Annonse
Seks ørreter rivaliserer i den øverste «nye» kulpen. Økt dybde og et nytt og tykkere lag gytegrus har gjort susen. Her var det bare plass til et par gytende ørreter tidligere.

Lykken er en gytebekk

Tiltak i sjøørretens gytebekker har fått mye oppmerksomhet de seinere årene. Den samme hjelpen kan vi gi brunørreten, som garantert finnes et sted nær deg.

Publisert

Denne artikkelen er over ett år gammel.

En klar høstmorgen sitter jeg på en stubbe ved utløpsbekken til Kjosvatn, like sør for Storsteinnes i Balsfjord. Det er oktober og gytetid.

Flere ørretpar står «stablet» ned gjennom de grunne kulpene og de usynlige revirene. Hunnene holder seg rolig på utvalgt plasser, hannene er mer oppfarende og urolige, der de patruljerer mot naboene, både opp- og nedstrøms. Vannspruten står når det kommer til grensekamp, før freden en kort stund igjen senker seg mellom hannene.

Muligheter og begrensninger

«Vis meg gytebekken din, og jeg skal fortelle deg hvor stor ørret vassdraget huser.» Utsagnet kom fra en fiskeribiolog jeg møtte ved et ørretvann i fjellet for noen år siden. Budskapet var at begrensningene for hvor stor fisk et vann kan produsere, ofte lå i dybden og forholdene på gyteplassen. Kort fortalt; en fire kilos ørret krever atskillig mer dybde og grovere gytesubstrat, enn en 800 grams ørret, for å formere seg.

Kjosvatnet, hvor jeg har det privilegium å være en av tre grunneiere, er et næringsrikt lavlandsvann i Midt-Troms med brunørret opp mot kiloen. Rekordfisken er to kilo. De tre små bekkene som renner inn i vannet er isolert sett for små til annet enn småørret. Utløpsbekken står igjen som eneste mulighet med tilstrekkelig høstvannføring for gyting.

Dybde og bunnsubstrat på inn- og utløpsbekker er avgjørende for fiskens gytemuligheter, og ved hvilken størrelse brunørreten blir kjønnsmoden.

Kort strekning

Utløpsbekken består av knapt 30 meter grunn «gytesone», fulgt av et stille, dypt parti med humusbunn, som går over i bratte fossefall ned dalen. Flere steder mot vannet er elvebunnen bart fjell, kun et tynt lag med grus og småstein har utgjort gyteområdet. Flere områder er i tillegg for grunne til gyting, selv under høstflommen. Ørreten må piske seg fram mellom de få egnede områdene. Konkurransen er knallhard om de få meterne med livgivende dybde og grus.

Sommeren 2019 gjorde jeg det første tiltaket for å hjelpe ørreten, motivert av reportasjer fra renovering av gytebekker for fetteren, sjøørreten. Jeg innså fort at gyteforholdene i vannet var elendig, egnet gytestrekning for kort, det var for lite grus på bunnen, samt at strekningen var for grunn for de største fiskene, rundt kiloen.

Tre terskler i stein gir større vanndybde og bedre gyteforhold. Dette var det første og enkleste tiltaket. En åpning i tersklene gjør at fisken kan forflytte seg mellom kulpene og ta i bruk den nedre delen av bekken.

Terskler

Etter å ha klarert med myndighetene om at det ikke var et søknadspliktig tiltak, startet jeg med å samle stor stein i og ved bekken, og bygde noen enkle terskler nedover for å heve vannstanden, og gjøre grunne områder gytbare. Mellom steinrekkene lot jeg det være en liten åpning til fiskens vandring.

I slutten av september huset de tre første terskelbassengene gledelig nok ørret. Men fortsatt sto de nærmest på bart fjell. Beslutningen ble å finne og kjøre på det mest ideelle gytesubstratet som var å oppdrive. Det ble iverksatt sommeren etter, etter at årets yngel var klekt.

Rett størrelse

Ifølge faglitteraturen er regelen at fisken vil søke bunnsubstrat med diameter opp til 10 prosent av kroppslengden. Ut fra dette antok jeg at ørreten i Kjosvatn ville like stein på mellom 25 og 45 millimeter i diameter. Svaret var det lokale grustaket, hvor det utvinnes støpesand fra morene eller elveavsetninger. Knust stein (vanlig singel) er skarp og ikke egnet til bruk for gytekultivering. Maskinførerne ved grustaket donerte velvillig noen tonn da de fikk høre om planene, forutsatt at jeg hentet steinen selv.

