Triksene som får ned tiuren

I Norge settes det strek for skogsfugljakta 23. desember. I Sverige kan du derimot jakte tiur og orrhane både i romjula og ut januar. Vi ble med en av mange norske jegere, som har toppjakt som sin største lidenskap.
Torsdag, 29. november 2018 - 8:30

Sprengkulda har sluppet taket og det er vindstille med nysnø over et fastere underlag.

– Perfekt for toppjakt, fastslår Stian Almestad (40) og sjekker termometeret gjennom hyttevinduet, mens kaffekjelen finner sin faste plass i sekken. Gårsdagens 23 kalde er nå redusert til minus åtte. Østhimmelen er i ferd med å lysne. Ved døra tripper den tre år gamle norrbottenspetsen Virma, klar for en ny dag.

Vi går ut i et postkortlandskap preget av glissen furuskog ispedd enkelte myrdrag, som strekker seg opp mot bjerkeskogen. Det er god såle, men skiene synker likevel 15–20 centimeter ned i snøen. Hunden holder seg klokelig nok i skisporet, skjønner åpenbart at dette ikke er forhold for å legge ut i søk.

– Hun kan komme til nytte likevel, fastslår vår mann.


Å finne slike «sigarer» under furua, tyder på at vi nærmer oss tiurens beiteområde.

Nedenfra og opp
Vi er midt i Sverige, nærmere bestemt Åre, og trønderen er lokalkjent. Vi drar rett opp mot beiteplassene.

-I terreng med tettere skog har jeg hatt størst suksess med å krysse nedenfra og oppover. Jakter du ovenfra i trangt terreng, er det større risiko for å eksponere seg for tiuren, forteller Stian.

Skogen er nedrimet og en stor, mørk tiur vil synes godt. Det går derfor raskt å skanne av en åsrygg eller et myrdrag med kikkerten.


For den dedikerte toppjegeren er det ingen ting som slår synet av en slik kar!

Idet vi nærmer oss det første beiteområdet, ser vi en overflyger på langt hold. Et stykke høyere opp er det mildere og rimfrosten blir mer sparsommelig, for til slutt å opphøre helt. Tilbake står snødekte trær mot en blå himmel.

– Rimfrosten er et vakkert skue, men tiuren foretrekker å beite på bare nåler. Ved å dra opp i høyden finner den et mer attraktivt beite.

Ikke lenge etter oppdager vi en tiur på topp, ca. 500 meter framme. Dette går etter boka!


Stian Almestad har brukt nærmere en time på å komme i posisjon. Nå gjenstår kun de siste avgjørende meterne.

Ingen grunn til hastverk
Vi planlegger framrykkingen og ser etter karakteristiske trær i nærheten.

– Den sitter rolig, fastslår vinterjegeren, senker kikkerten et øyeblikk, før han igjen fører den til øynene og gransker omgivelsene. Almestad leter etter detaljer i landskapet som kan utnyttes til å lokalisere fuglen under framrykkingen.

– Nå er det viktig å bruke god tid. Speideren i mannen har våknet.

– Det er unødvendig å forhaste seg når fuglen sitter rolig i veden, da kan den bli sittende dagen lang.

Vi smyger. Etter 20 meter er tiuren allerede ute av syne. Nå styrer de referansepunktene vi har blinket oss ut.

Stian bruker tid. Lang tid. Håndkikkerten benyttes hyppig for å fingranske skogen forut. Ser vi tiuren, kan den også se oss.

Etter en god halvtime får vi et glimt av en tiur i toppen av ei lita ungfuru. Vi setter fra oss sekk, ski og hund og kryper videre i skjul. Nå går det svært sakte …


På skuddhold …


Kula sitter der den skal …


… og tiuren tegner tydelig for treff.

Et stivt tiurblikk
Nok en halvtime snegler av sted. Plutselig ser jegeren rett inn i et stivt blikk, snaut 50 meter til siden for seg! Det er definitivt en annen furu, og høyst sannsynlig også en annen tiur enn den vi opprinnelig smyger på.

Tiuren har strukket hals, har åpenbart hørt oss og sanser fare. Uendelig sakte synker Stian sammen, utenfor tiurens synsfelt, og ber en stille bønn om at skogsprinsen oppe i furutoppen ikke har oppfattet alvoret.

Kort tid etter ligger han på magen med støtte fra tofoten. Nå er det bare å ta tiden til hjelp. Tiurhalsen blir kortere, fuglen har åpenbart ikke oppfattet trusselen. Storfuglen ligger i trådkorset, ei kule i kaliber 222 flyr.

Tiuren slår med vingene før den raser ned i greinverket og blir liggende fem-seks meter fra stammen. Jegeren reiser seg og konstaterer at fuglen ligger i ro, før han returnerer for å hente hund og oppakning.


Optimal lykke for både jeger og hund.

Duften av villmark
– Dette er neppe den tiuren vi så først, konstaterer han, borer nesa inn i brystet på fuglen og trekker inn lukta av villmark.

– Det er et ritual jeg har på toppjakt. Lukta fra en nyskutt vintertiur er særegen, kan minne om duften av nyhogget tømmer. Kjenn!


Det lukter som nyhogd tømmer, konstaterer Stian.

Slik kommer du på skuddhold

Utnytt terrenget. Eksponer deg minst mulig. Glissen eldre furuskog og myrdrag er ofte gode plasser for tiur. Hold deg godt inn til kanten av myra, gjerne noen meter inne i skogen om mulig.

Gå sakte. Forsøk å klarere terrenget under framrykning. Det er fort gjort å gå for raskt fram, og dermed spolere situasjonen, idet tiuren oppdager deg. Er det sol, søk skygge. Da reduserer du solreflekser fra utstyret og du blir vanskeligere å oppdage.

