Et brunstig hjortebrøl gir frysninger nedover ryggen. Mange hevder brølejakt er den råeste jaktformen som finnes. Foto: Dan Kitwood/iStockphoto

Brølesuksess på Flå

Brunstig bukk og en tom tørkerull er alt du trenger for å komme i gang. Vi dro til Jakt- og Fiskesenteret på Flå for å lære å brøle som en hjort.
Onsdag, 15. mai 2019 - 9:59

– Ooøøeeeåååh! Øh, øh!

Det ljomer parrelystent ut fra den tomme tørkerullen idet fagkonsulent Eivind Lurås instruerer forsamlingen rundt langbordet.

Det går ikke lenge før kursdeltakerne hiver seg på og lokker i kor. Brølet fra en brunstig bukk i hjortelia kan være formidabelt. Lydene som nå siver ut av tørkerullene i senterets peisestue frambringer kanskje ikke en andektig følelse av å være i kontakt med naturens urkrefter, men det er ingen ting å utsette på underholdningsverdien.

Det har blitt avholdt brølejaktkurs på Jakt- og Fiskesenteret i Flå i mange år nå. Denne gangen er det nærliggende å tro at det er gode sjanser for å observere dyr. Året før vårt besøk ble det sett elleve totalt, deriblant tre bukker.

Nå, snart fjorten dager ut i oktober, er det omsider ideelt brølevær: Etter en lang nedbørsperiode over sørlige Hallingdal, er det ventet en periode med klarvær og kulde – en oppskrift som pleier å få fart på brunsten. Dette gjør jegerne sterke i troen.


Kjell Andreas Steinstad hadde aldri skutt hjort før brølejaktkurset i Flå. Denne titakkeren kom på skuddhold etter bare ti minutters brøling.

Tiltalende jaktform
Vi begir oss ut i jaktterrenget klokka seks på morrakvisten. Klyver opp traktorveien i bekmørket, og smyger oss over den frostdekte myra i lydløse kamuflasjeklær. Vi posterer flere steder i Turufjellområdet, i håp om å få nærkontakt med hjorten når den kommer trekkende fra nattbeitet nede i dalen.

– Dette er mer tiltalende enn å sitte på den samme elgstubben år etter år!

Vegard Sveiven har jakta rådyr og elg så lenge han kan huske. Da han fikk høre om brølejaktkurset, øynet han muligheten til å prøve noe nytt.

Hakk i hæl overvåker instruktør Anders Storm Nilsestuen terrenget, med håndkikkerten lett tilgjengelig. Sansene skjerpes maksimalt når månen speiler seg i tjernet. Bortsett fra en skogsfugl som skvetter opp i forgrunnen, er det dørgende tyst.

– Denne jaktformen krever litt mer av jegeren, poengterer instruktøren idet vi slår oss ned på en høyde i grålysningen.

Det lokkes flere steder. Kjell Andreas Steinstad tok utfordringen på strak arm og er overlatt til seg selv lenger ned i terrenget, mens grunneier Erling Kittilsviken har fått med seg Geir Larsen høyere opp i terrenget.

Mens vi betrakter tåkedisen som ligger tett under oss og nysnøen over tregrensa på Norefjell i all stillhet, smeller et skudd nede i furuskogen. Det skurrer «skutt en titakker» fra jaktradioen.


Anders Storm Nilsestuen kan nesten ikke tro det han nettopp hørte: Kjell Andreas har skutt to dyr til, og gått tom for ammunisjon.

Tom for ammo
Det er den ivrige reinjegeren Kjell Andreas som har fått en best tenkelig start på dagen. Vegard og Anders venter tålmodig på svar på lokken i enda en time, mens Kjell Andreas sysler med å vomme ut bukken.

Når vi hører det smeller to skudd til nede i lia, ser vi forundret på hverandre.

Anders legger hånda rundt jaktradioen for å dempe lyden, og spør hva som foregår. Så gnir han seg i øynene som om han ikke tror på det han nettopp hørte: «Skutt to til, men har gått tom for ammo».