Arbeid og fest på gyteplassen

I august 2020 ble tre tonn natursingel i størrelsen 30 til 40 millimeter fraktet til bekken og lempet ut med spade, over 15 meter. En gangbru ble lagt over noen store steiner akkurat på brekket fra vannet, og den dannet, sammen med andre steinterskler, totalt tre naturlige gyteplasser med 10–20 centimeter substrat og opptil 40 centimeters vanndybde.

En liten åpning i terskelen skapte trapp til neste nivå og høyere vannhastighet i deler av «kulpen», noe ørreten skulle vise seg og finne særlig attraktivt. Etter å ha komplettert med et par minkfeller (se rammesak) var det bare å se fram til oktober, mht. hvordan dette lille kultiveringstiltaket ville bli mottatt.

Gytefisken satte pris på natursingel av prima kvalitet, i størrelse 20–30 millimeter og 40 til 50 millimeter (groveste stein).

Positiv respons

Uten tallmateriale fra før-tilstanden er det ikke mulig å tallfeste noe sikkert om tiltaket. Men ut fra hva jeg observerer, og de mange gytegropene i det nye gytesubstratet, er det stor og økt bruk av denne delen av bekken, et område som tidligere kun huset ett eller to par gytende brunørreter.

Planene i sommer er at de resterende 20 meterne i den nedre sonen også skal få terskler og grus. Målet er at de dypeste kulpene skal tiltrekke seg den største ørreten, ved at substratstørrelsen her økes fra 30 til 40–50 millimeter. I tillegg skal det legges ut noen større steiner for å skape skjulesteder mot predatorer og strømvirvler, steder hvor yngelen kan stå uanstrengt i den første kritiske fasen etter plommesekkstadiet, hvor de kommer opp av grusen og starter sitt farlige liv som yngel.

Ja, jeg er klar over at evolusjonen ikke tilbyr noen «quick fix», og raske biologiske endringer. Det er lite sannsynlig at det i løpet av kort tid skal dukke opp storørreter i Kjosvatn, som ikke har vært der fra før. Men det hadde vært heftig om barnebarna kan sitte her om noen tiår og se to kilos ørreter kurtisere i den beskjedne bekken – og vite at bestefar har bidratt til dette eventyret.

Hold minken i sjakk

Å utrydde en altetende art som mink (uønsket art i Norge) er vanskelig, men med innsats og feller kan bestanden lokalt holdes nede. Her har Wenche Øvergaard tatt ut en stor hann med felletypen Conibear 120.

Mink og oter kan gi stort predasjonstap på enhver gyteplass, særlig i bekker med liten vannføring. Sats på holde minkbestanden i sjakk!

Kjosvatnet får hvert år besøk av både mink og oter. De finner veien opp den vesle Kjoselva som fra sitt utspring i vannet renner vel fire kilometer ned til Balsfjorden. Minken tar hver sommer en del unger fra hekkende ender, men gjør ellers begrenset skade på ørretstammen i vannet. Unntaket er i gyteperioden september-oktober, hvor ørreten er svært eksponert i den grunne gytebekken. Minken dreper gytemoden fisk og spiser rogna.

Den totalfredede og større oteren er mer klosset på grunt vann. Jeg har ikke sett tilsvarende massedrap som det minken kan prestere. Også hegre kan skape trøbbel på gyteplassen. Den jakter helst småfallen ørret, men skaper også panikk blant stor fisk.

Fellefangst

Som «fiskeforvalter» bør støtet settes inn mot minken. Det er en uønsket art i norsk natur og den kan bekjempes hele året. Jeg benytter tre Conibear 120 slagfeller montert i trekasser som står ute fra mai til november. Ambisjonen er å prøve å hindre etablering og yngling av mink. Fellene er såkalte gjennomgangsfeller uten åte – strategisk plassert langs bekken– og utnytter minkens iboende lyst til å undersøke tunneler og trange rom.

Sporsnø har avslørt at ikke all mink går i fella. Planen er å supplere med noen åtefeller «ladet» med luktstoff av samme type som Statens naturoppsyn har testet og benyttet med godt resultat i flere sjøfuglbiotoper i skjærgården.

Powered by Labrador CMS