Hvorfor fisker jeg?

Hvordan kombinerer man en dyp kjærlighet for ørreten og miljøet den lever i, med å kroke en stor fisk for så å slippe den ut igjen?
Fredag, 8. mars 2019 - 17:03

Jeg sitter i kanoen og speider etter vak oppstrøms. I skumringen tar ørreten ofte vårfluer. Enten pupper som svømmer inn mot land, eller voksne insekter som skal legge egg. Det kan bli kraftige vak, men når det blir mørkt er det vanskelig å se dem. Det er august, så det mørkner fort.

Den eneste muligheten er å angripe nedenfra: fra nord er det såpass motlys at jeg kan se reflekser i vannet. Har jeg en fisk på kornet, kan jeg satse på å høre vaket. Men å gjøre tilslag etter lyden er ganske utfordrende.

Men det er også forbanna gøy! Av alle måter å fiske på i Rena, min elv, er det dette jeg liker best. Det er ikke få store ørreter jeg har tatt på denne måten. Det er spennende, og ikke skadelig for sjølbildet heller – om en liker å tenke på seg sjøl som en dyktig fluefisker. Likevel, det er noe annet som er viktigere: Det er hvordan jeg liksom blir en del av hele greia, der i mørket.

Da tenker jeg ikke nødvendigvis på opplevelsen der og da. Er det en stor ørret rett foran meg, er det den fysiske spenningen som dominerer fullstendig. Da blir det åpenbart for meg at menneskene er utstyrt med et jaktinstinkt. Ikke noe annet gir et tilsvarende kick, og jeg tenker ikke mye på omgivelsene når adrenalinet pumper.

Men i et større perspektiv – og dessuten i alle de kveldene jeg ikke ser stor fisk – er dette sekundært. Jakta på ørreten er riktig nok en kjerne i det hele, men det er den dype fornemmelsen av å være i ett med elva og naturen som betyr noe.

Hadde det ikke vært for min venn vårfluespiseren, hadde jeg ikke vært her. Ikke om natta, og ikke i kano. Da hadde jeg ikke sett tåka legge seg over elva, eller hørt oteren pistre rett ved. Eller følt lufttrykket fra flaggermusvinger.

Rena er full av fiskere om sommeren, og elva er regulert for kraftproduksjon. På begge sider har Forsvaret øvingsområder, og skogbruket drives ikke alltid slik det burde. Men til å være et stort vassdrag på Østlandet, er naturen langs elva ganske intakt.

Lange strekninger omgis av storvokst gammelskog som kan gi en mektig villmarksfølelse. Å sørge for at det kan forbli slik er viktig. Elva trenger mange venner.

Jeg setter ut igjen fisken. Det har jeg gjort i 25 år. Elver som Rena tåler åpenbart ikke den beskatningen en hær av velutstyrte og kunnskapsrike fiskere medfører. Faren min fisket også i Rena da han var ung, sammen med navngjetne bygdefiskere som Ole Børresen. Men de holdt ikke på sånn som oss.

Å videreføre en ekte fangstkultur er dessuten illusorisk fordi naturen blir mer og mer presset av oss mennesker, for eksempel gjennom kraftutbygging. Om vi skal fortsette å fiske på den måten som vi gjør nå – og prøve å få flere til å gjøre det – må beskatningen begrenses.

Hva er vitsen med det? Skal vi plage fisken bare for å more oss? Vel, alt sportsfiske drives på måter som ikke er til fiskens beste, dypest sett. Fra et dyrevelferdsperspektiv er det likevel bedre enn å fiske med garn, som jo er den ultimate høstingsmetoden. Og i et moderne samfunn er høstingsmotivet alltid sekundært.

Men går vi tilbake til oteren, flaggermusa og restene av gammelskog langs elva, ser vi noe annet: For mange av oss har fisket vært viktig for et dypt engasjement i naturvern.

Sjøl holdt jeg på med å restaurere gytebekker for mange år siden – bekker som skogbruket hadde tatt knekken på. Og jeg var ikke alene. Var det kun egennytte, for å få mer fisk? Vel, det var ikke tilfeldig at vi valgte akkurat dette. Men spiller det noen rolle? Resultatet ble jo like bra.

For noen år siden dukket det opp en beverdemning i en av bekkene der vi slet for å fjerne kvistvaser som skogsmaskinene hadde dumpet. Har noen foreslått å fjerne beverdemningen? Ikke meg bekjent. Det var en stor opplevelse å se at naturen kom tilbake på denne måten. Bekken hadde vært ei grøft, gjennom et hogstfelt som så ut som Flandern under første verdenskrig.

Siden har mange beveget seg over i et naturvernengasjement som er mye videre. Kunne det gått like bra, uten å plage fisk? For noen, sikkert. Likevel er den fysiske interaksjonen med naturen – med eller uten jaktinstinkt – noe som gir en følelse av enhet som jeg ikke oppnår ved kun å se.

Noen synes det er en pervertering av både sportsfisket og naturgleden, men jeg har kommet dit at jeg – der i mørket – tenker på den store ørreten som en bror, som jeg steller godt med før jeg lar den gå igjen. Kanskje jeg skulle la den være i fred, og jeg har mange ganger tenkt at dette er meningsløst.

Men så er det bare det at det er så uendelig meningsfullt likevel.

Les også: Kroken på døra for meitefiskerne?

På forsiden nå