Numedalslågen, en av landets beste lakseelver, får fortsatt besøk av en og annen tjuvfisker.

Tjuvfiskerne - kalde og kreative

For en lovlydig sportsfisker, finnes det knapt noe simplere enn tjuvfiskere. Utstyrt med kunnskap, kreativitet og kalde hoder, kan de lure både fisk og det lokale oppsynet.
11. februar 2020

Det knaser i kvist og greiner. To skikkelser forsvinner inn i skogen på den andre siden av bekken. Jeg rekker å registrere at den ene har en sekk i hånda – før de er borte.

Tjuvfiskere!

Det er seint i oktober. En nydelig dag, med sol fra klar himmel og ikke et vindpust. Den siste timen har jeg ruslet langs en liten bekk som munner ut i Numedalslågen, relativt bortgjemt og skjermet. Med kamera og undervannshus er håpet å forevige noen av de mange gyteklare sjøørretene som finner veien opp i bekken hver høst.

Men jeg er ikke alene. Høsten er sesong for tjuvfiskere, enten de forsøker seg midt på dagen eller med lykt og håv etter mørkets frambrudd. Antakelig et marginalt problem for Numedalslågen rent forvaltningsmessig, men er timingen og tjuvfiskerne gode, kan to personer som dette uten tvil forsyne seg godt på kort tid.

Uansett; aktiviteten til tjuvfiskere er en hån mot lovlydige sportsfiskere og ikke minst mot det betydelige kultiveringsarbeidet som legges ned over hele landet.


Artikkelforfatteren på fotojakt langs en av de mange sjøørret-bekkene tilknyttet Numedalslågen. Foto: Kjell Harangen

Håpløse unnskyldninger
Hvem er disse menneskene? Hvorfor gjøre seg til kjeltring for en sjøørret eller laks – om de er heldige? Og – hvordan forklarer de tjuvfisket, om de blir tatt?

– Jeg har blitt servert mange rare unnskyldninger gjennom årene, smiler Svein Harald Karlsen fra Svarstad. I over 40 år har han konfrontert tjuvfiskere i Numedalslågen i Vestfold. Siden 2006 har han vært engasjert som oppsynsmann på Brufoss, i øvre lakseførende del.

– De fleste tjuvfiskere jeg har knepet, sier at de ikke kjente til reglene i elva. At de ikke har sett informasjonsskiltene eller at de ikke visste det var nødvendig med fiskekort. Selvsagt bare tull. Skilt finnes overalt og alle plikter å gjøre seg kjent med reglene.


Gyteklar sjøørret er utsatt for tjuvfiske.

Frykter anmeldelse
Mens flertallet tjuvfiskere i Numedalslågen for 15–20 år siden kom fra Øst-Europa, har disse blitt atskillig færre i dag, forteller Karlsen. Av de relativt få sjelene 69-åringen tar uten gyldig fiskekort i løpet av sesongen, kommer om lag halvparten fra Øst-Europa – resten fra Norge.

– Det er stort sett voksne mannfolk, som vet godt hva de gjør. Jeg tror ikke de fisker laks til vanlig, og det virker som om de bare tar en sjans. Når de blir tatt, legger de seg stort sett flate og beklager at de har skapt trøbbel. De er redde for å bli å bli anmeldt og vi ser dem sjelden igjen, forteller Karlsen.

Diplomatisk
Fiskeoppsynet på Brufoss er privat organisert. Svein Harald Karlsen har ikke noen formell myndighet, som å kunne beslaglegge ulovlig fiskeutstyr, men det holder vanligvis å ta en prat med tjuvfiskerne – i en vennlig, men bestemt tone, sier han.

– Det lønner seg å være diplomatisk. Å ture fram og bruke kjeft hjelper lite. Men det hender jo en sjelden gang noen blir aggressive. Men da sier jeg «Greit, vi kan ta en tur opp i bilen min. Der ringer jeg politiet, så kan de ta en prat med deg». Det funker som regel.

Eiendomsmekleren
En stor, hvit bil lyser opp i det våte, triste høstlandskapet. Blant gule strå, brune kvister og dødt løv, står en ny, blankpolert Tesla.

Bilen er parkert på en liten slette i skogen, der laksefiskerne i Numedalslågen gjerne setter bilene når de skal prøve lykken på Brufoss. Men det er i sesongen. Nå er det seint på høsten og fisken er fredet …

Jeg stusser. Det kan naturligvis tenkes at sjåføren og eventuelle passasjerer bare rusler en tur i området, men det er ganske uvanlig her. Jeg bestemmer meg for å kysse elva over fylkesvei-broa og kjøre til et utkikkspunkt på den andre siden.