Vegard Sveiven søkte nye utfordringer på jaktfronten, og fikk raskt dreisen på tørkerullen.

Vi lister oss bort fra posten for å bidra med en hjelpende hånd. Erling og Geir har riktignok hørt et hjortebrøl i det fjerne, men blir forbløffet når vi overbringer beskjeden om tre fall. Når vi møter Kjell Andreas, synes han å være nærmest like forskrekket.

– Du kan tro jeg skvatt noe jævlig! Jeg sleit med å finne fram i mørket, men fant skjul bak en stor stein med god oversikt over det åpne hogstfeltet. Frokosten utgikk; jeg rakk bare å brette ut fjellduken og lokke i ti minutter før den kom.

Jegeren fra Biri gestikulerer ivrig:

– Altså … Jeg brøla, men fikk jo ikke noe svar.

Instruktøren velger å tro den kom på grunn av lokken, men Kjell Andreas bare gliser, og vifter med ansiktsmaska og kamohanskene.

– Det var disse som gjorde utslaget!

Hat trick i hogstfeltet
Mens den umiskjennelige odøren fra den brunstige bukken trenger inn i neseborene, forteller jegeren hvordan det øvrige gikk til: Mens han ga seg i kast med bukken, kom det plutselig to dyr til rett mot ham.

Steinstad nappet til seg rifla, la seg i stilling og ventet på at dyra skulle komme i gunstig posisjon. Først gikk spring- bukken over ende, deretter vendte også kalven bredsiden til. Like etter kom utrolig nok enda en stor bukk på skuddhold, men da var altså mannen tom for ammunisjon.

– Jeg var relativt stressa. Jeg har aldri skutt hjort før, men i løpet av en time og et kvarter hadde jeg felt tre dyr!


Jaktsuksess medfører etterarbeid. Kursdeltakerne vommer ut hjorten i terrenget

Etterarbeid
Den som hadde regnet med en høneblund før kveldsøkta, må tro om igjen. Etter en lunsj rundt bålet i lavvoen, bærer det bort i slakteriet. Dyra skal flås. For noen er det rein rutine, for andre er også dette en arena for læring:

– Dette har jeg aldri vært med på. Det er interessant å lære hvordan man skal flå, ikke minst hvordan man skal behandle kjøttet, sier Geir Larsen.

Han har jakta småvilt i mange år, men er den eneste kursdeltakeren som ikke har erfaring fra storviltjakt. Instruktørene sliper verktøyet, og begynner å dra av skinnet. Skuddet sitter der det skal og bukkens slaktevekt viser 90 kilo.


Kjell Andreas har fått en best tenkelig start på dagen, og forklarer resten av følget hvordan det hele gikk til.

Frister til gjentakelse
Under kveldsøkta henger vi oss på Geir Larsen. Han har allerede rukket å få sansen for den nye jaktformen.

– Jeg kan knapt vente med å prøve lokken igjen!

Han lener seg inntil furutreet, som blir vår neste post i timene fram til det blir mørkt.

– Dette tiltaler meg. Brølejakt er krevende, men belønningen er stor når man først lykkes. Dette er noe jeg kan gjøre sjøl; snike meg ut aleine eller med en kompis, man er ikke avhengig av et stort jaktlag og omfattende planlegging.

Geir begynte å jakte fordi han ikke hadde noe å gjøre etter at sjøørretsesongen var over. Han sammenlikner jaktformen med imitasjonsfiske, da også brølejakt handler om å lure naturen.

Vi satser på at hjorten skal passere oss før den trekker ned mot nattbeitet ved riksvei 7. Nå forsvinner sola raskt ned bak fjellet. Geir legger lokken over munnen og brøler.

– Nå begynner det, hvisker han forventningsfull.

