gjøre en helhetsvurdering. Det er synd å utelukke en ellers fremragende hund fra avl, mener avdelingslederen.

– Det står også på NKKs nettsider at arvbarheten for HD er 20–30 prosent, men folk som har jobbet aktivt med hundeavl i flere tiår sier i dag at dette ikke stemmer, og at de angrer på å ha oppfordret til å fokusere på HD. Hva tenker du om det?

– Tallene stammer fra HD-indeksen og registeret, men varierer veldig fra rase til rase. Miljø spiller som nevnt også en veldig stor rolle, i tillegg til genene. Det er vanskelig å avle HD helt bort, men det betyr ikke at det ikke har effekt, selv om enkelte hevder det. Vi ser en positiv genetisk trend for de fleste raser.

Arvbarheten vil variere fra rase til rase, og jeg er helt enig i at HD har fått for stort fokus i noen tilfeller. Det har nok gått på bekostning av andre egenskaper i enkelte raser. Men det betyr ikke at man ikke skal gjøre det. Man skal bare ikke vektlegge det mer enn alle andre egenskaper.

At statistikken ikke viser framgang, er nok en sannhet med modifikasjoner. Men at den ikke er så stor som man burde forvente med tanke på ressursene som er lagt ned, det er nok riktig, sier Aukrust, og legger til at NKK vil fortsette å anbefale HD-analyser, men først og fremst i de rasene der HD er et problem.

I tiden siden artikkelen “Avler seg bort fra gode jaktegenskaper ble laget”, har NKK jobbet videre med temaet hofteleddsdysplasi (HD). De har bl.a. fått nye nettsider med oppdatert informasjon om HD og hvordan NKK anbefaler å vektlegge HD i praktisk avl. NKK har også opprettet en egen HD-prosjektgruppe.

Sluttrapporten til denne gruppa er snart klar.