Ganske riktig, fra den lille høyden ser jeg rett bort på Vabrottet – en populær fiskeplass i Numedalslågen. Det blinker i sluken i det tjuvfiskeren gjør et nytt kast.

Jeg returnerer til bilen jeg antar tilhører vedkommende, noterer registreringsnummeret og ringer det lokale oppsynet. Mer har jeg ikke anledning til å gjøre, men får snart en tilbakemelding fra vakta: Tjuvfiskeren blir tatt med buksene nede.

Jeg finner det en smule oppsiktsvekkende når jeg seinere får høre at mannen i 30-årene er en eiendomsmekler fra Buskerud.


Tjuvfiskeren som kjørte denne bilen, ble tatt på fersken i Numedalslågen i fjor høst. Det viste seg at han var en eiendomsmekler fra Buskerud.

Sosialt akseptert
Hvorfor tjuvfiske? Årsakene varierer nok avhengig av hvor langt tilbake i historien man søker, og hvilke deler av landet man befinner seg i, men én åpenbar forklaring er naturligvis matauk.

I dag er en blank sjøørret eller en vill, nygått laks en relativt eksklusiv vare – et supplement til vårt daglige kosthold, om du vil. I tidligere tider, da elvene var fulle av fisk, kunne fangstene være avgjørende for folks liv og helse.

At mange bare forsynte seg, uavhengig av hvem som eide eller leide fiskerettighetene i elvene, er godt kjent, og det var nok i større grad sosialt akseptert enn det tjuvfiske er i dag.


Lardal bygningsråd med beslaglagt fiskeutstyr og laks, en gang i 1980-årene. De skulle egentlig bare på befaring ved Numedalslågen, men endte med å skremme bort tjuvfiskere. Foto: Kjell Harangen

Lokal protest
Spenning er en annen forklaring, men det gjelder nok først og fremst barn og unge. Da jeg vokste opp i Lågendalen, var ikke tjuvfiske noe uvanlig fenomen blant enkelte av gutta. Det ble neppe tatt særlig mange lakser og sjøørreter, men at puls og hjerte slo heftig, det tviler jeg ikke på! For noen, var nettopp det poenget.

Tjuvfiske kan også være en protest mot de privilegerte og bemidlede. I artikkelen «Snille banditter: Tjuvfiskere i Altaelva på 1970- og 1980-tallet» (Alta Museum) skriver Merete Camilla Ødegaard: I tillegg til å være matauk, var tjuvfiske også en form for demonstrasjon mot utleiet. Det var allment kjent blant bygdas befolkning at det foregikk, og det ble stilltiende akseptert. Uten å trekke parallellen for langt, er det fristende å se noen likheter mellom Robin Hood i Sherwood-skogen og tjuvfiskernes motiver i Alta.

Mesteparten av fisket i Altaelva ble på 70-tallet utleid til styrtrike amerikanere.


George Charles Spencer-Churchill, den 8. hertugen av Marlborough, mislikte sterkt tjuvfiskerne i Stjørdalselva.

Mektig forarget
For sportsfiskere som betaler sine fiskekort med glede, som kanskje leier en elvestrekning over tid og som er opptatt av forvaltning, er tjuvfiskere noe herk. Slik har det vært siden de første britiske sportsfiskerne kom hit til landet.

Hertugen av Marlborough fisket i Stjørdalselven på 1800-tallet, og i Bjørn Ivar Vasaasens hovedoppgave i historie, «Lordly sport of fishing» (Universitetet i Oslo, 2000) gjengis en bekjentgjørelse fra den noe snurte adelsmann – trykket i lokalavisa i 1892:

… alt ulovligt Fiskeri i Stjørdalselven samt i de tilstøtende Bielve hvor Laks og Sjøørret gaar op, vil for Eftertiden paa det strengeste blive paatalt, være sig Brug af ulovlige Redskaber, Opfisking af Lakseyngel eller Indtrængen på Undertegnedes Fiskevald, ligesom Enhver anmodes om uoppholdelig at anmelde mulige Ulovligheder til en af efternævnte Opsynsmænd og vil saadan Anmeldelse blive klækkelig godtgjort forsaavidt Ulovligheden kan konstateres.

Begrenset politimyndighet
I dag er det politiet og Statens Naturoppsyn (SNO) som er de nasjonale hovedaktørene når det gjelder fiskeoppsyn i norske sjøørret- og lakseelver.

SNO har begrenset politimyndighet. Det betyr at oppsynet, foruten å sjekke at fisketrygden er betalt, kan beslaglegge fiskeutstyr som er brukt ulovlig eller utenfor sesong, samt eventuell fangst. Er gjerningsmannen kjent, blir vedkommende anmeldt.

