Hjort og gjess er viltvinnerne

Hjorten er sjelden å se og vanskelig å få.

Det begynner å bli noen år siden utsagnet hadde gyldighet, selv om hjorten fortsatt er et krevende jaktobjekt, både i furuliene på Vestlandet og i de dype granskogene på Østlandet og Sørlandet.

Det begynner også å bli en del år siden hjorten passerte elgen i antall felte dyr. Og avstanden øker.

Bestandsveksten for hjort har vært eventyrlig de siste tiårene. Hjortejegerne har, med få unntak, satt ny fellingsrekord årlig siden tusenårsskiftet. Sist høst ble det felt mer enn 50 000 hjort her i landet, mot drøyt 30 000 elg. Fortsetter trenden vi har opplevd de siste 20 årene, vil hjortejakta om få år være dobbelt så stor som elgjakta. Ser vi på utviklingen i enda lenger tidshorisont, skytes det i dag 20 ganger så mange hjort som i 1960-årene!

Bommet grovt

Årsaken til bestandseksplosjonen var innføring av såkalt rettet avskytning tidlig på 1970-tallet, hvor beskatningen ble styrt mot kalv, ungdyr og bukker, mens de produktive kollene i stor grad ble spart. Det viste seg å være en innertier, ti år etter at svenskene hadde etablert dette forvaltningsregimet i elgjakt.

I 1990 hadde Miljødirektoratet som mål å stabilisere hjortejakta på felling av ca. 10 000 dyr årlig. I etterpåklokskapens lys kan vi fastslå at øverste forvaltningsnivå forregnet seg kraftig. Avskytingen har hele veien blitt hengende etter bestandsveksten, spesielt på deler av Vestlandet, påpekte hjorteforsker Erling Meisingset i et intervju i Jakt & Fiske i 2020.

Er toppen nådd? Nei da! Det er trolig plass til mer hjort på Sørlandet, dersom det er ønskelige, ifølge forskeren. Trolig til mange storviltjegeres begeistring.

Kvotene må opp

Arild Gjertsen, 1. nestleder i NJFF de siste seks årene, tilhører generasjonen som gjennom fire tiår har opplevd denne eventyrlige veksten. Som leder av utmarksrådet på Hitra på Trøndelagskysten, konstaterer han at en allerede stor hjortebestand på øya er blitt enda større de seinere åra – til tross for økte kvoter.

– Vi har besluttet å øke totalkvoten med 50 prosent for den neste planperioden på tre år. På selve Hitra er årets kvote 1362 dyr. Men i høst er det åpning for å kunne skyte 50 prosent flere dyr enn tidligere, som tilsvarer rundt 1500 hjort. Målet er å redusere en hjortestamme som ifølge forskerne fortsatt er i vekst, forteller Gjertsen.
Vekst med bismak

De siste 30 årene har antallet fellinger på Hitra økt fra vel 250 dyr i 1990 til rundt 1000 dyr de seinere åra, med 2020 som en foreløpig topp (1122 dyr). Det har sin pris, her som i andre regioner; slaktevektene går ned. Årsaken er trolig for høy tetthet av hjort i forhold til tilgangen på beite.

I ny forvaltningsplan tas det sikte på å skyte flere voksne koller, og færre voksne hanndyr. Det kan være med på å øke størrelsen på dyra, og bedre kondisjonen på kalvene. Målet er også å redusere beiteskadene i landbruket og få ned antallet viltpåkjørsler, hvor tallene er stygge for landets sjuende største øy.

Gjertsen peker på en rekke faktorer som i sum har gitt en negativ utvikling i hjortens størrelse og kondisjon på Hitra: bestandsstørrelse og individkonkurranse, beitegrunnlag, mineralmangel, forsinket brunst og paring, og få dominante hanndyr til å få i gang brunsten, som igjen fører til forsinkede kalvefødsler og en dårligere start på livet.

Til dekket bord

Synkende slaktevekter er også markant i hjortetette områder på Vestlandet, hjortens kjerneområde. Over 80 prosent av hjorten skytes her. Stedvis oversvømmes innmarka av hjort og fører til betydelig beiteskader og møkking – og stygge tall i gårdsregnskapet.

Omleggingen i landbruket, med bruk av kunstgjødsel og dyrking i innmarka, samt at storfe ikke slippes på beite, gjør at hjorten har kommet til dekket bord. Resultatet er en rekordstor bestand. I tre kommuner på Vestlandet pågår det et prosjekt med fri avskyting av kalv (FriKalv), i et forsøk på å redusere hjortestammen, for å dempe konflikten med landbruksinteressene.

