Per Søilen til minne

Som ung mann møtte jeg Per Søilen for første gang i 1980, på et oppsynskurs for medlemmer i lokalforeninger på Østlandet. Han kom ens ærend for å hilse på oss drøyt 30 kursdeltakere. Det syntes jeg var gjevt. Mannen var allerede en institusjon og den ubestridte sjefen på Hvalstad.

Sju år seinere møttes vi igjen, da han på kontoret i Hvalstadåsen tørrvittig påpekte at noen sjanser må man ta her i livet – og ansatte meg som redaktør i Jakt & Fiske.

De neste 15 årene, til han gikk av som pensjonist i 2001, hadde jeg gleden av å ha ham i andre enden av gangen, hvor han i to perioder også var informasjonssjef og spesialrådgiver. En farsfigur, et oppslagsverk, det var bare å spørre, ingen kunne NJFFs historie bedre – ingen besøkte flere lokallag.

Søilen var sjefen, men likte ikke å sjefe med folk. Mild i formen, lyttende, en mann som ikke tok overilte beslutninger, men veloverveide avgjørelser. Konservativ i ordets beste betydning. Dressjakke og slips. Matpakke i kantina. Nøktern.

På slutten av 1950-tallet var mer kunnskap tidens melodi, også på vårt felt. NJFF innså snart behovet for å få ansatt en fagperson som evnet å formidle og omsette teori i praktisk viltog fiskestell.

Per, Norges første utdannete jeger ved Kalø Jægerskole i Danmark i 1956, var rett mann på rett sted, og til rett tid. Et krav for å få jobben var at den unge bergenseren også tok et kurs ved ferskvannsfiskeriskolen i Småland.

I 1959 ble Per ansatt som reisesekretær i NJFF. En av oppgavene var å overbevise medlemmene om at krig mot rovviltet og utsettinger hadde liten effekt på tettheten av småvilt. Alt annet enn en enkel oppgave, i møte med trauste døler, som ønsket alt med hjørnetenner og krumme klør vekk fra skog og fjell.

En håndfull jaktbøker ble det også tid til, hvorav «Jakt på storfugl» er den mest personlige, et testament over 40 års storfugljakt.

Fra 1968 -71 var han grunneierens mann, som fagkonsulent for jakt og fiske i Norges Bondelag, før han ble generalsekretær i NJFF i 1971. I nær to tiår styrte han NJFF-skuta i medvind, og en og annen brottsjø. Ikke alle forsto behovet for obligatorisk jegerprøve.

I 1973 tok han den lille flokken sin på 10 ansatte i Grønlandsleiret i Oslo og flyttet på bygda, til en eldre villa på Hvalstad i Asker. Med flere ansatte ble huset snart for trangt. Her måtte bygges. I 1985 kunne 20 ansatte flytte inn i Jegerens og Fiskerens hus på 1100 kvadratmeter.

Per Søilen var dedikert til skogsfuglog rypejakta. Skogsjakta med stående fuglehund var livet. Storfugl. Helst en gammeltiur! Ljørdalen lengst sør i Trysil og Holleia var favorittområder, i godt voksen alder som regel i spann med sønnen Espen, som ble generalsekretær i NJFF, 11 år etter at han selv hadde gått over i pensjonistenes rekker. Det var han stolt av.

Vi lyser fred over Per Søilens minne.