Inn på skuddhold. Å avansere mot en tiur som sitter med strekt hals bør unngås. I den posituren aner den fare. Hold deg i skjul og vent med smygingen til halsen er blitt «kortere». Det er et tegn på at fuglen føler seg tryggere og sitter bedre.

Kamuflasje. Hvitt kamuflasjeantrekk anses av mange som et must for effektiv toppjakt, men det blir felt tiur i topp av jegere med mørke bukser også. Noen gir også kikkert og gevær en omgang med hvit tape.

Håndkikkert. En god håndkikkert, gjerne med innebygget avstandsmåler, er toppjegerens viktigste «våpen», sammen med rifla.

Linseklut. Dugging på kikkertlinsa er evig et problem. Ha derfor en linseklut lett tilgjengelig slik at linsen kan reintørkes før skudd.

Skuddavstand. Skuddavstandene kan variere fra noen titalls meter og opp mot 150 meter, avhengig av topografi, skyteferdigheter, vind, kaliber og anlegg. Mange setter ei øvre grense på rundt 150 meter. Avstandsmåler er et nyttig hjelpemiddel.

De avgjørende meterne. I mange tilfeller er det nødvendig å eksponere seg noe for å få fritt skuddfelt. Åler du deg fram, vil tiuren ofte bli sittende, forutsatt at den ikke aner uråd – og tar til vingene. På dette stadiet er ei hvit pute eller en tofot gull verdt. Skyv puta foran deg og du har et bra anlegg for rifla og et kontrollert skudd.

Flere sjanser. Vanligvis tar fugl i nærheten til vingene idet skuddet går, men ikke alltid. Noen ganger kan du få flere skuddmuligheter i samme situasjon, da det kan befinne seg flere fugler i samme tre, eller i nabotrær. Spesielt ungfugl kan sitte ekstra hardt.

Bakgrunn. Sikkerheten er første prioritet, spesielt i nærheten av bebyggelse, turløyper og bilveier! Ei riflekule på avveie kan gå flere kilometer før den tar bakken.

Kaliber. Unngå grove storviltkalibere. Siden skuddavstandene ofte er opp mot 150 meter, bør du minimum anvende 22 Hornet. Stian Almestads foretrukne kaliber i mer enn 20 år er 222. Mange bruker også 6,5x 55, som tåler noe mer vind enn lette kaliber i 22-serien.

Kikkertsikte. En god riflekikkert med minimum 8x forstørrelse anbefales.

Avstandsmåler. Avstandsbedømmelse er krevende når du ligger på magen og skyter på skrå oppover. Avstanden til fuglen er ofte lengre enn du tror. En avstandsmåler, eller stolper i retikkelen i kikkertsiktet, kan derfor være til god hjelp.

Snø i løpet. En tapebit over munningen hindrer snø i løpet når du smyger i snøtung vegetasjon.

Krevende ettersøk. En påskutt tiur som ikke dør i skuddet, kan by på et krevende ettersøk. Er det en jevn snøflate kan påskutt fugl som har tatt bakken avsløre seg i form av blodspor, men den kan også trykke hardt, og den er god til å gjemme seg. Lettere skadeskutt fugl kan dra langt, og er ofte veldig vanskelig å finne igjen. En hund kan redde tiursteika.

Les også: Tolv tips til toppjakta


Bruk tid og håndkikkerten flittig.

Skogsfuglen og vinterværet

Toppjakt, dvs. jakt på skogsfugl som sitter/beiter i trærne, er væravhengig. Varierende vær, krever ulik strategi …

Klarvær. Stille, klart vær etter snøfall byr gjerne på best forhold. Da beiter tiuren vanligvis i den øverste tredjedelen av furua og kan oppdages på lange avstander.

Vind og nedbør. God sikt er svært viktig. Nedbør i form av snø trenger nødvendigvis ikke å påvirke fuglenes beiting i trærne, men reduserer sikten og gjør det vanskelig å få øye på fugl. Vind gjør at fuglen gjerne holder seg lavt i veden, eller like gjerne på bakken.

Sterk kulde. I sterk kulde sitter tiuren ofte under skjørtegraner eller den kan ligge i dokk for å redusere varmetapet. Støkker du den, flyr den vanligvis ikke veldig langt, før den slår inn i en tretopp for å få oversikt. Men da er den allerede skremt én gang, og du må gi den tid til å finne «roen», før du avanserer.

Føreforhold. Er det knaseføre, kan det være tilnærmet håpløst å komme på skuddhold. Er det vindstille, bærer lyden av din framrykning langt. Det skal imidlertid ikke mange centimeterne med nysnø oppå skaren, for å dempe lyden av jegeren.

Mildvær. Når det blir mildvær etter en kuldeperiode – gjerne kombinert med nedbør – trykker tiuren normalt noe bedre.


Vinterdagen er kort og strengt tatt holder det med én fugl på en dag som denne.

Halsende hund

Ved toppjakt kan halsende hunder som spetser være til stor hjelp. Om snøen bærer, går hunden ut i søk på vanlig måte. Den kan finne fuglen, og den kan varsle deg om hvor tiuren sitter ved å skjelle under treet. Hunden vil da tiltrekke seg fuglens oppmerksomhet, slik at det blir enklere å smyge seg inn på skuddhold.

Når temperaturen kryper ned mot minus 20 grader, er det ikke uvanlig at tiuren ligger i dokk eller sitter under ei skjørtegran. Da er man sjakkmatt, om man ikke har med ei hundenese til å skremme dem opp.

På all jakt er det en fare for skadeskyting. Her har en hund langt bedre forutsetninger til å finne igjen fugl enn vi på to bein.


En «treskjeller» har sin misjon også på toppjakt. Her norrbottenspetsen Virma til Stian Almestad.

 

På forsiden nå