130 000 grågås

Den andre store viltvinneren er gjess, anført av grågåsa, med kortnebbgås som en god nummer to, fulgt av kanadagåsa.

På titusenvis kommer de kaklende i sine karakteristiske plogformasjoner på vei mot hekkeplassene langs norskekysten på våren. I august – oktober er de på retur mot overvintringsplassene sørover i Europa – og flokkene er større og flere enn noen gang.

Noen skyter det de makter av både grågjess og kortnebbgås, og har blitt langt mer effektive enn tilfellet var for 20–30 år siden, da NINA-forsker Arne Follestad fartet langs norskekysten og lærte oss hvordan vi skulle få flere skuddsjanser på de sky fuglene. Misjoneringen hjalp, men beskatningen er fortsatt altfor lav til å holde tritt med bestandsveksten. Bestanden av grågås i Norge er anslått til ca. 130 000 individer før jakt. Det felles årlig mellom 15–19 000 gjess.

Bør skyte 40 000 gjess

Beskatningen må minst dobles dersom bestanden skal reduseres, påpeker Finn Erlend Ødegård og Ove Martin Gundersen i Bondelagets gåseprosjekt i en kronikk i Nationen, 3. mai.

– Det ligger definitivt et stort uforløst potensial for mer jakt på gås. Dette forutsetter imidlertid god organisering og planlegging. Jakta er dessuten utstyrskrevende, i form av lokkefugl. Effektiv gåsejakt er en annen verden enn jakt på rype og skogsfugl, påpeker Arild Gjertsen. Han har også hatt beina godt plantet i jordbrukslandskapet i Trøndelag, et kjerneområde for jakt på grågås generelt, og jakt på kortnebbgås spesielt.

Prosjektet til Bondelaget er da også å kurse bønder, jegere og kommuner i effektiv gåsejakt, konfliktdempende tiltak og gode forvaltningsplaner.

Rekordstor bestand

Gjessene som hekker i Norge er en del av en felles Vesteuropeisk bestand, som omfatter åtte andre land. Bestanden har økt fra ca. 120 000 fugler i 1980-årene til rundt 960 000 individer de seinere åra. Den rekordstore bestanden, som paradoksalt nok kan tilskrives et gedigent matfat, fører i neste omgang til store avlingstap for landbruket i Europa og her hjemme. 

Gåsa svelger glatt unna en kilo gress i døgnet, i tillegg til at de tråkker ned og legger igjen store mengder avføring på jordene. Spesielt for grøntprodusenter er beiteskader kritisk. Skadde salatplanter må kasseres og påfører bonden et stort økonomisk tap. Jaging og skremming av gjess er ikke noe quick fix. Det krever tid og arbeid.

Det er planer om å redusere den Vesteuropeiske bestanden av grågås med 40 prosent, til 640 000 gjess fram til 2030. Jakt skal være foretrukket våpen.

Runner up

Så har vi grisen. Villsvinet, med status som uønsket art i Norge. Hos våre svenske naboer er villsvinet den store vinneren blant de jaktbare artene.

Siden årtusenskiftet har antallet villsvinfellinger økt fra ca. 5000 dyr til nær 150 000 i dag, en økning på flere hundre prosent, og man har en bestand ute av kontroll. Milde vintre, mat i overflod og en forsiktig avskyting av sugger, trekkes fram som noen av årsakene til den nesten usannsynlige bestandsveksten. Om vi vil få svenske villsvintilstander i Norge gjenstår å se, men villsvinet er på rask frammarsj i de sørøstlige deler av landet.

Mindre oppmerksomhet

Også fellingsstatistikken for rådyr viser en betydelig tilbakegang i Sverige. Rundt årtusenskiftet ble det felt drøyt 160 000 rådyr, i dag ligger antall like over 100 000. Men selv om fellingstallene de siste 20 årene viser stor nedgang, er det ikke sikkert at rådyrstammen har minket. 

Årsaken kan være så enkel som at jegerne bruker stadig mindre tid på rådyrjakt. Villsvin og dåhjort har overtatt hegemoniet i store deler av det sørlige Sverige, påpeker Daniel Ligne, rikskonsulent i det svenske Jegerforbundet. Et betydelig antall norske jegere har også funnet veien til disse jaktmulighetene.