Han lar det gå femten minutt mellom hver gang han lokker. Etter hvert blir han litt usikker på om han høres for fryktinngytende ut. Han varierer og prøver seg fram, men har lært at det er nytteløst å lokke for mye. Nå er håndkikkerten hans viktigste våpen. I likhet med hjorten, forsøker han å ha full kontroll på terrenget.
Men akk, det skjer ikke mer denne kvelden.

– Dette frister uansett til gjentakelse. Det spørs om jeg ikke blir nødt til å melde meg på til neste år også …


Brølejaktkurset er en god blanding av kunnskapsoverføring og opplevelse. Eivind Lurås viser vei i slakteriet.

Brølejakt krever innsats

– Lokkejakt er utrolig spennende. Det gjelder å komme seg ut når det skjer – tidlig morgen eller kveld. Brølet til hjorten er verden råeste! reklamerer Eivind Lurås.

Fagkonsulenten ved Jakt- og Fiskesenteret har selv lyktes å komme tett innpå hjorten gjentatte ganger. Han forklarer at det ikke trenger å være vanskelig å få svar på lokken, men påpeker at hjorten er svært mistenksom.

– Hjorten er alltid veldig forsiktig. De siste 150 meterne mellom deg og hjorten er mest krevende. På en annen side brøler vi som rivaliserende bukker. Er du nære nok, oppfattes du som en trussel og da kan hjorten komme for å for- svare seg. Man skal likevel passe på at brølene ikke blir for grove, for da kan hjorten ta med seg hindene og forsvinne.

Under brølejakt er det lett å bli gjennomskuet. Lurås understreker at håndkikkerten er like viktig som rifla.


Geir Larsen lager et langtrukkent brøl, etterfulgt av et par kjappe grynt.

Passer for alle
– Hjorten ligger gjerne på hyller i terrenget, med full oversikt over det som skjer nedenfor. Ofte er det en fordel å komme ovenfra, og ha vinden i ansiktet.

Kollega Anders Storm Nilsestuen synes brølejakt er den mest utfordrende jaktformen uten hund. Selv om du bør ha litt jakterfaring for å delta på brølejaktkurset, mener han jaktformen passer for alle.

– Brølejakt er ikke bare for gutta. Det er ytterst sjelden man får behov for de groveste frekvensene. En lysere lokk kan derimot være en fordel ved at storbukkene lures til å tro at de har fått en liten bukk inn i reviret.

Han mener det eneste som kreves for å bli en god lokker, er at du er mye ute og lytter på brøling, og prøver deg fram.

– Det krever en del erfaring å skille de ulike hjortebrølene. Selv om brunsten gjerne er på topp en ukes tid, kan du følge med på brølinga i opptil en måned.


Håndkikkerten er jegerens viktigste verktøy under brølejakt.

Brøling som forvaltning

Kritiske røster mener brølejakta kan være uheldig i et forvaltningsperspektiv, da jaktformen kan medføre et uforholdsmessig stort uttak av store bukker.

Erling Kittilsviken er grunneier i en del av jaktterrenget som benyttes under brølejaktkurset. Han påpeker at dersom man ønsker en sunn og god hjortestamme, gjelder det å ha en plan med det man gjør.

– All avskytingen må styres ut fra hva man ønsker med bestanden. Hvis målet er vekst eller man vil holde den på dagens nivå, kan man selvsagt ikke skyte ut alle de store bukkene og de produktive kollene.

Det er lenge siden hjorten kom til Flå, men det var først for åtte år siden man begynte å jakte målrettet etter den. Kittilsviken sier at mye av hjorten skytes litt tilfeldig under elgjakta.

– Mesteparten av de lokale jegerne gidder ikke å jakte hjort, da det krever mer av jegeren. Jeg mener brølejakta har flere fordeler ved seg, og bruker blant annet brøling til å kartlegge hvor mange store bukker det er i jaktterrenget mitt.

PS: sjekk Jakt- og Fiskesentret for neste brølejaktkurs.

 

På forsiden nå