I tillegg finnes et antall lokale oppsyn som jobber på vegne av SNO, med begrenset politimyndighet. Om private oppsyn, organisert av grunneiere og rettighetshavere, har begrenset politimyndighet, er opp til de respektive politidistriktene å avgjøre. Noen har det, noen har det ikke.

Lensmannen jaget?
Gjennom hele mitt voksne liv har jeg hørt fargerike historier om gamle dagers tjuvfiske i Numedalslågen, antakelig med høyst varierende grad av sannhet og presisjon.

Ble den lokale lensmannen virkelig jaget over stokk og stein, av tjuvfiskere med lystringsgafler? Brukte man eksplosiver for å knerte så mange laks som mulig? Kanskje, skulle ikke forundre meg, i grunnen.

En noe frynsete respekt for autoriteter og stor kreativitet, er beskrivelser som nok kunne passe godt på enkelte individer i dalen jeg kommer fra.

Men faktum er at tjuvfiske har eksistert siden de første mennesker hevdet retten til å høste fra elvene våre.


Grinievja fiskes gjerne fra båt. På 50-tallet ble en hylle i fjellveggen i bakgrunnen sprengt bort, for å stoppe tjuvfiske i hølen.

Tjuvfiskerplassen sprengt vekk
La meg ta ett spesielt, men langt fra unikt, eksempel fra Numedalslågen. Rett nedenfor Kjærrafossen og Stubben, godt kjent blant sportsfiskerne i elva, ligger Grinievja. Her stopper laksen på mye vann og i løpet av kort tid kan hølen være full av utålmodig fisk.

I gamle dager var det ei lita fjellhylle på vestsiden av elva, der tjuvfiskerne gjerne sto og fisket «Bjønnehølet», hvor laksen samler seg på en gitt vannstand.

– Det var på slutten av 50-tallet, mener jeg. Det var særlig én berykta tjuvfisker i bygda som sto der og tok laks. Hølen ble leid ut til Treschow-familien den gangen, og det er klart at tjuvfiskere var et irritasjonsmoment, forteller dagens rettighetshaver, Lars Kristen Eikenæs.

Men bestefaren visste råd. I forståelse med grunneieren på den andre siden, var det fram med dynamitten og et drønn seinere, var hele fjellhylla sprengt i fillebiter. «Plattformen» til tjuvfiskerne var borte.

– Ja, han gjorde kort prosess. Dermed var det ikke så lett å lure til seg laks i «Bjønnehølet» lenger. Men tjuvfiskeren vi snakker om var en smarting. Han var kjent for sine talegaver, og klarte faktisk å leie ut flere strekninger han overhodet ikke eide, til intetanende sportsfiskere, ler Eikenæs.


Mesteparten av fisket i Altaelva ble på 70-tallet utleid til styrtrike amerikanere. Det resulterte i et omfattende tjuvfiske. Her ved Gabofossen, elvas kraftigste stryk, ved inngangen til Sautso. Foto: Torgeir W. Skancke

Kunnskapsrike
Tjuvfiskere kommer i alle varianter. Vi tenker kanskje på dem som en gruppe mennesker, men tjuvfiskerne er like forskjellige som oss sportsfiskere. Ikke bare det – går vi noen år tilbake i tid, var mange av dem flinkere enn de aller fleste til å ta sjøørret og laks.

Et utdrag til fra Merete Camilla Ødegaards artikkel om tjuvfiske i Altaelva – verdens beste lakseelv, er beskrivende:    

Tjuvfiske var en spennende aktivitet for unge menn, det var virkelig ikke noe for amatører! Viktigheten av kunnskap om elva, fiskeplasser, vannstand og laks er nesten større her enn i ordinært fiske eller guiding for utlendinger. Nettopp fordi tjuvfiske må være uhyre effektivt, helst skal laksen ta på første kast og temmes knallhardt, og fordi så mye står på spill. Ble du tatt vanket det bøter, beslaglegging av utstyr og i verste fall utestengning fra alt fiske på livstid.


 

Emneord: 

Siste fra Fiske

Miniportrettet:

Roy Einar Dreng er best i protest

Artist, låtskriver og fluefisker Roy Einar Dreng mener musikk gjerne kan være litt mørk, kritisk og bevisstgjørende. Tiden er inne for protestviser, mener han.

En halv million i bot til oppdrettsselskap

Osland Havbruk AS i Høyanger er ilagt et forelegg på 550.000 kroner for bruk av legemidler mot lakselus.

Oter truer laksen på Sunnmøre

I flere små laksevassdrag på Sunnmøre utgjør oter en alvorlig trusselfaktor. – Nå må forvaltninga ta grep, ellers risikerer man at elveeierlag tar saken i egne hender, sier nylig avgått leder i Lakseelvene på Sunnmøre, Jan Melseth.

På forsiden nå