Slik tar du ørret på softbait

Tradisjonen tro, plukker de fleste fiskere opp sluk, spinner eller wobbler når de skal fiske ørret i vann eller elv. Softbait er det kun noen få av oss som har satset skikkelig på, men ting er i ferd med å endre seg. Rapporter om røslige ørreter, smarte fiskemetoder og barnevennlige kroktyper ser ut til å bane vei for en ny fiskestil.

Mer fisk?
I kombinasjon med andre kunstagn, er det nå et udiskuterbart faktum at riktig bruk av softbait alltid gir mer og ofte større fisk i håven. Dette er derimot ikke ensbetydende med at myke agn alltid er best. Derfor er det viktig å vite når man bør satse på softbait, og når andre teknikker er bedre.

Skal du fiske svært sakte, når vannet er kaldt eller du må oppsøke fisken på dypt vann, er det lite annet som jekker opp ørretkjeften mer effektivt enn myke softbaitkreasjoner.

Først og fremst er softbaits vår mest avanserte agntype – på godt og vondt. En dyktig softbaitfisker stiller gjerne til dyst med to eller flere spesialstenger, en bag full av gummikropper og et godt utvalg kroker og søkker, som få kan navnet på. Heldigvis er det ikke nødvendig å gjøre det så avansert. For de fleste ørretjegere holder det med en boks med noen få varianter.

Hvordan starte?
Skaff deg en fiskeimitasjon (oftest kalt «shad») som leveres ferdig rigget fra produsenten. Bruk det du fisker med til vanlig, kast og gjør som du pleier. Ingen nye triks eller ablegøyer.

Varier mellom de nye gummifiskene og de vanlige slukene du har brukt før, og kjenn litt på hvordan de myke kroppene oppfører seg i forhold til klassikerne du er vant med.

Etter hvert kan du avansere med å kjøpe krok, gummikropp og stingere, og sy og rigge dem selv. Det er lett å bli hektet, og det er helt klare paralleller til opplevelsen man får ved fluebinding.

Softbaitimitasjoner til ørreten
For ørretfiskeren er det enkelt å velge riktig mykagn. Om vi ser bort fra insekter, har de fleste ørret lite variasjon i kosten, og de vanligste byttefiskene i slike områder, er småfisk som mort, laue, krøkle, sik, ørret, røye, ørekyte, stikling og abbor.

De fleste attraksjoner til ørret baserer seg på fiskeform eller lang mark i sterke farger. Utover dette skal man ikke imitere noe spesielt. Sterke farger, voldsom eller «skadet» gange kan være det som får ørreten til å ta.

Presentasjon – den store forskjellen
På de første turene vil du fort se at din nye gummivenn kaster kortere enn slukene, litt kortere enn kastewobblerne og omtrent like langt som spinneren. Altså mer enn langt nok. Forskjellen ligger i presentasjonen.

Softbait, og da spesielt fiskeimitasjoner (swimbait/shad) med «paddle tail», svømmer mer naturlig enn alt annet, og på et blunk har du fått supertrua på ditt nye agn. Ingen andre agn gir deg flere strenger å spille på: Du kan tilpasse imitasjonen selv, og påvirke både gange og svømmedyp.

Ustabil kroking
Om vi ser bort fra det vertikale fisket, der ingen ting fisker eller kroker bedre enn softbait, sliter ofte kastemodellene med å kroke fisk som ikke er i bettet. På slike dager, får man mye napp, men få fisk – selv om man bruker en stinger-krok.

Under slike forhold må man sette stingerkroken så langt bak som mulig, uten at det ødelegger svømmebevegelsen. Alternativt kan man forsøke med en mindre imitasjon, som lettere kommer inn i fiskekjeften.

Varier fiskestil etter forholdene

Pelagisk fiske

I vann med mye byttefisk, ofte i form av hvitfisk, går ørretene gjerne i frie vannmasser og jager fisk pelagisk. Da brukes ofte båt og ekkolodd, og man vertikalfisker etter fisk man ser på skjermen. Dette fisket er identisk med abborfisket, det læres fort og er svært pennende. Alternativt fisker man med svimbait/shad, og lar disse synke godt før man sveiver inn.

Klassisk ørretfiske

I klassiske ørretvann jakter ørreten på insekter, på en eller to andre fiskearter – eller de spiser sine egne. Da må man ofte fiske på grunne områder, nær steiner eller på marbakker. Ørreten angriper ofte fiskeimitasjonene for å jage dem bort, og sterke farger har vist seg å virke godt. Siden softbait er velegnet på dypet og nær bunnen, kan det også utfylle bruken av spinner og skjesluk om disse ikke leverer når fisken står dypt.

Fiske i elv

I elva står ørreten ofte på et lite og avgrenset område, og spiser det som passerer. Her fisker man oppstrøms eller på tvers av elva. De to angrepsmetodene er imitasjon eller irritasjon. Ved imitasjon fisker du for å bli «spist», og presenterer en god imitasjon som framstår litt skadet. Om du går for irritasjon, er målet å bli jaget fra plassen og bli bitt i halen. Ved sistnevnte metode kan du gjerne bruke sterke farger og litt hissig gange.

Hva er hva?

I mylderet av tilgjengelige agn og metoder, er det fire typer som skiller seg ut for oss ørretfiskere.

Swimbaits

Løse eller fabrikkmonterte fiskeimitasjoner og shads som svømmer av seg selv under innsveiving. Vanlig lengde: 4-11cm.

Shad u/paddle tail

Fiskeimitasjoner uten svømmende kropp eller paddle tail. Brukes i mange sammenhenger, blant annet på vertikalfiske, drop shot og bak søkker eller kastedupp. Vanlig lengde: 4 – 9 cm.

Grub, mark, maggot og fluelarver

Her er utvalget stort, både med og uten lukt. Grub er den klassiske j-jiggen mange kanskje kjenner, mens de andre er reine imitasjoner. Disse brukes oftest sammen (gjerne også med ekte maggot) på samme krok. Fisker man aktivt (med bevegelse) fungerer de også godt alene.

Topwater / poppers

Denne kategorien omfatter alt som beveger seg i eller rett under vannfilmen. Det kan være mus, padder eller fiskeimitasjoner, og er svært effektivt på stor fisk, gjerne om natten.

Stingere – ekstra kroker

Stingere kan være originalt montert eller settes på i ettertid. De hjelper oss å fange fisk som ikke sluker hele softbaiten, eller som ikke biter der hovedkroken sitter.

Den klassiske stingerkroken er festet i enden av en kort wire eller snørestump. Wiren/snørestumpen festes i jigghodet (der det passer), og kroken (oftest en treblekrok) festes over eller under kroppen, og nesten alltid bak hovedkroken – nær halen.